Syk pike

Finnes det noe kjedeligere enn å høre voksne folk fortelle om sykdommen sin? 

Ja, absolutt.

Å høre om treningen til folk, for eksempel, det synes jeg er mye kjedeligere. 

«Ja, først løp jeg på tredemølla i tolv minutter. Så gikk jeg bort til apparatene og venta på tur…»

Skjønner du? Kjedelig. Eller å høre om en handletur på Rema 1000. Det kan også være veldig kjedelig. 

«Jeg tok en kurv, for jeg skulle ikke ha så mye. Jeg synes appelsinene så fine ut, så jeg tok tre stykker i en tynn plastpose, selv om jeg ikke hadde tenkt til å kjøpe akkurat appelsiner. Så gikk jeg til frysedisken…»

Med mindre handleturen inkluderer utagering ved smågodtstativet, eller at man ender opp med å rane kassa, så er det ikke akkurat action og store følelser i triangelet mellom Kaffehylla, Søtpåleggshylla og Helsekosthylla.

Joda, Rema 1000, de større filialene i hvert fall, har en egen søtpåleggshylle. La meg ikke gå i mer detalj om hvordan jeg har fått med meg det! Ha!

Til sammenlikning blir sykdom for meg potensielt noe poetisk, noe dramatisk, altså, her snakker vi om liv og død. Liv og død!  

Nettopp derfor ble det litt skuffende for meg at når jeg har pådratt meg omikron, undervariant hipster undervariant kulturkjendis (fordi jeg ble smittet på teater), så er det ingen helseetater eller myndighetspersoner som er på ballen for å spørre meg hvordan jeg egentlig har det. Hvordan denne varianten føles. 

Her har jeg i årevis (faktisk) dommedags-skrållå meg gjennom de ymseste norske nettaviser for å holde meg oppdatert på koronasymptomer og annen moro. Men når jeg leser minuttets nettaviser så står det mange steder at nå kan vi regne omikron som en mild, ja nesten søt, liten forkjølelse. Ja, vel? Men hvorfor har jeg feber på tredje dagen, da? Høy feber! Og før jeg luller meg inn i full oppramsing av symptomer her fra sengekanten, og tro meg, her må jeg dra på meg tvangstrøya og herfra og ut skrive med sånn munnpinne ned på tastaturet, for det er virkelig ingenting jeg elsker mer enn å prate om sjukdommene mine! Jeg har flere! 

Men okay, tilbake til verden der ute.

Når jeg går minuttets nettaviser ørlitegrann nærmere i sømmene så viser det seg at når de uttaler seg om hvordan omikron arter seg for folk i dag, 11 februar 2022, så virker det som de refererer tilbake til spørreundersøkelser gjort med de stakkars folka som var på julebord og danset slowfox på DS Omikron Aker Brygge. Den 26. november 2021. Det er jo en stund siden. 

Har helsemyndighetene egentlig sjekket hvordan NOEN mennesker i dette landet her opplever det å ha omikron siden den gang? Ikke? Hvordan kan de stå der da og si at «nå skal vi tenke på omikron som en søt forkjølelse» når verken G, J, M2, B, K, M3 opplever det som en søt liten forkjølelse? Bokstavene over er helt tilfeldige anonymiserte initialer på folk jeg kjenner som nylig har hatt omikron. Hvis du lurte. Men saken er at her går man glipp av mye potensiell interessant informasjon! Alle elsker jo å fortelle om sykdommene sine! Og med en ny regjering, en sånn «vanlige folk sin tur»-regjering, så burde de i det minste åpne ørene for hvordan vanlige folk opplever omikron! 

«Det er svært få som blir syke», sier politikerne i minuttets nettaviser. Ja, men jeg er syk. Og nesten alle jeg kjenner er syke. 

La oss ikke være bitre av den grunn. Vi må tenke på fellesskapet. Så av hensyn til forskningen og framtiden skal jeg dele litt her. Man vet aldri hva som kan være viktig for ettertiden.

I går kveld, etter å ha kommet opp i en daglig dose på 6 febernedsettende tabletter, så følte jeg med både litt oppesen og litt svimmel på en gang. Barna hadde gått til sengs, men jeg fikk en plutselig og overbevisende følelse av å være på sydenferie, så jeg fant min store stråhatt, ploppet den på og vimset ut i stua iført nattklær og noen gode tøfler. Det brant i peisen! Det sto en klappstol der, som jeg slo meg ned i en liten stund og kjente sydens sol slikke over mine engstelige og bleke legger. Så grep en ny innskytelse tak i meg. Jeg fant veien til Høyskapet, som er skapet hvor vi i min familie oppbevarer alt av godsaker. Vi kaller det bare godsaker. Alle vet hva som finnes der. Alt som er godt. Men også noen bokser med te som har gått ut på dato. Sånn blir det når man ikke har hatt besøk på to-tre år!

I Høyskapet fant jeg en pose ostepop! Den så interessant ut! Jeg tok med meg den knitrete godposen bort til solstolen og goflet i meg. Vet dere hva: Det smakte kjempegodt! Så det kan forskerne godt notere seg. Ostepop smaker fortsatt ostepop, og om mulig smaker det også enda bedre enn før! Jeg lagde faktisk noen godlyder mellom hostekulene!

Dette burde de ta med seg som tips når de skal velge matvarer til kantinene på sykehusene.

Etter å ha spist meg fornøyd på ostepop, så tok jeg igjen turen til vårt Høyskap. Der fant jeg en irr grønn pose med surt godteri, både sure pærer, sure føtter, sure frosker og halvsure smileys lå det oppi der. Brynhild den sure het posen. Jeg tok litt av hvert, og trakk meg tilbake til solstolen foran peisen, selv om jeg nå dampet ganske godt inni stråhatten. Ja, nå er dere vel spente! Herre min fred! Jeg har ALDRI smakt noe så herlig som den sure pæra jeg stappet inn i truten. Hver bit var både fast, men også ettergivende, og smaken vekslet mellom den klassiske syrlige stingen man forventer, blandet med søte dypp, som om det var JORDBÆR jeg hadde i nebbet, mens snørra rant! Ja, jeg skal si deg at surt godteri, det kan man godt ha når man har omikron.

Ellers befinner man seg jo for det meste i sengen og sover. Det er ikke meg i mot, å sove altså, men jeg må si at drømmene har gått helt over styr mens jeg har hatt korona. 

Men finnes det noe kjedeligere enn å høre folk fortelle om drømmene sine? Knapt. Derfor skal jeg avslutte med den setningen som sto igjen i hodet mitt da jeg våknet fra nok et ellevillt og heseblesende mareritt:

«When you´re at a tea party, you never know who you´re dealing with”.

Ja, merkelig at setningen var på engelsk, ikke sant? Er det svaret på en krimbok jeg aldri gadd lese ferdig? Eller hva er det? Det kan sikkert forskerne ta en titt på. Hjernen min er åpen for forskning, men ikke bli overexcited, lobotomering/elektrosjokk er ikke aktuelt for denne pasienten. 

Det siste jeg ville ta med, for forskningens skyld, er at jeg prøvde meg på WORDLE for første gang i dag. Ja, jeg gikk også lenge med personsøker på meg da jeg jobbet i NRK som pur ung journalist. Flere ganger prøvde sjefene å dytte mobiltelefoner på meg, men jeg sto på mitt. Ikke rart det tok litt tid, og at det måtte en hel sykdom til, før jeg prøvde meg på WORDLE. Jeg er så fersk at jeg ikke aner om det skrives med store bokstaver en gang, jeg bare gjør det, skjønner du?

Det riktige ordet i dag var ULCER. Jeg klarte det på tredje linje. Det er ganske imponerende, eller eventuelt nybegynnerflaks, men tyder i hvert fall på at intelligensen ikke lider nevneverdig selv om temperaturen er høy. Det er sikkert fint for dere forskere å få høre om.

ULCER betyr forresten magesår, og noen og enhver kan sikkert få magesår av å stresse med omikron og alt som hører til. Men jeg har ikke ULCER i magen, bare på WORDLE, så det ikke er noen tvil der.

Spoiler alert! Svaret på dagens wordle står altså over her.

PS: Kan det være at omikron smitter gjennom ørene? Jeg vet ikke om dere forskere har undersøkt denne muligheten, men på teaterstykket jeg var på, så var lyden både ekstremt høy og enerverende. Den fikk meg til å føle meg gammel og sur. Kort tid etter var Omikron-utbruddet et faktum. Noe å sjekke ut?

1 kommentar

  1. This was clever. Just the right amount of humor to keep me interested. Thank you! Tusen millioner!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.