Kvinner i kamp

Det kan godt mange en del av dere elite-tv-tittere kommer til å himle overlegent med øynene nå, så jeg innrømmer det gjerne pronto – ja, jeg er «late to the party» når det gjelder denne tv-serien, den som jeg snart skal fortelle om, den som du så, kjære pro-tv-titter, for typ hundre år siden, og nå kommer Mynte Krusedull på banen, ja, kjøss meg!

Greit, yes, nå kommer vi på banen, med en heidundranes anbefaling for tv-serien «Glow» (trommevirvel). Nei, forresten, ikke (trommevirvel), men (kjip og sørgmodig keyboard-trudelutt). Ok, det var en prematur vits for deg som kanskje er litt bakpå, som oss, og som ennå ikke har sett tv-serien og sett at Sheila the Shewolf faktisk ikke kan spille noe særlig keyboard i det hele tatt, derfor blir trommevirvel-effekten man kunne håpe på ikke bare borte, men endog erstattet av en stemningsdreper-effekt.

Hva er egentlig «Glow» og hvorfor er den så bra? Og hvorfor vil spellcheck at jeg skal skrive «Flow» i stedet for «Glow»? En tv-serie som heter «Flow» høres jo ut som verdens dølleste yoga eller mens-tv-program, og før du skyter meg, jeg er absolutt pro både yoga og mens, så vet du det, bare ikke i tv-fasong, men jo, det er flott at mens-reklamer har rødt blod i trusa og ikke blått blod i trusa, men det er noe annet. Ikke engang kongelige har blå mens.

«Glow» handler om en gjeng amatør-wrestlere på 80-tallet i LA, som desperat forsøker å få et Wrestling-tv-show på lufta, uten nevneverdige skills, penger eller kontakter.

«Glow» er inspirert av et ekte tv-program fra 80-tallet, som også ble kalt Gorgeous Ladies of Wrestling, derav G L O W. Skjønte du den? Som i det originale tv-showet består wrestlerne av modeller og skuespillere uten noen Wrestling-erfaring fra før, og som i det originale tv-showet diktet de opp stereotypiske og idiotiske scene-karakterer til kvinnene.

Dette er originalen, fra ekte 1985.

Karakterene i «Glow» er derimot ikke basert på originalen, og dessuten, i nåtidens «Glow» får vi hele den fiksjonelle rammehistorien rundt showet, ikke se det ferdige Wrestling-showet, som var det som ble sendt den gang.

Capiche? Vi befinner oss altså i LA i 1985, og Ruth Wilder (spilt av Alison Brie, som du kanskje husker fra Mad Men?) er desperat etter en skuespillerjobb. Hun er singel, lutfattig og arbeidsledig, og i tillegg er hun verdens største rasshøl. Å, ja, se «Glow» og så skjønner du.

Når hun endelig får seg en rolle, er det som «skuespiller» for et wrestling-tv-show, der hun skal «spille» en av de kvinnelige wrestlerne, aka bli en wrestler. Hun blir «Zoya the Destroyer from Russia». Det funker ganske bra helt til hennes eks-bestevenninne og nå hovedfiende i galaksen, dukker opp i ringen, Debbie Eagan (Betty Gilpin).

«Glow» er en fantastisk fin og sær og morsom og ekte tv-serie, og jeg har selvfølgelig lurt på akkurat hva det er som gjør at jeg liker den så godt? Er det fordi den føles frisk og original med kjempevittige scener og dialoger jeg ikke føler jeg har sett eller hørt før, men likevel er gjenkjennelige? Er det fordi den er en av få tv-serier der antall kvinnelige karakterer er fem gangeren de mannlige? Er det fordi den er en av svært få tv-serier der alle de kvinnelige hovedpersonene er både drittsekker og helter på en gang, altså fremstår som EKTE og derfor interesserer med på ordentlig? Er det fordi historien føles rik og tjukk som piska kremfløte med både laktose og fett og sødme, med karakterene som duggferske jordbær flytende oppi? Er det fordi hele 80-talls rammen ikke føles som en gimmick, men som en del av historien i seg selv?

Er det fordi serien er skapt av Liz Flahive og Carly Mensch, som tidligere har skrevet Weeds, Nurse Jackie, Orange is the New Black og Homeland, alle kvinnedrevne, drøye, men dønn ekte kvalitetsserier, og fordi «Glow» skrives av et team på 6-7 manusforfattere som alle er kvinner?

Jeg tenker JA?

I et intervju fortalte Carly Mensch at de pitchet serien på et tidspunkt da de forventet at Hillary Clinton skulle bli den første kvinnelige amerikanske presidenten, og at «Glow» skulle være en del av en enorm feministisk oppsving i kulturen.

«Glow» har også kvinnelig produsenter, Jenjo Kohan og Tara Herrmann, i tillegg til Mensch og Flahive.

I et intervju med Creative Screenwriting forteller Mensch:

“We’re lucky to work with female producers so we’re not having to translate our experiences. That’s huge. It’s a very exciting time to be in TV. I can’t think of a time when I enjoyed watching TV so much. There are exciting conversations going on and it feels like cultural aspects are being explored, there’s lots of room, and there’s vitality so subjects or plot can get bigger and smaller at the same time.”

De ekte serieskaperne av «Glow» anno 2019. Her forteller de om hvordan man skaper et trygt bukseløst miljø. Elsk.

Get your glow on, sier jeg bare. Peace out.


Bli med i samtalen

1 kommentar

  1. Jaaa, GLOW! Har kost meg med førstesesongen, men så skulle vi begynne på andresesongen, og det fislet bare ut. Blir den bedre igjen, den også? Er det verdt det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *