It´s coronatime!

Ja, så var det den tiden på året. Den tiden på året som vanligvis byr på utfordringer av typen:

  1. Skal jeg droppe kåpe på vei til jobb i dag og heller ta på meg en jakke (evt skjokke) og fryse meg skakk i hjel mens jeg venter på trikken?
  2. Er det innafor å spre den siste haugen med snø i hagen utover plattingen så den smelter fortere?
  3. Er dette året jeg begynner å så blomsterfrø og grønnsaksfrø i vinduskarmen? Nei, tydeligvis ikke.

Og så videre, og så videre, og så videre. Livet var enkelt dere! Søtt, og enkelt. Sånn er det ikke lenger. Nå er det coronatime! Det siste sies med syngende stemme og jazzhender. I hvert fall av de tre barna mine. Jeg vet ikke hvor de har det fra, men mistenker Youtube aka «den nye læreren», har skylden.

Hva er «coronatime»? Hvordan føles det? For første gang på veldig, veldig mange år er det høyst relevant å stille folk spørsmålet «hva føler du nå?»

Noen er ute i felten, ute i krigen, som butikkansatte, som helsearbeidere, som renholdsarbeidere. Ja, jeg er såpass PC at jeg la til renholdsarbeidere på listen, før jeg la til folkevalgte, for eksempel, som blir syke i et bankende kjør fordi de ikke klarer å huske selv de enkleste smittevernregler. Ooops I did it again med Britney Solberg.

Uansett, dette er folk det blir klappet for rundt klokka sju, jeg har sett det i sosiale medier.

Noen er lagt inn på sykehus.

Andre er bare hjemme, i mer eller mindre frivillig karantene, mens noen er i isolasjon fordi de er så heldige at de har blitt testet. Ja, for egentlig skulle flere blitt testet, som ikke har blitt det, enten fordi de burde blitt det (har alle symptomer på korona, typ) eller fordi de har veldig lyst. Jeg mener at her har regjeringen sviktet. Du kan ikke ta bort muligheten for å fikse svissen, uten å tilby en slags erstatning? Frisør er lik psykolog med fagbrev, og det kunne jeg virkelig trenge i disse frynsete tider. Både svissen og nervene trenger litt antifrizz, er jeg redd. Og jeg er ikke alene. Kunne ikke en liten test bøte litt på den angsten noen og enhver (kan byttes ut med det personlige pronomenet «jeg») føler på? Jo, absolutt! 

Og ja, jeg er en av disse menneskene som gjerne skulle blitt testet. Der er det, jeg kommer ut av skapet, stolt som en hane, skamløs og fri – jeg elsker tester.

Selv pre-«coronatime», så elsket jeg tester. Test deg selv! La oss teste deg! Ta meg, ta meg, ta meg! 

Men nei, tyværr, ikke noen testing denne gang. Man kan melde inn sine symptomer, javisst, men selv om man melder inn både det ene eller andre, så blir man ikke testet. 

Og her, i denne teksten, er det selvsagt slik at «man» kan byttes ut med «jeg», som i et hvilket som helst tilfeldig portrettintervju.

«Man føler seg jo kanskje litt glemt».

Ja, det gjør man! Selv omgitt av sin kjære familie som synger ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma hele dagen lang og natten kort.

Så da sitter «man» hjemme, da, i karantene, med sår hals, dundrende hodepine, kilende nese, nysing, hosting, svekket luktesans og stedsans og konstant fokus på det minste lille knirk som en halvgammel kropp har å by på. 

Ja, for jeg er litt pjusk. Og har vært i det jeg ser blir kalt frivillig karantene. Mann og barn har vært i ekte karantene på grunn av nærkontakt med koronasmittet. Fotballtreneren til en av ungene viste seg å ha korona (han ble testet). Etterpå har hele familien i tur og orden vært forkjøla og svimle og hostete og trøtte. Men hvem er ikke det på denne tiden av året?

Spørsmålet er altså: er jeg en av dem, nå? Kan jeg endelig skrive nynorsk i statusoppdateringen på face: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Vi med corona. Nei, det får jeg nok ikke vite. 

Er jeg eller er jeg ikke smittet av sykdommen som først og fremst har gitt meg en intens dragning mot både sosiale- og mainstream media? Jeg har begynt å se CNN sendinger hver kveld! Jeg setter stor pris på deres stramme klesstil, myke, skinnende hår og stive smil de gangene intervjuobjektene prøver å tøyse med dem. Du skal ikke komme her og komme her med CNN ankere, altså. Da kaster de deg i bakken med krav-maga-øynene sine.

Uansett, hva føler dere nå, folkens? Er du ute og slåss mot den usynlige fienden, eller koser du deg med armageddon-stemning hjemme i hiet ditt? Er du en av dem som faktisk synes det er relevant med «slik får du endelig orden i roteskuffen»-artikler i strømmen din eller har du mer en nok med hjemmeskole/fulltidsjobb/koronasymptomer men ingen test eller frisørtime i pipeline?  Drukner du dine sorger (el vino did flow), spiser du dine monstre (hei godteskuffen) eller løper du fra dem (her er mine work-out routines!) ? 

Jeg er selv i en av mine verste «scatterbrain»-perioder, og har absolutt ikke tenkt til å dynge ned verdensveven med tips til kulturelle/kreative idéer som kan løfte deg og din familie opp til et helt nytt nivå av perfekthet.

Nope.

Men. MEN. Hvis du har runda alle tv-seriene og ikke får fiksa leserbriller pga karantene/isolasjon, så går det jo an å svinge innom Joe Exotic. Aka Tiger King. Da kan jeg garantere deg koronafri hjerne. Faktisk kommer du til å føle deg frisk av å se den. Bare nevner det. I tillegg kommer du til å elske din egen frizz/ettervekst. Hva er din ettervekst mot håret til tigergutt? Nettopp, håret ditt er en balsamorgasme til sammenlikning.

Så, ja, du holder kanskje på å gå på veggen, men du sitter ikke i bur (men det gjør de kongelige – gullbur), og du sitter ikke bak murene heller. Eller, de fleste av dere gjør ikke det. Med mindre, det vil si, hvis det har gått så langt at du bokstavlig talt har krøpet inn i hundeburet til bikkja di, da trenger du hjelp. Fra flere enn frisøren din.

Der ingen skulle tru at ein tiger kunne bu

Adieu fra moi. Men du da, kjære bloggesøster som jeg ikke har vært i mils omkrets av på flere uker, hvordan går det med deg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *