Livets teater

Det skulle ikke være mulig for en nevrotiker som meg selv, men på lørdag kom jeg meg på teater! Midt i koronatoppen så trampet jeg inn på premiereforestilling på selveste Nationaltheatret, hektet meg fast i balkongen, reiv av meg munnbindet i FULLSATT sal og lot det stå til.

Det henger selvsagt ikke på greip å gjøre dette, smittevernmessig, siden jeg, bank i laptopen, fortsatt ikke har hatt denne sykdommen som jeg ikke tør nevne navnet på her og nå, for å ikke jinxe situasjonen mer enn det jeg allerede har gjort. Livet mitt har føltes som et slags ouija-brett de siste to årene, hvor noen med en smittebefengt finger dytter glasset min vei. Spørsmålet hviskes der i tussmørket: Hvem får K neste gang? M … A… R …I.

I dag lyste overtroen av meg da jeg satt ved middagsbordet og fortalte min vantro sønn, den mellomstefødte, at Schuberts hemmelige fiolinkonsert i d-moll ble oppdaget av en britisk fiolinist som i 1937 var involvert i en runde med et velsmurt ouija-brett og fikk som svar at det fantes nettopp en hemmelig konsert av Schubert, som ingen visste om, og at de måtte lete etter den, noe de gjorde og vipps, eller voila eller presto om du vil, eller GROSS GUT, så fant de den, gjemt i det prøyssiske statsbiblioteket i Berlin!

Tror du på overtro, spurte sønnen, på elleve.

Eh, ja, litt, sa jeg, svar skyldig, og tenkte at ja, så ille har det blitt, at selv jeg, realisten, skeptikeren, kynikeren og nevrotikeren tror litt på overtro.

Stykket jeg så på lørdag var fint det altså. Det het «Jordopphimmelsang», av Fredrik Høyer, kostymene var amazeballs, av Alva Brosten, og scenografien raff, med gjenbruk av noen neon-vegger, skuespillet fint, men jeg må innrømme at jeg ikke klarte se ansiktene til skuespillerne, så 2022 har tydeligvis en lorgnett-butikkvisitas på agendaen for meg! Ha! Hvem skulle trodd!

Skal ikke røpe for mye av stykket her nå annet enn å si at det slutter med at en, la oss si Høyer selv, roper «ikke vær redd! Ikke vær redd! Ikke vær redd». Og la oss si at noen som satt rett bortafor meg, Odd Magnus for eksempel, gråt en liten skvett akkurat da.

Jeg gråt ingenting! Det kan skyldes at jeg var helt sykt tørst. At jeg rett og slett ikke hadde væske nok i kroppen til å produsere tårer på det tidspunktet. Jeg vet ikke. Men jeg følte meg ikke redd heller. Jeg som er så mye redd for mange unødvendige ting. Men nei, jeg følte meg ikke NOE redd, følte meg litt ovenpå faktisk, fordi jeg kunne legge merke til at budskapet fra scena resonnerte greit med noen av dem som satt rundt meg, mens jeg følte meg dønn uredd. For en gangs skyld!

Og tror du ikke BÆM – så kom Karma som en maddafakka og kasta noe drit etter meg, for i dag, da jeg våkna, så kunne jeg søren meg kjenne litt rusk i halsen! Jeg tuller ikke! Slipp guarden din, og munnbindet, ned i to føkkings sekunder og der har du det.

Bildet er nappa fra Nationaltheatrets pressebilder fra «Jordopphimmelsang» av og med Fredrik Høyer, regi Mattis H Newquist

Ta en test i morra jeg. Snakkas.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.