En juksebok er en ekte bok, men den er veldig kort. Veldig veldig kort. Den er laget for deg som «ikke har tid til å lese bøker», for denne har du tid til.
Den er også innmari god. Jannicke Bevan de Lange diktdebuterer med denne sterke samlingen.
A juksebok (book-ish) is a real book, but it’s short. Really really short. This one is for you who «doesn’t have time to read books», because you have time for this. It is also very good. Jannicke Bevan de Lange makes her debut with these moving poems.
Sonja Sirnes (f. 1977) debuterer med denne diktsamlingen om kjærlighet og mangelen på den. Til daglig er hun byggingeniør. Sirnes er ikke fra Sandnes og har ikke spilt obligatoriske fotballkamper for Werder Bremen.
Hvis du liker boken, kan du anbefale den til en venn. Den finnes også på goodreads. Men det viktigste er at du nå kan skryte av å ha lest en interessant diktsamling av en up-and-coming-poet. Sånn skal det være.
Jeg har fått ny j0bb. Og det viser seg at Jenny K. Blake utgir bøkene sine på denne jobben.
«Jenny K. Blake?» tenker kanskje du.
Mens jeg bare ….
BROWN CHEESE PLEASE.
Denne illustrasjonen kommer fra den boken, og den leste jeg i 2003. Den definerte store deler av min internettpersonlighet, at jeg fortsatt kan bli omtalt som «Bærtur-Kristin». Jeg savner den tiden.
Det var på den tiden jeg gikk omkring i Kristiania og designet og skrev html oftere enn jeg klippet håret.
Jeg hadde det i alle fall veldig morsomt. Dette er forskjellige bakgrunnsbilder som lå der, og så kodet jeg html oppå i Blogspot. Så fornøyd den dagen jeg lærte meg å legge lenker på bilder etter koordinater. Dere som vet, vet.
Alle disse bildene er fra glansperioden 2005–2007. Men nå skal du få en liten perle. Den eneste skjermdumpen jeg har fra min første hjemmeside RIP.
I forrige uke skrev jeg en novellesamling på 4 sider, Englene og synagogen, for at folk som ikke leser, skal kunne skryte av at de har lest en bok.
Nå har også Mari skrevet en juksebok! Den heter Pink lady i biter og er en skikkelig fin diktsamling om livet.
Det er en ekte juksebok, så den er veldig kort – og du får den gode følelsen av å fullføre en bok. Vi håper det blir en gateway drug, plutselig får du lyst på mer. Bøker <3
Jeg satt akkurat og så på en meningsløs video på Dagbladet, så da tenkte jeg at her er det muligheter for å rydde opp. Gratulerer, her får du det norske kongehus 101:
Hvorfor snakker vi om Durek og Märtha nå?
De har gitt et intervju til Vanity Fair. Der forteller Durek at han har planlagt å fri. Det burde jo ikke overraske noen, all den tid de virker til å elske hverandre, har vært sammen en stund og Märtha kommer fra en familie som liker at man «put a ring on it» på det man liker. Selv om broren hennes var samboer en stund først.
Kan Durek bli prins?
Teknisk sett: ja. Det er kong Harald som bestemmer hvem som får titler i Norge. Det er også han som kunne fratatt Märtha Louise en eventuell tittel i fjor da folk bråkte om det. (Husker dere det, folkens, da det var vår største bekymring? 2019. Vi visste ikke hvor bra vi hadde det.)
Men: Ingen er blitt prins ved ekteskap i Norge før. Kong Haralds to søstre giftet begge seg med menn som ikke ble prinser. Märtha Louise har vært gift før. Ari Behn fikk ikke prinsetittel. Det er veldig usannsynlig at Durek Verrett skulle få prinsetittel.
I Norge er det altså ikke tradisjon for å gi prins-prinsesse-tittel til de som ikke gifter seg med tronarving.
Ville Durek blitt prinsesse hvis han var dame?
Sørgelig nok er det mer sannsynlig, ja. Det norske kongehus virker ganske friskt, men det er tuftet på patriarkatet, uansett hvor fresk Sonja er. Så det er god sjanse for at en kvinnelig ektefelle lettere ville blitt prinsesse, fordi man forventer i større grad at kvinner tar mannens navn, at de er søte og smiler, at de har dårlig retningssans.
Ops, dette skled litt ut.
Men ja. Jeg synes det er noe tøys at ikke menn som er gift med dronninger, blir konger. Derfor mener jeg at ut fra et feministisk synspunkt ville det vært kult med prins Durek.
Er Märtha Louise prinsesse, da? Har ikke hun sagt fra seg tittelen?
Nei, hun sa fra seg tittelen «Hennes kongelige høyhet». For oss vanlige folk er det ikke så lett å forstå forskjellen, men du kan si at «prinsesse» handler mer om familien du er født/giftet inn i, mens «Hennes kongelige høyhet» handler mer om hvordan andre folk skal behandle deg.
Dette var et system som ble laget for flere hundre år siden da adelen ikke var fullt så omtenksomme som i dag. Det er sannelig ikke lett for den gjengen der å være sosialdemokrater, det skal de ha.
Hvordan er det i utlandet, da?
I Sverige er det tre kongebarn: Kronprinsesse Victoria, prins Carl Philip og prinsesse Madeleine. Victorias Daniel er prins, fordi han er gift med arveprinsessen. Prins Carl Philip er gift med prinsesse Sofia. Madeleines Chris har beholdt guttenavnet og heter Chris O’Neill. Dessuten tror jeg kongen delte ut titler litt som på fest, før han skjønte at å gi ALLE barnebarna sine prinse- og prinsessetitler + kongelige høyheter + hertugdømmer var kanskje å gå litt bananas. Så nå har de strammet inn praksisen, selv om Carl Philips og Madeleines barn fortsatt er prinser/prinsesser (men ikke kongelige høyheter)
I Danmark har begge (alle) dronning Margrethes svigerdøtre blitt prinsesser ved giftemål. Alle barnebarna hennes er også prinser og prinsesser + høyheter.
I Storbritannia er Elizabeth gjerrig med titler. Ikke en gang Diana var «ekte prinsesse», hun var «bare» prinsessen av Wales som en slags smittetittel. Camilla har samme tittel i dag, men hun bruker den ikke. Dronningens øvrige sønner skapte ikke prinsesser av sine ektefeller, men hertuginner. Dronningens datter Anne skapte ikke en gang det, bare «sir» av sine menn. Fordi, jeg gjentar, dette systemet er ikke verdens mest likestilte, og det er ganske urettferdig i grunnen.
Slapp av litt, da
Ja, det tror jeg du har rett i. Nå er det bare to dager til neste sesong av The Crown!
Dypt inne i rollen som småskolelærer (@vikarenfrahelvete) har jeg latt meg inspirere av en av oppgavene som minstemann fikk fra sin ekte lærer (@læreroffisiell). Jeg skal drøfte litt hva jeg har lært i denne perioden som noen dessverre fortsatt insisterer på å kalle koronaens tid – det må de gå rett i isolasjon for! Bruken av klisjeer er nemlig veldig smittsom.
Det er rare tider, ok, men la Gabriel Marcia Márques få ha titlene sine som de er. Jeg vet det er Garcia og ikke Marcia, men det er litt festlig og fort gjort å ta feil av Marcia og Garcia, non?
Det kommer fortsatt til å være rare tider neste uke også, men da er to av tre barn tilbake på de skitne skolebenkene, og da blir jeg kanskje en av dem som får orden på sokkeskuffen – i disse rare, men fortsatt travle tider.
Men hva har man lært? Og er det egentlig nødvendig å lære noe hele tiden? Det er her jeg stopper helt opp i teksten (hvis man tenker seg teksten som en skog, og jeg er ridderen som farer gjennom den på min kjepphest, som ikke er en kjedelig kjepphest, men en fin enhjørningskjepphest i alle regnbuens farger og sølvglitter også, jeg vet bare ikke hvor), så her står jeg altså stille med min regnbuekjepphest mellom bena.
Jeg har ikke på meg skjørt, så det er ikke noe vanskelig.
Min freshe kjepphest er nemlig den at læring er meningen med livet. Som i selve meningen med livet. Vent litt, jeg skal bare sette det som et uthevet sitat, så det blir helt tydelig.
Læring er selve meningen med livet
Trebarnsmor Mari Grydeland
Da skjønner du med en gang at jeg er veldig opptatt av hva jeg har lært i og av denne rare perioden. Jeg har lært litt av kvart, kan du si. Smått og stort. Mest smått.
Jeg fører det som en liste. Dette er ting jeg har lært i denne rare perioden:
1. Det er utsolgt for grå joggebukser mange steder. Det har tydeligvis vært et sterkt, men skjult behov i befolkningen om å iføre seg grå joggebukse. Jeg prøvde å skaffe meg en slik bukse selv, via internett, for tror du ikke at også jeg har et sterkt behov for å iføre meg joggebukse? Jeg har ikke lykkes. For nå er det utsolgt. Men jeg venter egentlig på at behovet skal forsvinne av seg selv.
2. Jeg savner frisøren min. Ikke mest fordi håret mitt er helt krise, for jeg har bare sånn langt, tynt hår som henger rett ned uansett, men fordi jeg savner personen som er frisøren min. Hun har vært frisøren min siden jeg var 22 år. Jeg lurer veldig på hvordan det går med venninnene hennes i Gøteborg, med bonusbarna hennes i kystbyen hun bor i, med båten. Den er vel på vannet nå?
3. Dette punktet følger av punktet over. Det viser seg at jeg elsker smalltalk! Det vet jeg nå, fordi jeg savner det så. Det viser seg at jeg elsker smalltalk mest med kjente, men også til en viss grad med ukjente, eller halvkjente. Du vet, de i lokalbutikken, for eksempel.
4. Jeg liker hverdagsliv. Jeg liker å ha hele familien min rundt meg mer enn jeg har til vanlig. Så lenge jeg har bøker og duppeditter som gjør at jeg kan snakke litt med venner og se fjesene deres samtidig, så savner jeg svært lite. Men jeg savner le Deichman.
5. Jeg har lært at livet mitt var litt karantene-aktig fra før, faktisk. Jeg har alltid åpnet dører med albuen og skrudd av vasken med tørkepapir og stort sett etter beste evne unngått offentlige toaletter og trange situasjoner med mange mennesker. Derfor unngår jeg for eksempel salg i klesbutikker. Jeg kan ikke utstå tanken på menneskemøljer.
6. Jeg har lært at jeg er en skikkelig dårlig vikarlærer. Eller, minsten (tredjeklassing) sier jeg får 6 og en halv på en skala der 1 er skikkelig dårlig og 10 er skikkelig bra. Så jeg er midt på hans tre. Men fra mitt eget ståsted må jeg si jeg er sjokkerende utålmodig i noen fag. Matte. Jeg er utålmodig i matte. Jeg er en bedre norsklærer. Det er en slags trøst.
7. Jeg trenger mer natur enn før. Jeg har lært at naturen får meg til å glemme alt jeg er redd for. Alt. Bortsett fra skogbrann. Som er en reell fare i disse dager. Alle disse marka-nybegynnerne med fyrstikker er livsfarlige!
8. Jeg har lært at det blir ikke mer ryddig av at alle er hjemme hele tiden. Det blir mindre ryddig. Jeg har lært at mennesker støver og antakeligvis produserer støvkaniner mens vi sover. De ligger over alt. Støvkaninene. Noen av dem har lært seg å teleportere seg, og flytter seg fra krok til krok i store grupper.
9. Jeg har lært at jeg sover like godt nå som før. Jeg ligger ikke våken av skrekk. Men jeg sitter noen ganger skrekkslagen foran tv-en til langt på natt og ser på CNN-sendinger og får bekreftet noch einmal at Trump er gal, gal, gal, og det har gjort meg mer redd, enn redselen for å få virus og være en av dem som blir skikkelig syk.
10.Vi trenger flere hengekøyer i hagen. Det er der vi henger. I hagen. Fem barn og en hengekøye er et regnestykke som aldri vil gå opp.
Jeg håper dere har lært masse også. Mer kan man tross alt ikke be om.
Språket er som en tyggegummi og livet er håret. Eller er språket håret som tyggegummien (livet) tidvis fester seg i? Eller er livet en elv og språket alt som stikker opp, uti, nedi, som greiner, for eksempel, som knekkes av og kastes ned i elva for å se om det kommer ut på andre siden av røret? Hva er i såfall røret?
Dette er store spørsmål. Med en bloggsøster som er språkpodcaster og språkelsker, så vil språk være noe vi i Mynte Krusedull stadig kommer tilbake til.
Jeg er for eksempel rimelig sikker på at koronaspråk er noe som Kristin og Helene kommer til å bodde om i den aller nærmeste fremtid.
For selv med stengte grenser både mellom land og kommuner så blomstrer koronaspråket som aldri før. Det er vanskelig å henge med i svingene, spesielt når man sitter helt stille i sin egen sofa og ikke snubler over folk lenger.
Derfor har jeg tatt med den frihet å fortelle om noen nye koronaord som vi har hørt hjemme hos oss.
koronakroppen2020 – har raskt erstattet uttrykket «sommerkroppen2020» og med på kjøpet fikk vi noen kosekilo/angstkilo og ifølge avisene en femti prosent økning i godissalget i butikk.
koronarulling – denne er for alle artistene der ute. Noen artister (de fattigste) har koronarulling til seg selv som erstatning for spillejobbinntektene som de knapt overlever av ellers – andre, aka «musikkeliten» har internettkonsenter med koronarulling til inntekt for Røde Kors eller andre, som Leger uten grenser og kanskje nå også Leger med grenser. Uttrykket erstattet altså turnérulling (for artister) men også russerulling og foreldrerulling spesielt. RIP russetiden som åtteåringen her så fint sa det.
koronakrangel/koronakos – psykologene ser ikke ut til å bli helt enige med seg selv om koronatid kommer til å føre til a: flere barn eller b: flere skilsmisser. Det ene kan jo forøvrig også lede til det andre på et senere tidspunkt, men nettopp denne vekslingen mellom kos og krangel, gjerne i brøkdelen av et sekund, er en viktig læringsprosess for oss tv-tittere. Endelig forstår vi hvorfor alle disse realitydeltakerne oppfører seg og snakker slik de gjør. Innetid og karantene (i likhet med å være på realityloaction) gjør det med et menneske. Ethvert menneske.
hjemmekorontor – mange jobber nå hjemme for første gang og har installert seg med datamaskin og kamera på soverom/gang/kjeller/loft/stue/veranda for å kommunisere med resten av kollegiet i sine respektive hjemmekorontor. Mange muligheter for lol og festlig tankespinn her. Har din kollega egentlig bukse på under bordet? Hva slags hårfarge har hen egentlig? Oi, helt grått? Mørkt? Lyst? Rødt? Snart skal sannheten komme for en dag. Ingen har frisyrer som er samfunnskritiske nok til å komme seg forbi frisørsperringene og inn i det aller helligste.
koronasje – mange av oss opplever at oppdrag blir borte (poff), blir permitterte eller må ta døgnvakter i omsorgsyrker for første gang (hjemmeskolen på småskolenivå). Det blir dårlig med penger (kronasjer) av dette, derav koronasje, som i praksis betyr dårlig inntekt samtidig som koronarulling i sosiale medier forventer MER penger av oss vanlige dødelige. Siste nytt: RUTER vil at folk skal bruke koronasjen til å kjøpe månedskort selv om vi ikke skal reise med trikken. Eh, how about NO?
koronafast – mange minnes med lengsel ord som askefast. Det var jo koselige tider, å være askefast på Island, sammenliknet med å være koronafast i utlandet. Hjem til påske? Glem it.
Kommer du på flere ord med korona i seg? I tillegg har du alle ordene som henspiller på koronautfordringer, men som ikke har ordet korona i seg – mange relatert til «skam» – som «hosteskam», ulike varianter av «hamstreskam» som «dorullskam», «spagkettialacapriskam» og «pappvinskam», og den klassiske «hytteskammen», som kanskje er den verste, hvis man var så uheldige å være en del av den første bølgen med hytteeiere som så på denne perioden som «koronafri» og gjerne ville ta seg en «koronafest» før landet stengte. Too late, José!
Noen er også av mer koselig karakter som»digital fredagspils/digitale bobler», «kaffechat» eller «vinchat», «elektronisk feiring» (bursdag via gruppechat eller FaceTime) eller bare «avstandstur» (gå tur med nær venninne på lang avstand – helst i skog og mark eller annet ulendt terreng).
Eller hva med «avstandsfeiring»? Den er fin. Det vil si at jubilanten befinner seg på en veranda mens maks fem gjester (her må vi huske på at naboene står bak gardinene og teller antall hoder som straks blir delt på SoMe-grupper som for eksempel «Det skjer på Nordstrand») står spredt med minst to meters avstand (igjen, noen følger med) mellom seg og synger «happy birthday» på innpust (så de ikke skal sprute ut noen utrivelige bassilusker). Gavene sprites og sendes så i kurv opp til jubilanten. Hurra!
Ja, så var det den tiden på året. Den tiden på året som vanligvis byr på utfordringer av typen:
Skal jeg droppe kåpe på vei til jobb i dag og heller ta på meg en jakke (evt skjokke) og fryse meg skakk i hjel mens jeg venter på trikken?
Er det innafor å spre den siste haugen med snø i hagen utover plattingen så den smelter fortere?
Er dette året jeg begynner å så blomsterfrø og grønnsaksfrø i vinduskarmen? Nei, tydeligvis ikke.
Og så videre, og så videre, og så videre. Livet var enkelt dere! Søtt, og enkelt. Sånn er det ikke lenger. Nå er det coronatime! Det siste sies med syngende stemme og jazzhender. I hvert fall av de tre barna mine. Jeg vet ikke hvor de har det fra, men mistenker Youtube aka «den nye læreren», har skylden.
Hva er «coronatime»? Hvordan føles det? For første gang på veldig, veldig mange år er det høyst relevant å stille folk spørsmålet «hva føler du nå?»
Noen er ute i felten, ute i krigen, som butikkansatte, som helsearbeidere, som renholdsarbeidere. Ja, jeg er såpass PC at jeg la til renholdsarbeidere på listen, før jeg la til folkevalgte, for eksempel, som blir syke i et bankende kjør fordi de ikke klarer å huske selv de enkleste smittevernregler. Ooops I did it again med Britney Solberg.
Uansett, dette er folk det blir klappet for rundt klokka sju, jeg har sett det i sosiale medier.
Noen er lagt inn på sykehus.
Andre er bare hjemme, i mer eller mindre frivillig karantene, mens noen er i isolasjon fordi de er så heldige at de har blitt testet. Ja, for egentlig skulle flere blitt testet, som ikke har blitt det, enten fordi de burde blitt det (har alle symptomer på korona, typ) eller fordi de har veldig lyst. Jeg mener at her har regjeringen sviktet. Du kan ikke ta bort muligheten for å fikse svissen, uten å tilby en slags erstatning? Frisør er lik psykolog med fagbrev, og det kunne jeg virkelig trenge i disse frynsete tider. Både svissen og nervene trenger litt antifrizz, er jeg redd. Og jeg er ikke alene. Kunne ikke en liten test bøte litt på den angsten noen og enhver (kan byttes ut med det personlige pronomenet «jeg») føler på? Jo, absolutt!
Og ja, jeg er en av disse menneskene som gjerne skulle blitt testet. Der er det, jeg kommer ut av skapet, stolt som en hane, skamløs og fri – jeg elsker tester.
Selv pre-«coronatime», så elsket jeg tester. Test deg selv! La oss teste deg! Ta meg, ta meg, ta meg!
Men nei, tyværr, ikke noen testing denne gang. Man kan melde inn sine symptomer, javisst, men selv om man melder inn både det ene eller andre, så blir man ikke testet.
Og her, i denne teksten, er det selvsagt slik at «man» kan byttes ut med «jeg», som i et hvilket som helst tilfeldig portrettintervju.
«Man føler seg jo kanskje litt glemt».
Ja, det gjør man! Selv omgitt av sin kjære familie som synger ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma hele dagen lang og natten kort.
Så da sitter «man» hjemme, da, i karantene, med sår hals, dundrende hodepine, kilende nese, nysing, hosting, svekket luktesans og stedsans og konstant fokus på det minste lille knirk som en halvgammel kropp har å by på.
Ja, for jeg er litt pjusk. Og har vært i det jeg ser blir kalt frivillig karantene. Mann og barn har vært i ekte karantene på grunn av nærkontakt med koronasmittet. Fotballtreneren til en av ungene viste seg å ha korona (han ble testet). Etterpå har hele familien i tur og orden vært forkjøla og svimle og hostete og trøtte. Men hvem er ikke det på denne tiden av året?
Spørsmålet er altså: er jeg en av dem, nå? Kan jeg endelig skrive nynorsk i statusoppdateringen på face: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Vi med corona. Nei, det får jeg nok ikke vite.
Er jeg eller er jeg ikke smittet av sykdommen som først og fremst har gitt meg en intens dragning mot både sosiale- og mainstream media? Jeg har begynt å se CNN sendinger hver kveld! Jeg setter stor pris på deres stramme klesstil, myke, skinnende hår og stive smil de gangene intervjuobjektene prøver å tøyse med dem. Du skal ikke komme her og komme her med CNN ankere, altså. Da kaster de deg i bakken med krav-maga-øynene sine.
Uansett, hva føler dere nå, folkens? Er du ute og slåss mot den usynlige fienden, eller koser du deg med armageddon-stemning hjemme i hiet ditt? Er du en av dem som faktisk synes det er relevant med «slik får du endelig orden i roteskuffen»-artikler i strømmen din eller har du mer en nok med hjemmeskole/fulltidsjobb/koronasymptomer men ingen test eller frisørtime i pipeline? Drukner du dine sorger (el vino did flow), spiser du dine monstre (hei godteskuffen) eller løper du fra dem (her er mine work-out routines!) ?
Jeg er selv i en av mine verste «scatterbrain»-perioder, og har absolutt ikke tenkt til å dynge ned verdensveven med tips til kulturelle/kreative idéer som kan løfte deg og din familie opp til et helt nytt nivå av perfekthet.
Nope.
Men. MEN. Hvis du har runda alle tv-seriene og ikke får fiksa leserbriller pga karantene/isolasjon, så går det jo an å svinge innom Joe Exotic. Aka Tiger King. Da kan jeg garantere deg koronafri hjerne. Faktisk kommer du til å føle deg frisk av å se den. Bare nevner det. I tillegg kommer du til å elske din egen frizz/ettervekst. Hva er din ettervekst mot håret til tigergutt? Nettopp, håret ditt er en balsamorgasme til sammenlikning.
Så, ja, du holder kanskje på å gå på veggen, men du sitter ikke i bur (men det gjør de kongelige – gullbur), og du sitter ikke bak murene heller. Eller, de fleste av dere gjør ikke det. Med mindre, det vil si, hvis det har gått så langt at du bokstavlig talt har krøpet inn i hundeburet til bikkja di, da trenger du hjelp. Fra flere enn frisøren din.
Der ingen skulle tru at ein tiger kunne bu
Adieu fra moi. Men du da, kjære bloggesøster som jeg ikke har vært i mils omkrets av på flere uker, hvordan går det med deg?
Sorry, men i disse coronatider må man dra på litt for å holde på oppmerksomheten til leserne. Bare vent litt, så skal jeg lime inn polititape rundt hele, så skjønner dere alvoret. Det er en ny jakke i byen. Nei, vent. Sa jeg jakke? Jeg mente skjorte? Nei, vent, jeg mener selvsagt (på med mattebrillene!):
Jakke + skjorte = skjokke!
Ja, jeg vet, det er umulig både å uttale og å se for seg. Jeg prøver igjen på engelsk.
Jacket + shirt = shacket
Har du ikke skaffet deg en shacket/skjokke ennå, sier du? Eller kanskje du har det, men du visste bare ikke hva plagget kalles? Jeg tror vi nærmer oss noe.
Denne nye tingen, skjokken eller «the shacket» om du vil, er nemlig et plagg som må være oppdiktet for nettopp våre nordiske trakter. Dette er ikke et plagg som er konstruert for sydens hete sol, nei. Dette er nemlig en skjorte som er så tykk og deilig i stoffet at den glir over i jakkesjangeren rent kroppstemperaturreguleringsmessig. Men den ser ut som en skjorte. Og derfor kan den, bør den, ber den(!) nærmest om å styles med en jakke oppå der igjen. Hva er vel mer passende her i «le nord»? Ingenting er mer passende. Annet enn å gå med termodress til vi bikker overgangen mai/juni i Sør-Øst-Norge, og bikker overgangen juli/august i Nord-Norge. Og da snakker vi ikke lenger om dagligmote, gjør vi vel?
Vi ønsker deg uansett velkommen inn i skapet, kjære sjokke/shacket, og gleder oss til mange, lange og kalde vårdager med deg på slep.
Og både Linn Strømsborg og Ida Jackson viser hvorfor jeg tror bloggen overlever også inn på 20-tallet, så jeg velger å feire med en liten dum liste, bare for å komme i gang etter kuk i computeren.
3 drikker
Sjokolademelk Eplejus Te
3 klesplagg
Svart kjole med glitter i Grønn, lang penkjole Blått sirkelskjørt (felles for dem: Like behagelig som pysj, ser ordentlig ut)
3 steder
Kjøkkenbordet med utsikten Akerselva Vansjø
3 uttrykk
Shit påmfritt Milde måne Saklig
3 musikaler
Les Miserables Hamilton Sound of Music
3 ting jeg har vært karneval
Drueklase Smurf Barbie i esken
3 forfattere
Jane Austen Gerd Brantenberg Roald Dahl (haha vet ikke hvilke kriterier jeg satte der, gitt)
