Å gripe inn, eller å ikke gripe inn, det er spørsmålet!

Så var det tid for tidenes påskekrim, tv-serien «Our planet». Et åtte episoders klima-mareritt lunt kommentert av David Attenborough, som ikke har stått opp fra de døde, men faktisk bare lever og lever og lever, klimakrise til tross.

Allerede FØR folk har rukket å se hele serien har det vært mye hissing grunnet hvalrosser i fritt fall. Det har vært to fronter i debatten, så langt jeg har fått med meg, isfronten og hjemmefronten. Isfronten mener hvalrossen faller ned fra klipper og dør fordi isen har smeltet så de ikke lenger har isflak å chille på, og derfor må klatre høyt opp – og falle langt ned etterpå, med døden som konsekvens. Isfronten er på en måte dokumentaristene, som legger problemet fram som et «is-problem».

Hjemmefronten, derimot, mener isen ikke har noe med saken å gjøre, at hvalrossene alltid har klatret høyt, og at det må ha vært en løve som har skremt dem.

Hvalrosser har visst ikke så bra dybdesyn, så når de har det travelt, og skal fort fra a til b (aka fra klippe til vann), så påstås det at da feilberegner de avstanden og fallet i terrenget, og faller. Denne feilberegningen ville ikke funnet sted hvis de ikke hadde klatret, men når noen sier de klatrer is eller ikke is, så blir det litt vanskelig å gjøre seg opp en mening. Dybdesyn er nå en ting, men det hjelper jo ikke akkurat at disse dyrene verke har armer eller bein, ja, hvordan de kommer seg rundt på land, selv på flatmark, er jo en bragd, spør du meg! Marinbiologer/zoologer må ha meg unnskyldt hvis mine kommentarer om luffer/skills er infantile, men slik er det med kunnskapsnivået hos den jevne nordkvinne, og det er verdt en kommentar i seg selv. Vi er jo en kystnasjon vi med! Uansett. Utfallet, det man kan se i dokumentaren, er meget sørgelig, – hvalrosser som faller og faller og dør på seg.

Hissingen dreier seg om to ulike ting, og ikke bare de to frontene, nemlig 1: at man ikke skal vise så grusomme ting til intetanende seere som kan risikere kvalme/redsel/angst/post-traumatisk stress og 2: at man ikke skal si at hvalrossenes død skyldes klimaendringer når det skyldes løver.

Jeg har som sagt ingen kvalifikasjoner som tilsier at jeg kan gi seieren til isfronten eller hjemmefronten, men jeg er uansett interessert i en helt annen problemstilling som er beslektet med #hvalrossgate, selv om jeg begynte å se serien med mine egne bekymrede øyne før #hvalrossgate eksploderte i mediene.

Mitt spørsmål er: hvorfor griper ikke filmteamet inn? Ok, jeg kan forstå at filmteamet kanskje ikke hadde brannbil med redningskurv, Sea King Helikopter eller sånne brann-trampoliner for hånden når denne hvalross-katastrofen utspilte seg foran øynene deres (og våre, bekymrede). Men hva med den lille gnuen? Den som de filmer hoppende omkring på lette, ubekymrede gnu-ben. Hvorfor gjør de ingenting når de slemme «hundene» kommer, og sniker seg innpå for å spise babygnu til lunsj? Hvorfor roper de ikke «husj», for eksempel? Geir, mannen min, synes dette er en latterlig problemstilling, helt bokstavelig talt. Han lo høyt og hjertelig da jeg presenterte dette, for meg, dilemmaet, da vi så på en episode sammen med våre tre barn, og jeg, den eldste i husholdningen, måtte gjemme meg bak en pute fordi scenen med babygnu vs slem «hund» var så nervepirrende/urovekkende.

Hvorfor gjør de ingenting? Hvorfor griper de ikke inn? Naturdokumentarer er fulle av skumle scener der selve «naturen» utfolder seg, der kun naturlover og «den sterkestes rett» gjelder. Jeg forstår jo det. Likevel. Likevel, jeg spør dere: hva med de helt utrolig nydelige gepardungene som står i fare for å bli spist av noen løver, skal man ikke hjelpe dem heller? Geparder, som står i fare for å bli utryddet fra planteten vår, og så lar man bare kamera rulle og krysser fingrene, for hva da, for bra utsnitt på bildene?

Jeg skal ikke fortelle mer om utfallet av gnu/gepard-scenene her, det blir som å røpe slutten på Game of Thrones, antar jeg, for dem som er opptatt av drager, og ikke levende dyr.

Ja, det er kanskje bare meg som er litt i overkant glad i dyr, men er det ikke dypt ironisk at en hel programserie som er laget nettopp for å vise hvor dårlig det står til med dyrene våre på grunn av oss, ikke en gang reflekterer over dette?

Dette kan sikkert Erlend Loe skrive en bok om. Eller vent…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *