Mynte Krusedull

Dypt inne i rollen som småskolelærer (@vikarenfrahelvete) har jeg latt meg inspirere av en av oppgavene som minstemann fikk fra sin ekte lærer (@læreroffisiell). Jeg skal drøfte litt hva jeg har lært i denne perioden som noen dessverre fortsatt insisterer på å kalle koronaens tid – det må de gå rett i isolasjon for! Bruken av klisjeer er nemlig veldig smittsom.

Det er rare tider, ok, men la Gabriel Marcia Márques få ha titlene sine som de er. Jeg vet det er Garcia og ikke Marcia, men det er litt festlig og fort gjort å ta feil av Marcia og Garcia, non?

Det kommer fortsatt til å være rare tider neste uke også, men da er to av tre barn tilbake på de skitne skolebenkene, og da blir jeg kanskje en av dem som får orden på sokkeskuffen – i disse rare, men fortsatt travle tider.

Men hva har man lært? Og er det egentlig nødvendig å lære noe hele tiden? Det er her jeg stopper helt opp i teksten (hvis man tenker seg teksten som en skog, og jeg er ridderen som farer gjennom den på min kjepphest, som ikke er en kjedelig kjepphest, men en fin enhjørningskjepphest i alle regnbuens farger og sølvglitter også, jeg vet bare ikke hvor), så her står jeg altså stille med min regnbuekjepphest mellom bena.

Jeg har ikke på meg skjørt, så det er ikke noe vanskelig. 

Min freshe kjepphest er nemlig den at læring er meningen med livet. Som i selve meningen med livet. Vent litt, jeg skal bare sette det som et uthevet sitat, så det blir helt tydelig.

Læring er selve meningen med livet

Trebarnsmor Mari Grydeland

Da skjønner du med en gang at jeg er veldig opptatt av hva jeg har lært i og av denne rare perioden. Jeg har lært litt av kvart, kan du si. Smått og stort. Mest smått. 

Jeg fører det som en liste. Dette er ting jeg har lært i denne rare perioden:

1.    Det er utsolgt for grå joggebukser mange steder. Det har tydeligvis vært et sterkt, men skjult behov i befolkningen om å iføre seg grå joggebukse. Jeg prøvde å skaffe meg en slik bukse selv, via internett, for tror du ikke at også jeg har et sterkt behov for å iføre meg joggebukse? Jeg har ikke lykkes. For nå er det utsolgt. Men jeg venter egentlig på at behovet skal forsvinne av seg selv.

2.   Jeg savner frisøren min. Ikke mest fordi håret mitt er helt krise, for jeg har bare sånn langt, tynt hår som henger rett ned uansett, men fordi jeg savner personen som er frisøren min. Hun har vært frisøren min siden jeg var 22 år. Jeg lurer veldig på hvordan det går med venninnene hennes i Gøteborg, med bonusbarna hennes i kystbyen hun bor i, med båten. Den er vel på vannet nå?

3.    Dette punktet følger av punktet over. Det viser seg at jeg elsker smalltalk! Det vet jeg nå, fordi jeg savner det så. Det viser seg at jeg elsker smalltalk mest med kjente, men også til en viss grad med ukjente, eller halvkjente. Du vet, de i lokalbutikken, for eksempel. 

4.   Jeg liker hverdagsliv. Jeg liker å ha hele familien min rundt meg mer enn jeg har til vanlig. Så lenge jeg har bøker og duppeditter som gjør at jeg kan snakke litt med venner og se fjesene deres samtidig, så savner jeg svært lite. Men jeg savner le Deichman.

5.    Jeg har lært at livet mitt var litt karantene-aktig fra før, faktisk. Jeg har alltid åpnet dører med albuen og skrudd av vasken med tørkepapir og stort sett etter beste evne unngått offentlige toaletter og trange situasjoner med mange mennesker. Derfor unngår jeg for eksempel salg i klesbutikker. Jeg kan ikke utstå tanken på menneskemøljer.

6.   Jeg har lært at jeg er en skikkelig dårlig vikarlærer. Eller, minsten (tredjeklassing) sier jeg får 6 og en halv på en skala der 1 er skikkelig dårlig og 10 er skikkelig bra. Så jeg er midt på hans tre. Men fra mitt eget ståsted må jeg si jeg er sjokkerende utålmodig i noen fag. Matte. Jeg er utålmodig i matte. Jeg er en bedre norsklærer. Det er en slags trøst.

7.    Jeg trenger mer natur enn før. Jeg har lært at naturen får meg til å glemme alt jeg er redd for. Alt. Bortsett fra skogbrann. Som er en reell fare i disse dager. Alle disse marka-nybegynnerne med fyrstikker er livsfarlige!

8.   Jeg har lært at det blir ikke mer ryddig av at alle er hjemme hele tiden. Det blir mindre ryddig. Jeg har lært at mennesker støver og antakeligvis produserer støvkaniner mens vi sover. De ligger over alt. Støvkaninene. Noen av dem har lært seg å teleportere seg, og flytter seg fra krok til krok i store grupper.

9.   Jeg har lært at jeg sover like godt nå som før. Jeg ligger ikke våken av skrekk. Men jeg sitter noen ganger skrekkslagen foran tv-en til langt på natt og ser på CNN-sendinger og får bekreftet noch einmal at Trump er gal, gal, gal, og det har gjort meg mer redd, enn redselen for å få virus og være en av dem som blir skikkelig syk.

10.Vi trenger flere hengekøyer i hagen. Det er der vi henger. I hagen. Fem barn og en hengekøye er et regnestykke som aldri vil gå opp. 

Jeg håper dere har lært masse også. Mer kan man tross alt ikke be om. 

Ja, så var det den tiden på året. Den tiden på året som vanligvis byr på utfordringer av typen:

1. Skal jeg droppe kåpe på vei til jobb i dag og heller ta på meg en jakke (evt skjokke) og fryse meg skakk i hjel mens jeg venter på trikken?
2. Er det innafor å spre den siste haugen med snø i hagen utover plattingen så den smelter fortere?
3. Er dette året jeg begynner å så blomsterfrø og grønnsaksfrø i vinduskarmen? Nei, tydeligvis ikke.

Og så videre, og så videre, og så videre. Livet var enkelt dere! Søtt, og enkelt. Sånn er det ikke lenger. Nå er det coronatime! Det siste sies med syngende stemme og jazzhender. I hvert fall av de tre barna mine. Jeg vet ikke hvor de har det fra, men mistenker Youtube aka «den nye læreren», har skylden.

Hva er «coronatime»? Hvordan føles det? For første gang på veldig, veldig mange år er det høyst relevant å stille folk spørsmålet «hva føler du nå?»

Noen er ute i felten, ute i krigen, som butikkansatte, som helsearbeidere, som renholdsarbeidere. Ja, jeg er såpass PC at jeg la til renholdsarbeidere på listen, før jeg la til folkevalgte, for eksempel, som blir syke i et bankende kjør fordi de ikke klarer å huske selv de enkleste smittevernregler. Ooops I did it again med Britney Solberg.

Uansett, dette er folk det blir klappet for rundt klokka sju, jeg har sett det i sosiale medier.

Noen er lagt inn på sykehus.

Andre er bare hjemme, i mer eller mindre frivillig karantene, mens noen er i isolasjon fordi de er så heldige at de har blitt testet. Ja, for egentlig skulle flere blitt testet, som ikke har blitt det, enten fordi de burde blitt det (har alle symptomer på korona, typ) eller fordi de har veldig lyst. Jeg mener at her har regjeringen sviktet. Du kan ikke ta bort muligheten for å fikse svissen, uten å tilby en slags erstatning? Frisør er lik psykolog med fagbrev, og det kunne jeg virkelig trenge i disse frynsete tider. Både svissen og nervene trenger litt antifrizz, er jeg redd. Og jeg er ikke alene. Kunne ikke en liten test bøte litt på den angsten noen og enhver (kan byttes ut med det personlige pronomenet «jeg») føler på? Jo, absolutt! 

Og ja, jeg er en av disse menneskene som gjerne skulle blitt testet. Der er det, jeg kommer ut av skapet, stolt som en hane, skamløs og fri – jeg elsker tester.

Selv pre-«coronatime», så elsket jeg tester. Test deg selv! La oss teste deg! Ta meg, ta meg, ta meg! 

Men nei, tyværr, ikke noen testing denne gang. Man kan melde inn sine symptomer, javisst, men selv om man melder inn både det ene eller andre, så blir man ikke testet. 

Og her, i denne teksten, er det selvsagt slik at «man» kan byttes ut med «jeg», som i et hvilket som helst tilfeldig portrettintervju.

«Man føler seg jo kanskje litt glemt».

Ja, det gjør man! Selv omgitt av sin kjære familie som synger ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma hele dagen lang og natten kort.

Så da sitter «man» hjemme, da, i karantene, med sår hals, dundrende hodepine, kilende nese, nysing, hosting, svekket luktesans og stedsans og konstant fokus på det minste lille knirk som en halvgammel kropp har å by på. 

Ja, for jeg er litt pjusk. Og har vært i det jeg ser blir kalt frivillig karantene. Mann og barn har vært i ekte karantene på grunn av nærkontakt med koronasmittet. Fotballtreneren til en av ungene viste seg å ha korona (han ble testet). Etterpå har hele familien i tur og orden vært forkjøla og svimle og hostete og trøtte. Men hvem er ikke det på denne tiden av året?

Spørsmålet er altså: er jeg en av dem, nå? Kan jeg endelig skrive nynorsk i statusoppdateringen på face: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Vi med corona. Nei, det får jeg nok ikke vite. 

Er jeg eller er jeg ikke smittet av sykdommen som først og fremst har gitt meg en intens dragning mot både sosiale- og mainstream media? Jeg har begynt å se CNN sendinger hver kveld! Jeg setter stor pris på deres stramme klesstil, myke, skinnende hår og stive smil de gangene intervjuobjektene prøver å tøyse med dem. Du skal ikke komme her og komme her med CNN ankere, altså. Da kaster de deg i bakken med krav-maga-øynene sine.

Uansett, hva føler dere nå, folkens? Er du ute og slåss mot den usynlige fienden, eller koser du deg med armageddon-stemning hjemme i hiet ditt? Er du en av dem som faktisk synes det er relevant med «slik får du endelig orden i roteskuffen»-artikler i strømmen din eller har du mer en nok med hjemmeskole/fulltidsjobb/koronasymptomer men ingen test eller frisørtime i pipeline?  Drukner du dine sorger (el vino did flow), spiser du dine monstre (hei godteskuffen) eller løper du fra dem (her er mine work-out routines!) ? 

Jeg er selv i en av mine verste «scatterbrain»-perioder, og har absolutt ikke tenkt til å dynge ned verdensveven med tips til kulturelle/kreative idéer som kan løfte deg og din familie opp til et helt nytt nivå av perfekthet.

Nope.

Men. MEN. Hvis du har runda alle tv-seriene og ikke får fiksa leserbriller pga karantene/isolasjon, så går det jo an å svinge innom Joe Exotic. Aka Tiger King. Da kan jeg garantere deg koronafri hjerne. Faktisk kommer du til å føle deg frisk av å se den. Bare nevner det. I tillegg kommer du til å elske din egen frizz/ettervekst. Hva er din ettervekst mot håret til tigergutt? Nettopp, håret ditt er en balsamorgasme til sammenlikning.

Så, ja, du holder kanskje på å gå på veggen, men du sitter ikke i bur (men det gjør de kongelige – gullbur), og du sitter ikke bak murene heller. Eller, de fleste av dere gjør ikke det. Med mindre, det vil si, hvis det har gått så langt at du bokstavlig talt har krøpet inn i hundeburet til bikkja di, da trenger du hjelp. Fra flere enn frisøren din.

Adieu fra moi. Men du da, kjære bloggesøster som jeg ikke har vært i mils omkrets av på flere uker, hvordan går det med deg?

Og både Linn Strømsborg og Ida Jackson viser hvorfor jeg tror bloggen overlever også inn på 20-tallet, så jeg velger å feire med en liten dum liste, bare for å komme i gang etter kuk i computeren.

3 drikker

Sjokolademelk
Eplejus
Te

3 klesplagg

Svart kjole med glitter i
Grønn, lang penkjole
Blått sirkelskjørt
(felles for dem: Like behagelig som pysj, ser ordentlig ut)

3 steder

Kjøkkenbordet med utsikten
Akerselva
Vansjø

3 uttrykk

Shit påmfritt
Milde måne
Saklig

3 musikaler

Les Miserables
Hamilton
Sound of Music

3 ting jeg har vært karneval

Drueklase
Smurf
Barbie i esken

3 forfattere

Jane Austen
Gerd Brantenberg
Roald Dahl
(haha vet ikke hvilke kriterier jeg satte der, gitt)

3 podkaster

Lindmo & co
Aftenpodden
Sånn er du

3 frukter

Appelsiner
Kiwi
Bringebær

På søndag var jeg med barna og venner på Vega scene, hvor de har det fantastiske tilbudet «Knøttekino». Det var rett og slett fem kortfilmer på skjerm, med sofa, dempet belysning og rimelig pris. Tipp topp! Temaet var «ull og tråd», så vi så blant annet denne:

Men den første, «Lost and found», vel, den ble vi ganske satt ut av. Den ligger fritt på nett, så jeg anbefaler deg å bruke syv minutter av livet ditt på den:

Lost & Found from Goldy on Vimeo.

Nydelig er den, for noen bilder den skaper, men altså. Snufs. Jeg storgråt. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på den trådstumpen.

Her er det bakomfilm og bilder og etc.

Kanskje vi kan diskutere det litt her. Ja, jeg synes jo at barn skal kunne se filmer som er triste og ordentlige, men dette var da VELDIG trist og VELDIG skummelt? Er det en barnefilm, eller er det en voksenfilm – men så tror vi bare at stop motion kosedyr må være barnefilm? Burde han ikke klart å hekle sammen vennen sin til slutt, i alle fall at det var litt bevegelse i den halen? Et lite håp? Et bittelite håp? Er det for mye å be om?

HÅP

Jeg har ikke mye overskudd, men jeg har konsumert, og jeg trenger å fortelle det:

«Ida tar ansvar» av debutant Kjersti Halvorsen er en innmari bra bok. Det er en blindernroman, noe jeg kanskje tenkte at jeg ikke orker mer av, men hun har humor og stort alvor. Anbefales på det sterkeste.

Jeg har lest en haug med andre bøker også, men denne må jeg fortelle om.

Så har jeg vært på teater, veldig mye, jeg har sett Sigd og Charlie og sjokoladefabrikken og nå Sound of Music.

Disclaimer: JEG ELSKER SOUND OF MUSIC.

Så jeg syntes den var strålende, jeg. Flott scene, Solveig kringlebotn som abbedissen ga meg mange tårer, gjentatte ganger, og den gode vrien på nazi-sangkonkurransen ga meg the creeps (og det skal den gjøre.)

Det handler om det gode mot det onde, om glede og sang, om kjærlighet (bryllupet 🥰🥰😍).

Fred ut, folkens.