Kvinnsporama – eller bøkene som kan inspirere deg på selveste Kvinnedagen!

Det er mange gode grunner til å ikke gå i 8.marstog. Jeg nevner i fleng: total ruptur, bekkenløsning, bekkenlåsning, brystbetennelse (ja, det blir kaldt i demo i kveld), lumbago, isjias, urinsyregikt, føding, barseltårer, soving – pluss alle de andre sykdommene som kommer og går. Salmonella reiser sin seiersgang gjennom fylkene, og fluenza er visst både sein og seig i år. TIL ALLE dere – her kommer en litteraturliste over ting som dere kan kose dere med i kveld i stedet. For hvis du ikke kan demo så kan du kanskje lese? Og hvis du ikke har bøkene jeg nevner tilgjengelig kan du google opp noen av disse jeg kommer til å nevne i fleng under, kanskje legge inn noen bestillinger på Deichman.no (som vi i Mynte Krusedull elsker like høyt som Sara Danius, Maxima af Oranien og Crement) eller hvis du renner over av melk, honning og penger, så kan du kanskje klinke til med en bokbestilling på nett? Eller dra i din lokale bokhandel på lørdan. Alt er lov!

Jeg har kun benyttet meg av bøker som jeg har funnet hjemme. Alle de deilige feministisk teori-bøkene mine som jeg hadde på lager i Australia (Judith Butler, Kate Millet, Germaine Greer, Simone de Beauvoir, Betty Freidan, Naomi Wolf #humblebragging) aner jeg ikke hvor x-en min har gjort av (har han brent dem? kastet dem? donert dem vekk? revet ut alle sidene og laget tusen paper cranes av papiret?

Og det er flere jeg trodde var her, men som er borte. Har noen lånt min Mary Beard «Women and Power: a manifesto?» Mona, har du? Eller er det deg, Kine? Uansett, den er på lista. Og hva med Rebecca Solnits «Men explain things to me» og «The mother of all questions?» De er begge definitivt på lista over inspirerende feministiske bøker jeg gjerne vil tipse ut, men jeg har lånt dem ut, husker ikke til hvem, og nå kan de komme hjem igjen.

Her kommer noen andre tips, i helt tilfeldig rekkefølge:

Siri Hustvedt

Snart skal jeg skrive litt om hver bok. Men mac-en min lager rare lyder og brenner under fingrene så jeg må gi den en liten pause.

Hvilke bøker leser du når du vil kvinnspireres? Er det romaner av Virginia Woolf, eller essays av Joan Didion, dikt av Märta Tikkanen og Sylvia Plath? Selvbiografier? Din egen dagbok? Dette vil vi høre mer om!

Kongeblogg: Dronningen av Orangien

Kong Willem-Alexander og dronning Maxima har vært på besøk i Tyskland. Det var sikkert en viktig grunn til det, og det er jo viktig, men for de av dere som har fulgt kongebloggingen min en stund, vet at det bare er en ting jeg bryr meg om:

HVORDAN SÅ MAXIMA UT.

Embed from Getty Images

Og, ingen overraskelse, det var fantastisk.

Embed from Getty Images

Kjolen under så litt ut som den kjolen, den som vi alle diskuterte fargen på for noen år siden, for jeg så selvfølgelig blå og brun.

Hatten er sånn deiligcrazy, det samme gjelder puffermene rundt håndleddene. Og ikke minst cape. Cape er alltid bra.

Embed from Getty Images

Vesken. Skoen. Håret. Åh, som jeg skulle ønske kronprinsesse Beige-Marit kunne la seg inspirere av disse fargene. Svigermor og svigerinne har klart det. Kjør på!

Gratulerer med dagen, Mari, eller: historien om hvordan vi skapte content og ikke kan vise oss der igjen

I dag var det redaksjonsmøte i Mynte Krusedull. Det er det vi kaller det når vi setter oss ned og spiser mat og snakker om livet og våre STORE PLANER for å ta over verden.

I dag feiret vi at hun her har bursdag. Og se så bra CONTENT, da! Det er det influensere (eller influensasyke som telefonen min mener at de heter) kaller bilder og ting de kan skrive om. Det er hardt å være blogger, förståss.

Vi var på pent spisested med dempet musikk og høflig betjening, og det startet bra som det alltid gjør, men før vi visste ordet av det satt vi og diskuterte mens, hormonspiral, Tuva Jordfalds sykt morsomme historie fra Møkkamamma, knipeøvelser og ekser. Med kroppsspråk. Og hverken jeg eller Mari er spesielt svake i målet eller diskrete, så hjælp.

Jeg sendte egentlig melding at jeg ikke kom, fordi jeg hadde hodepinen fra helvete og for å være ærlig har rotet meg opp i altfor mye jobb. Men å ta en frilanslunsj i stedet for å ligge hjemme enda noen timer var nok lurt.

Kjære mari, du er som en sitronterte. Mye smak i liten forpakning. Litt sur men veldig søt. Hard utenpå og myk inni. Dessuten tror jeg du vil gjøre det mye bedre i Skal vi danse enn sitronterten, selv om jeg heller vil gå til sengs med sitronterten enn deg.

Skål for et nytt år og mer blogging og sjukt bra KÅNTENT.

Det er en ny angst i byen

Jeg var kanskje litt kjapp på avtrekkeren da jeg skrev at FOMO er ut (Fear of missing out). For nå har jeg akkurat fått beskjed på øret her, fra England (London Calling), at det aller siste innen angsting involverer akkurat de bokstavene der, F og O og M og O en gang til – pluss en bokstav til. Jeg snakker om FOMOG. Fear of Missing out on goals. Altså redselen for å ikke nå målene man setter seg. Uff. Dette er som du skjønner SSS! Some serious shit. For her er angsten rettet mot seg selv, det er ens egen skyld hvis man ikke når målene man setter seg. Gode gamle FOMO, fear of Missing out, var en tur i parken til sammenlikning. For det hadde ikke noe med deg å gjøre. Du var på utsiden og tittet inn, og når den voksne deg åpnet øynene så forstå du, i det minste forsto underbevisstheten din, at det er veldig barnslig å være veldig opptatt av hva andre gjør hele tiden. Men FOMOG handler om deg selv. Ditt indre deg. Og ditt ytra kaos. I uskjønn forening.

Så da har du en trippel whammy, rett og slett, av selvpåført lidelse. Først legger du 1: altfor ambisiøse planer (og dette er jo egentlig en god ting hvis man er kvinne!), eller mer sannsynlig, du legger for mange planer, og så kladder de ulike planene det til for hverandre, for som mange av oss vet, mange gjennomførbare planer gjør ingen sommer! Så kommer selve livet i mellom, punkt 2: det er syke barn, syk deg selv – eller bare god gammeldags prokrastinering, så da sitter du der med de vanlige tingene du må gjøre, som ikke blir gjort, pluss ambisiøse planer som stivner som gammel plastelina, og så kommer punkt 3: Alle planene dine, og det ekte livet ditt smelter sammen, på en uappetittlig og skremmende måte, du klarer ikke lenger prioritere eller fokusere på det som virkelig er viktig. Alt ligger i en haug. Som enslige sokker, med ulik farge, og alle er det hull i. Skjønner? Molto stressante, indeed!

Jeg fikk forresten tipset fra London via instagrammen til moteskribent Pandora Sykes, men har ikke lest det hun har skrevet om fenomenet, bare registrert det, saken hennes er bak mur hos The Times, og for at ikke også jeg skal renne over av angst (min egen heter FOIPW – fear of International Pay Wall), så kunne jeg rett og slett ikke begynne å e-abonnere på denne britiske avisen. Tok meg en halv arbeidsdag å avslutte mine e-abos på NYT og DN:SE. Anywho, snakkes senere, skal bare gå og slette noen planer.

Rosa på ball

«Tänk att få dansa med Andersson,

lilla jag, lilla jag, med Fridtjof Andersson!

Tänk att bli uppbjuden av en så’n populär person.

Tänk vilket underbart liv, det Ni för!»

Courtesy of Molly Goddard. LFW Autumn/winter 2019.


– Si, meg hvordan kjennes det å være sjarmør? 

I Evert Taube-svisken «Rosa på ball» får sjarmøren danse med sin unge beundrer. Må nesten skrive beundrerinne, siden vi skal helt tilbake til 1942, da sangen dukket opp. Lenge før MeToo, lenge før Muser & Menn. Rosa, som med beundrende blikk klynger seg til herr Andersson, og undrer på om hun kan inspirere en som ham, sjarmøren. Mannen benevnes med etternavn, han er selveste Fridtjof Andersson, hun, Rosa, kun et fornavn i forbifarten, i en liten dans. Mannen som griper kvinnen, kanskje bakfra, i en uskyldig liten svingom. Som en Trond Giske, i pastell, se det for deg. Eller, nei, ikke. Uskyldens tid er forbi. Vi er alle skyldige. 

Du skal gjemme deg bak et rimelig stort trekkspill, eller synge med tydelig ironisk røst hvis du skal lire av deg «Rosa på ball» i dag uten å virke nedsnødd. Eller var kanskje sangen ironisk allerede från början? At tekstforfatteren synes Fridtjof er like latterlig som Rosa, der hun smisker med ham og han lar seg smiskes med? Der hun koketterer og han strør om seg med komplimenter. Hvem forfører hvem?

Uansett, i 2019, post generasjon ironi, in medias misogyni – men post MeToo, så sies alt i klartekst. Kvinner er så sinnsykt lei av å si «he, he, he» hver gang de hører en dårlig grovis (er ikke alle groviser dårlige? Ps : gratis forslag til hovedfagsoppgave, vær så god), så nå sier vi alt i klartekst.

Og for å hamre det inn, som i en begravelse, at nå SØRGER vi, vi sørger over hvor triste dere menn er, så dronet den ene Hollywood-stjernen etter den andre ned de røde løperne kledd i sekk og aske på The Golden Globes-utdelingen vinteren 2018. Noen dro på seg brallorna på The Grammys.*Fargene var vekk. Som om kvinnene ville stryke vekk alt som var kvinnelig og lekent fra klærne sine, kle seg som sorte pantere, med stål i ben og armer. Eller det reneste hvite. De uskyldige.

Men etter vinter kommer vår, og allerede under Oscar-utdelingen det året var fargene tilbake. Flere hadde på seg en pin for å hendre Time´s up-bevegelsen, som samler inn penger for å gi juridisk hjelp til ofre for seksuell trakassering. 

Den 10. april 2018 slapp Janelle Monae låten Pynk. Som i pink. Som et svar, kanskje, på Trumps «Grab them by the pussy». I musikkvideoen, som er så rosa at det klikker for meg (på en bra måte), med rosa sand, rosa fjell, rosa milkshake, rosa klær, rosa himmel, rosa fittebukser, og en myk pus som Janelle slipper ned på gulvteppet. Hun grabber ikke pussy, hun slipper pussy.

Og nå, i disse røde løper-tider, og moteuketider så har det rosa fullstendig tatt over. Det er en feminin comeback som er så knall at Bobbysocks blekner til sammenlikning. Det er det man kan kalle power pink, men også powder pink, og det er knall korall (Living Coral 16-1546), som jo er årets farge, utnevnt av selveste Madame Pantone.

Du har vel ikke glemt Sara Danius? Vi glemmer aldriDanius, og har et stort rosa alter her i de imaginære lokalene til Mynte Krusedull, der vi tenner røkelse og ofrer tørkede bringebær til hennes ære hver dag. 

Look, no hands! Courtesy of Marc Jacobs, spring/summer 2019 collections.

Var det Danius som satte i gang hele greia? Har @mollygodard fulgt nøye med på Svenska Akademian? Og alle de andre designerne? Hele den fulle, freshe, fandenivoldske rosa kles-eksplosjonen som «gjelder» for både vår/sommer-visningene som vi (eller, jeg, da) så tidlig i høst, og høst-vinter-visningene som vi ser i disse dager? Som skuespiller Sarah Paulson på den røde løperen under Oscar-utdelingen? Brandon Maxwell kjolen hennes var TDF (to die for). Og Helen Mirren? Eller Maya Rudolph og Angela Bassett (Reem Accra)? Alle skuespillere med PUNCH. Eller Gemma Chan (Valentino Couture)? Samtlige klinte til med fifty shades of rosa. Det er en type klær og en farge som er så langt fra «he, he, he» som man kan komme med konfeksjon. Som Janelle Monae sier det i sangen: «’Cause boy it’s cool if you got blue. We got the pink». Snakk om å eierosa. Så får det heller være at enkelte kritikere mente at selve «pink»-ordet i teksten til Monae var diskriminerende, for alle er jo ikke rosa dernede, er de vel? Vel, som Janelle selv synger, vi snakker indre, indre-indre, ikke ytre labia her, og nå tror jeg rett og slett at teksten min slutter så vi ikke havner i pornoland. Og husk, when in doubt, dress in pink. Gjerne i kombinasjon med rødt, gjerne noe stort, tenkt BDE – såkalt Big Dress Energy. Stort og deilig å gjemme kroppen i, samtidig som man viser sjela si. Kanaliser din indre Danius. Rosa, vi elsker deg, altså fargen, ikke piken.

Courtesy of Molly Goddard, Autumn/Winter LFW 2019.

«Visan om Er, Fröken Rosa,

får Ni i kväll till Ert bord.

Medan vi talar på prosa

diktar jag rimmande ord.

Tyss, ingen såg att jag kysste Er kind.

Känn hur det doftar från parken av lind,

Blommande linder kring mån’belyst stig.

Rosa, jag älskar dig!»

*Brallorna = bukser

(Bukse, ofte omtalt i flertall som bukser, er et klesplagg som dekker underkroppen og omslutter en større eller mindre del av hvert bein. En bukse skiller seg fra en kjortel eller kjole ved at den har atskilte rom til hvert bein. Bukser finnes i en mengde varianter, deriblant som langbukser, knebukser og kortbukser. Wikipedia)

Å nappe et barn

Jeg leste boka «Hot milk» av Deborah Levy her om dagen, og der forteller en av karakterene, Julieta Gomez, om da hunden hennes, en Cocker Spaniel, ble dognapped. Altså dognappa. Noen kom og pælmet hunden inn i en bil og kjørte, for aldri mer å komme tilbake. Da slo det meg, selvfølgelig, ja visst, så klart, ordet kidnapping, som det skrives mye om i norske medier om dagen (ref. Lørenskog-saken), handler om barn som blir nappet, ikke voksne!

Dette må Googles, tenkte jeg. Og som sagt, så googlet. Der fikk jeg det, midt i flaizen. Ordet kidnapping ble først registrert skriftlig i det engelske språket rundt 1673, og beskrev da en «praksis» om å stjele barn for å bruke dem som tjenere eller slaver på plantasjene. Hm, tenker du kanskje, nap, to nap, betyr jo å sove på engelsk? Betyr det at barna ble stjålet mens de sov? Aner ikke. Men det jeg har funnet ut via via er at ordet nap nok er en muntlig forskyving fra slang-ordet nab, to nab something, som er slang for å stjele. Så egentlig snakker vi om å kidnabbe. Som ser helt dansk ut eller veldig Posh, når man skriver det.

En annen ting: Husker dere Stockholm-syndromet? At den som er nappet på ett eller annet tidspunkt omvendes og blir sympatisk innstilt mot sine kidnappere? Som Patty Hearst, arvingen som ble terrorist etter å ha blitt nappet. Og måtte sone sin straff for det. Men ble til slutt benådet og lever den dag i dag.

Noe å tenke på.

En veldig bra bok, der man blant annet finner ordet «dognapping», som ikke betyr en hund som sover.

Bli kjent med: Storrusten

Grydeland har jo virkelig levert et fyrverkeri av blogging mens jeg var opptatt med andre ting. Jeg tar det som et mildt hint om CONTENT! når jeg fikk denne listen tilsendt. Den var lenger. Jeg forkortet så ikke folk skulle dævve av kjedsomhet.

Hvis du fikk velge kake til bursdagen min – hvilken velger du?

Siden du er sjokoladeconnoisseur, tror jeg sjokoladekake fra Pascal. Det var også bryllupskaken min, btw.

Hvilke verdensdeler har du vært i?

Europa opptil flere ganger, Amerika (roadtrip i USA), Afrika (to ganger i Tunisia og en i Kamerun), Asia (Japan, Kina, Kambodsja). Vet ikke om jeg føler veldig for å måtte reise til Oseania, men vil gjerne reise mer i Afrika.

Hva er din største frykt?

Sånn bortsett fra at barna, ektemannen eller jeg skal dø, er jeg veldig dårlig på høyder.

Søtt, salt eller syrlig?

Alltid søtt.

Er det noe du har takket nei til som du har angret på? Hva da?

Nei, ikke direkte, tror jeg. Jeg angrer på at jeg ikke tok opptaksprøve til et kor (men jeg kunne jo ikke kommet inn), men jeg har lært av kloke damer at gøye ting skjer med dem som sier ja. Så jeg tror jeg har sagt ja til omtrent jeg skulle sagt ja til, og øver meg på å si nei.

Når gråt du sist?

Noen timer siden, men det er fordi jeg skal intervjue Carolina Setterwall om Låt oss hoppas på det bästa, en selvbiografisk bok om at hun finner mannen sin død i sengen og de har en åtte måneder gammel baby. Så naturligvis. Og bortsett fra det tror jeg at jeg gråter hver dag.

Hva er ditt forhold til skogen?

Mannen min er der.

Hvis du skulle spist bare en matvare i en hel uke – hva skulle det vært?

Taco. Kunne spist det lenger også. Eller vent, det er kanskje ikke matvare? Da blir det søtpotet! Jeg elsker søtpotet.

Hvis du kunne velge: ville du sagt ja til å få vite alt alle egentlig tenker – eller vil du heller ha det som nå?

Som forfatter er det første ÅPENBART en drøm. Så måtte jeg ta de kjedelige tingene som følger med.

Du må gjøre en av disse tre tingene: hoppe fallskjerm, dykke eller surfe på Jæren. Hva velger du?

Får høydeskrekk av den første, klaustrofobi av den andre (snorkling kunne jeg gjerne prøvd!), så det blir surfe på Jæren.

Fortell en hemmelighet!

Ach, sånne offentlige hemmeligheter blir enten veldig dølle eller veldig langt tilbake i tid. Ok, jeg vet ikke akkurat om det er hemmelighet, da, men: Fordi jeg er stor (hanskestørrelse 10-11, buksestørrelse ingen anelse, men det er høyt, hattestørrelse 62, skulderbredde unormal) føler jeg meg stort sett dum i klesforretninger. En ting er at jeg selvfølgelig har avskrevet Zara, Bikbok og egentlig de fleste kjedebutikkene for lenge siden, men særlig i spesialforretninger. Når de i spesialbutikken reklamerer med at de har «alle størrelser» og så ikke har min, det er fælt. Ordentlig fælt.

Hva skulle du ønske alle visste om deg?

At jeg bare er tankeløs, ikke mener det med vilje.

Hvis du var president i (et framtidig) Norge: hva skulle vært dine tre hjertesaker?

  • Kompromissløs miljøpolitikk
  • Ingen utdanningsreformer, men frihet og kjærlighet til alle ansatte i skolevesenet
  • Mer lesing for alle, særlig av queer-, ikke-hvit og kvinnelitteratur så vi alle kunne blitt smartere og mer empatiske.
Bli kjent med Storrusten, bildeversjonen: Dette er konfirmasjonsbildet mitt.

Den lille, men uhøytidelige, sjokoladetesten

Hvis man er for glupsk, og spiser for mye sjokolade, så vet vi jo alle hva som skjer, takket være Roald Dahl og hans «Charlie og sjokoladefabrikken». Hvis du ikke lar deg avskrekke, men faktisk siden barndommen har drømt om å drukne i sjokolade kan sjokoladespa være noe for deg. På solsiden spa koster det 1230 kroner. Man kan kjøpe mye sjokolade for 1230 kroner. Eller dra på spa. Velg selv.


Matsvinnet skal ned! Koste hva det koste vil. Om vi så må dytte i oss skammelige mengder sjokolade. Vi kaster ikke mat. Når godtefabrikken har smågodt til overs, som snart går ut på dato, for eksempel, hva gjør den da? Lar sjokoladefabrikken bake den inn i melkesjokolade. Når potetgullfabrikken har en eske full av feilvare som har blitt skadet, aka knust, fordi noen har falt baklengs inn i en pappeske, hva gjør den da? Lar sjokoladefabrikken bake den inn i melkesjokolade.

For hvordan dukker ellers alle disse nye produktidéene opp? Finner de dem bare på helt ut av det blå?

Jeg aner ikke. Men en ting vet jeg. Man blir nysgjerrig på hvordan disse greiene smaker. Så i god gammeldags forbrukerinspektørene-ånd har jeg tatt på meg oppdraget med å teste to nye sjokoladehybrider som dukket opp i en matvarebutikk nær meg.

  1. SørlandsCHIPS Melkesjokolade med biter av Sørlandschips, heretter kalt Chips
  2. Melkesjokolade Tutti Frutti, heretter kalt Tutti

For å få litt hjelp har jeg fått med meg fire erfarne sjokoladespisere:

Det er Petra på ti år, Olav på åtte år, Gustav på sju år, og Geir på trettisju. Og så meg da. 

Sånn har vi gjennomført testen:

Ale har fått et glass vann og to stk sjokoladebiter. En bit av hver. Drikke vann mellom. Gi terningkast. Etter å ha smakt på biten i fred og ro, uten å kommunisere med de andre testerne, har alle hvisket sine resultater inn i øret på meg. Med dommere, og med barn, er dette veldig viktig. Vi lar oss alle påvirke. Slik du nå kanskje blir påvirket av å lese denne teksten! Tenk på det. Uansett. Ingen kommentarer fikk unnslippe, karakteren rett ned på papiret. Slik ble det.

Petra: Chips: Terningkast 4

Olav: Chips: Terningkast 6

Gustav: Chips: Terningkast 6

Geir: Chips: Terningkast 3

Meg: Chips: Terningkast 3

Totalsum: 22 poeng del på 5, er lik snittpoengsum 4, 4.

Petra: Tutti: Terningkast 4

Olav: Tutti: Terningkast 5

Gustav: Tutti: Terningkast 6 – men ville gjerne redusere til terningkast 3 da han oppdaget en rar klump inni sjokoladen.

Geir: Tutti: Terningkast 4

Meg: Tutti: Terningkast 4

Totalsum: 20 poeng del på 5, er lik snittpoengsum 4.

Du synes kanskje det er litt mystisk at Gustav på sju umiddelbart gir begge sjokoladene terningkast seks. Slik er det når man elsker sjokolade og er barn. Får jeg godteri på en mandag? Terningkast seks! Ja, ja.

Vinneren er derfor, knepent, Sørlandschips, når det er tre barn mot to foreldre til stede.

En liten anmerkning:

Oss i mellom. Selv følte jeg at Sørlandschipssjokkisen smakte som fattigmanns-smash, så som en mer erfaren sjokoladespiser enn mine barn, som dessverre aldri har smakt Smash, så ville jeg heller valgt Smash enn denne, hvis du er fysen på noe salt inni sjokkisen din. Denne minte meg om nachspiel der man blir så desperat at man slikker de tomme godteriskålene en etter en, og ender opp med en utilfredsstilt og ganske matt følelse av …smuler. Jeg hadde faktisk en større glede av tutti Frutti – den minner om følelsen du får når du står og venter på trikken og romsterer i din egen romslige boblejakkelomme og finner to stykk løse godtebiter – en sjokolade, og en ubestemmelig gummi. Så spiser du begge, hiver dem inn samtidig, for der kommer trikken og du skal på. Slik smaker det. Og det er jo ikke så verst?

Hvis du er et barn, eller en slags sjokoladejomfru som aldri har smakt noe særlig sjokolade, så kan du jo bare kaste deg ut i det og kjøpe begge to for moro skyld. Hvis du derimot er en sjokoladeconnaiseur, bla deg gjerne videre i sjokoladebunken, for når sjokolade får terningkast 4, så er det labert. Takk. Det var alt fra sjokoladetesterne på Sjokkisfjell.

The cold never bothered me anyway


Skarven vs glasskunst

Vet du hva jeg gjorde denne uka? Jeg badet i sjøen fire ganger! Eller var det fem? På en og samme dag.

Det er trendy å bade i isvann, i hvert fall hvis jeg skal tro instaflyten min. Det er en flyt som består av freshe kvinnfolk i badetøy på badeflåter i Oslofjorden. Så har du i tillegg de som er hardcore, som bader UTEN badstu. Dere vet hvem dere er. Dere er gale. Uansett, som den trendnissen jeg er kunne jeg ikke dy meg da en arkitekt jeg kjenner (snikskryt) og som har vunnet en flytebadstukonkurranse (snikskryt) spurte om jeg ville være med og teste badstuen hennes denne uka. Gjett om jeg ville!

Skarven heter denne badstuen, og den ligger og flyter i issørpa utenfor Operaen. Visste du forresten av Skarvefamilien består av 34 forskjellige fugler, og at av disse er 11 rødlistet og truet av utryddelse? Skarven er kosmopolitisk. Kun to typer skarver gidder å hekke i Norge, storskarv og toppskarv. Jeg fant ut dette på Wikipedia.

Dette bildet er tatt av Tony Morris og ligger på Naturvernforbundets sider. Der forteller de at det på fugleøya Runde bodde rundt 5000 par toppskarven på øya – mens det i 2013 var kun en håndfull igjen, og manglende mat (fisk i Str 10 – 15 centimeter) gjorde at det ikke ble født NOEN skarvunger. La oss bevare fuglelivet langs Norskekysten!

«Skarver er mellomstore til store (45–100 cm) vannfugler med en robust, avlang kropp og lang hals. Hanner blir generelt fysisk større og tyngre enn hunner, og har dessuten dypere nebb. Hodet er avlangt og framstår som en forlengelse av halsen, og det lateralt flate nebbet er relativt langt og smalt, med en karakteristisk krok ytterst. Lemmene er plassert langt bak på kroppen og føttene er bestyrket med svømmehud mellom tærne.»

Mennesker derimot, er ikke bestyrket med svømmehud mellom tærne. Og for å være helt ærlig, jeg er ingen erfaren isbader, og «bader» i ordets mest brukte betydning, ikke. Det jeg gjør er å gå rolig ned en stige av metall, mens jeg kjenner is-slushet skvulpe langs leggene mine. Vel nede i vannet (som er dypt og kaldt, man kan ikke stå ved siden av skarven), så slipper jeg taket i stigen på en stiv og livredd måte. Deretter strekker jeg bena ut under meg og visper forsiktig rundt i isvannet med nuppete og svakelige armer. Deretter griper jeg panisk stigen og stolprer meg opp på badstuflåtens trygge tregulv før jeg river opp døra til Skarvens badstuerom og synker ned på en av de varme trebenkene, takknemlig for å være i live. Du burde prøve det! (Ps – denne teksten er ikke et resultat av en adjektivhistorie.)

Ekspertene strides ordentlig: er isbading sunt eller ikke? Får man jernhelse og bedre immunforsvar? Hm. Vanskelig å si. Okei, ut fra min ringe research kan jeg med rimelig stor sikkerhet si at det virker som om isbadere er sunnere og mindre syke enn de som ikke isbader – men det er umulig for forskerne å vite om det er slik at de som allerede er sunnest velger å isbade, mens de usunne velger det bort – eller om det er isbadingen i seg selv som gir isbaderne bedre helse, og manglende isbading gir dårligere helse. Så vet man det. Men kan man av å isbade? Selvfølgelig! Man kan dø av hva som helst, hvis man er uheldig. Forsøk viser at personer som er uvant med isbading kan få hjerteinfarkt hvis de må sitte i et badekar med iskaldt vann i ett minutt.

Ikke prøv dette hjemme! Eller borte. Kos deg med denne filmen i stedet.

Tro meg, jeg er ikke uti i ett minutt. Jeg grabber stigen og klatrer på land så raskt jeg kjenner dødsstivheten biter seg fast i tærne.

Disse apekattene, japanske macaquer fra Jigokudani, er veldig lure for de bader i VARMT vann når det er kaldt. Vi mennesker bader altså i KALDT vann når det er kaldt.

Så hvorfor gjør jeg det? Hvorfor frivillig bade i Oslofjorden midtvinters etter å ha lengtet etter tropiske badetemperaturer hele Oslosommeren? Fordi det er Instagrams siste dille? Dille nummer 8 etter lunsjbilder, hunde- og kattebilder, babybilder, skibilder (slalåm/snowboard med dyre Oakleybilder og strikkegenser, ikke jakke, duh), teltturbilder, maratonbilder, venninner på helgeturi Nueva York-bilder og hagebilder? Det er lett å tenke i de baner. Det er lett å være kritisk, på avstand. Men bare vent, hvis du også steker deg i en badstu lenge nok, så vil du også føle en trang til å dyppe deg i Braincooler a la Oslofjorden. Det som skjer etterpå er nemlig veldig interessant. Man blir så glad! For å ha overlevd! Adrenalin og endorfin og dopamin (for at du turte) strømmer gjennom kroppen din og gir deg en naturlig rus. Prøv da vel? 

Sjokkerende millenium-oppdagelse om Friends og Dirty Dancing

Okei, i dag hadde jeg en større oppdagelse enn jeg trodde var mulig, når jeg

  1. Har sett Dirty Dancing … vel … åtte ganger? Minst?
  2. Har sett Friends … vel … fjorten ganger? Minst?
  3. Visste at Jennifer Grey ble ugjenkjennelig da hun opererte nesen like etter suksessen

Og LIKEVEL VISSTE JEG IKKE AT HUN ER RACHELS VENNINNE MINDY.

Min populærkulturelle hjerne bare … *booom*