Alltid er det på jorden et sted et festlig lag

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

Det skrev André Bjerke i 1953. Jeg trenger å høre det igjen. Og igjen, og igjen.

Det skjer mye i verden nå, og jeg er sliten. Jeg er sliten av å alltid være mamma, alltid måtte springe etter en avtale jeg har glemt, aldri være bare meg og slappe av.

Så var det en slik dag, torsdag forrige uke, hvor jeg gikk tidlig fra jobb for å følge eldstebarn på korps. Og der satt en liten korpsmusikant med skjegg og høy, grønn hatt, for det var St. Patricks day, og familien hadde tatt med grønt snacks til alle korpsrekruttene.

Samme kveld dro ektemann og familiens yngstemann til synagogen, der de feiret den jødiske høytiden purim med karneval, mat og ansiktsmaling. Det var et stk lykkelig seksåring som kom hjem!

Det som egentlig var en vanlig, grå torsdag, var ikke det.

Og jeg gikk til Kirkens bymisjon for å levere tilbake skiutstyr vi har fått låne helt gratis, og jeg kjøpte meg en falafeltallerken (note to self: falafelrullen er bedre) og kom hjem og det suste gjennom hodet mitt:

Lille Oslo er en egen planet

Tenk om væla var en ballong

Alltid er det på jorden et sted soloppgang

Nå har vi sittet inni våre egne hoder, leiligheter og nettaviser for lenge. Rundt oss er det festdager og en magisk verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.