Ikke moteløs

OMG har dere sett bildene fra Paris, eller Pariii som det uttales med en r som er fransk, så klart? Ikke? Da følger du feil folk på insta. For denne uka har det rullet og gått COUTURE, et ord man ikke skal si for raskt, for da høres det som om du sier GÅTUR. typ: «Mormor, jeg elsker COUTURE, kan jeg få arven på forskudd?» Mormor:»Jeg vet at du elsker å GÅ TUR, men det er da gratis?»

Ha, ha, ha, jeg legger inn litt latter her, i tilfelle du ikke forsto at det var en vits! Mormor er død for lenge siden, og vår familie er ikke «Arvingarna». Men altså, helt personlig så elsker jeg både COUTURE og det å gå tur. Donc, her kommer det.

For de uinnvidde, haute couture visningene skjer to ganger i året, i Paris, lysenes by, men ofte også linsenes by, og ikke minst linselusenes by. Dette er klær som virkelig ikke er beregnet på kvinnen i gata. Og det er her, under haute couture visningene, at mote blir kunst, er kunst, de to tingene smelter sammen, slik som lårene dine gjør det på trikken en varm sommerdag og du har på deg kjole, og tanker om brukervennlighet, komfort og «kan denne vaskes på 60 grader?» er latterlige. Alle vet jo at man må lide for kunsten.

Getty Images Iris Van Herpel

Jeg var selvsagt ikke i Paris og så dette med mine egne blodskutte øyne. Tyværr, jeg lå jo til sengs med herr Lumbago og fru Isjias, eller hva de kaller seg, ryggtorturistene. Uansett, fra sengekanten og fra sofaen, har jeg via skjermen observert eventyret i Paris.

Her kommer mine topp tre favoritt-show:

Førsteprisen, som er en imaginær blomsterbukett av glowsticks, går til nederlandske Iris van Herpel. Sko som lyser i mørket, klær som likner på skyer, sjødyr, blodfortynnende medisiner, yes, my kind of fashion fix. Google it!

https://www.vogue.co.uk/shows/spring-summer-2019-couture/iris-van-herpen/collection

På en god nummer to kommer Valentino, med nålmester Pierpaolo Piccioli leverer det stikk motsatte av Herpels moderne teknologiske og avantgardistiske sprell, men scorer like høyt på andre enden av skalaen. Han er gamlis men grandis, og når han samtidig leverer en line-up av modeller der det overveldende flertallet ikke er kaukasiske stilker, ja da er det bravo, bravo, bravissimo! hele veien fra meg i hvert fall. Legg merke til de freske fargene også her, minner meg om refleksvestene som ungene tasser avgårde med hver morgen. Ja, fargene, ikke noe annet. Og øyenvippene! Max volum, slik vi kjenner til fra skiturer i Østmarka når det biter skikkelig. Da får både skjegg og vipper lange rimfranser. On trend.

Okei, å velge seg en bronsevinner i Haute Couture smørgåsbordet er ikke lett. Jeg var fristet til å bare si Chanel, siden det var artig med badedrakt som brudekjole, og ekstra artig med hårsvissene som i følge Kristin selv gjør henne spot on trendene hver eneste morgen uten å ha vært i nærheten av stylingsverktøyene (for jeg vet du har et arsenal, Kristin), men je suis desolé, Karl, jeg vet du ikke føler deg helt i form, så du sjekker vel ikke bloggen vår uansett, tredjeplassen går til Viktor & Rolf!

Åh, jeg kunne liksom se for meg at Viktor Horsting og Rolf Snoering ble glade, et lite øyeblikk. Men nei, i stedet sier kjolene deres bare…

Getty Images

Så der fikk du den, ukens definitive motesnakkis, Victor&Rolf som får klærne til å bokstavelig talt «snakke for seg». Men likevel er de «more than words» for de er jo også kjoler. Tenk om man kunne kjørt hele Viktor&Rolf showet opp foran Slottet i det Erna og hennes ministerium valset ut på plassen der? Det hadde vært noe. «Go to Hell» (kadisj!) og finn en trønderminister, eller to. Eller bare, «Fuck this, I´m going to Paris». L ámour Fou. «I want a better world». Ja, gjett om vi gjør!

Storrusten latskapsblogger og har lest «Bernhard banker på»

Tenk at Mari og jeg har hatt denne bloggen en hel uke! Klarer vi én, klarer vi to.

Jeg er helt kokt i hodet. Jeg kjører Flytoget etter en fin tur til Ålesund. Der har de et veldig, veldig stort kjøpesenter. Jeg skulle holde foredrag om Barsel på bibliotekfilialen. Det ble fint. Men kjøpesenteret er veldig, veldig stort som sagt! I dårlig mammasamvittighet sto jeg inne på Kappahl i noe sånt som tyve minutter og vurderte ulike rosa glitreting opp mot hverandre. Jeg endte opp med å ikke kjøpe noe, men tenker kanskje å stoppe på Oslo S og kjøpe noe. Rosa er gøy.

På det stappfulle flyet tilbake leste jeg ut Bernhard banker på av Ellen Mari Thelle. Mange har anbefalt den boken som en av de beste fra 2018. Jeg husker at det gjorde stort inntrykk å lese Thelles første bok, En del av historien, i 2009. Den kom på Tiden, samme forlag som jeg er på nå. Det var faktisk en av forfatterne som lokket meg dit. (Bortsett fra Mari, da. Selvfølgelig.) Men nå er Thelle på Flamme! Jeg vet ikke hva som har skjedd, jeg er bare trist fangirl på Sehesteds plass.

Boken likte jeg. Jeg brukte lang tid på å komme inn i den, men den ble så vakker at jeg gråt flere ganger til slutt. Mulig jeg også var trøtt. Jeg brukte lang tid på å forstå hvem bokens «du» og «jeg» er, og likte den mye bedre da det var etablert. Vil ikke spoile. Vil bare si at det ikke var bortkastet flytid.

Se der, nå har jeg skrevet verdens dårligste bokanmeldelse. Du fikk ikke vite hva den handlet om eller noen ting. Terningkast 2 til bokanmeldelse. Jeg sparer hjernecellene til en annen dag.

Du vet hva hemmeligheten bak god blogging er? Blogge på. Bare blogge og blogge til du blir blå.

Men ikke politisk blå, altså. Selv om det kan skje det også. Bare blå i ansiktet av anstrengelse. Du kan få stemme akkurat hvilket parti du vil for min del.

PS. Fingeren min ble blå tidligere denne uken. Siden jeg biter negler, får jeg av og til neglebetennelse. Denne gangen ble den øggli. Jeg måtte gå til legen. Han sa «vel vel, dette kommer til å gjøre litt vondt,» og så kjørte han en kniv (!) rett inn i min sykt vonde finger (!!!!) så jeg holdt på å gå i bakken. Jeg skal aldri stole på en lege som sier «litt vondt» igjen. Og jeg har født to barn uten smertestillende (fordi epiduralen ikke bet på meg, ikke pga ideologisk overbevisning)

God natt, folkens. Kom gjerne med forslag til tema eller spørsmål til spørrespalten vår (kan vi ha spørrespalte, Grydeland? SI JA)

Du må gå på kino!

Ja, og ikke bare må du gå på kino, men du må se en spesifikk film. Og filmen den heter for SHOPLIFTERS.

Den er fra Japan. Laget av regissør Kore-Eda Hirokazu. Jeg elsker Japan. Jeg er ikke født i Japan, jeg er heller ikke BIG in Japan, annet enn i klesbutikkene, da er jeg definitivt big.

En gang skulle jeg kjøpe jeans i en klesbutikk i Japan, og det var en artig butikk, for klærne hadde en helt annen skala for størrelser enn de vi er vant til å klage over her hjemme. Det var ikke S, M og L, og XL, ei heller var det Str 38, 40, 42, 44, 46 osv. Neida, her snakker vi størrelsene Princess, Queen, Model, Supermodel. Og da blei det Supermodel på meg, gitt, mine 1,68 centimeter rekker veldig langt i Japan.

Ja, jeg er også gift i Japan. Hadde glemt igjen passet på hotellet, men det ordna seg med bankkort, de «lot det passere», for de så hvor gifteklare vi var.

Når det gjelder filmen, og hvorfor den er så severdig, så skal jeg bare gi noen stikkord, siden jeg om dagen sliter med noe som kan være podagra, alhambra, isjias, lumbago eller Beluga. Jeg har i hvertfall utpreget morgenstivhet (I RYGGEN), som varer helt til kvelds og langt på natt. Stikkord til filmen: medmenneskelighet, alternative familier, hva er en familie, hva er en mor, hva er kjærlighet, hva er meningen med livet, tillit, butikker, det vennlige blikket, har du stjålet en fiskestang, å bruke noen og å hjelpe noen samtidig, kjærligheten kan være hvor som helst, ja, den kan være overalt, men ikke i makten og strukturene alltid.

Men, hallo, dette er en filmanmeldelse, og enhver filmanmeldelse må ha en terning. Siden dette er en japansk film vil jeg derfor prøve meg på en slags japansk variant av terningkast. Denne filmen kunne fort blitt en terningkast 6 i en mer tradisjonell setting, men siden vi befinner oss på et sted der alt er lov, så gir vi denne filmen terningkast Moskus. Nei, vent, jeg gir den en Mammut. Mammut til «Shoplifters», den må du bare se. Sayonara!

Ditt nye favoritt-tv program Lille Lillefinger aka Pinky Malinky

h

Se så pen han er da? Pinky Malinky, din nye tv-venn.

Du trodde du hadde koll på det, hva? At du visste hva du likte og brukte tv-tiden din deretter? Pakket deg ned i senga med spioner, kyser, mafiosoer og drageeiere etter en lang arbeidsdags ferd mot natt? Hva med å kaste en liten pølse inn i miksen? Er du ikke klar for litt pølsemoro? Jeg mener ikke pølse på termos eller de mummiepølsene du hadde så mye kos med å lage i anledning verdens mest vellykka Halloween – nei, jeg snakker om den pratende lille pølsa Pinky Malinky. Du finner ham på Netflix. Du skal oppsøke ham på Netflix rett og slett lete etter ham på Netflix blant deres barneprogrammer…

Ja, det stemmer, jeg sa barneprogram. Hva, er du så barnslig at du ikke kan kose deg med et barneprogram fordi du er voksen? Vel, tving et tilfeldig barn (gjerne ditt eget hvis vedkommende er ca 7 og oppover) til å se det sammen med deg hvis du er feig.

Hvorfor se på et barne-tv program? Vel, fordi det er morsomt? Selv om mockumentary-formen er velbrukt, er den animerte pølsa og vennene hans JJ og Babs så gode skuespillere med en timing som er helt perf, og med en masse popkulturelle referanser som uansett går rett over hodet på barn – men som de skoggerler av fordi duler. Capiche? Plot-ene i hver episode er pedagogiske nok, uten at det merkes, men det som virkelig merkes er at Pinky Malinky dør sånn etter å bli likt, og så blir konsekvensene alltid deretter. Det er en grunn til at Pinky alltid har to plastre i panna, for å si det sånn. For å si det sånn!

Anyhoo. Bare et vennlig tv-tips der altså, framført som en slags trussel. Itteno knussel, her får du en trussel.

PS Malinky betyr liten, navnet Pinky Malinky betyr altså Pinky (som er engelsk slang for lillefinger) og Malinky som er russisk og betyr liten. Det sier i hvert fall søstera mi som har russisk. Spasiba for den, søster. 

Mix and unmatch

Det fine med å være en moteamøbe som skriver blogg sammen med en som har jobbet i motebransjen, er at hun kan oppdatere meg på det sisteste sene. Takk, Mari. Innboksen min har aldri vært så full av haute couture, og jeg liker det.

Nå forteller Mari meg at det siste innen mote er asymmetriske jeans.

Se dette innlegget på Instagram

ASYMMETRIC JEANS

Et innlegg delt av Ksenia Schnaider (@kseniaschnaider)

Altså noe som er halvveis slengbukse og halvveis tettsittende.

«Så langt har noen elsket de asymmetriske jeansene, men andre har spurt meg om det er en slags vits. Jeg ble fortalt at ideen var for vill og at ingen ville trenge jeans som dette, så jeg ga opp ideen noen sesonger, men til slutt bestemte jeg meg for å satse. Det er bra at folk snakker, og disse buksene vil definitivt få folk til å snu seg etter deg!» sier Ksenia Schnaider til Dazed.

Jeg har egentlig ikke så mange kommentarer jeg, bortsett fra at jeg også har begynt å designe klær.

Fotomanipulasjon: Storrusten Aforismer

Jeg kaller den t-trøye. Den er spesialdesignet for å fungere, vel, veldig godt sammen med Schnaider-jeans. Den passer godt for de dagene du vil føle deg som en rebelsk tenåring, samtidig som du vet at for mye frihet kan bli farlig. Kjør på.

Sport

Vi har også sportsspalte på denne bloggen. I dag er det kort og godt et bilde av Romas kaptein Daniele de Rossi under EM i 2012. Tenker han skal ha seg nye jeans nå.

Embed from Getty Images

Salt i grøten vs salt i såret

Her kommer et flammende innlegg om salt. For å være mer presis, et innlegg for salt i maten og mot salt på gaten.

Hæ? Vil jeg ikke pensjonistene vel? Vel, jeg vil også hundene vel. Pluss isbaderne, som eventuelt må tasse barbeint på saltede fortau/brygger på vei hjem etter endt badeøkt.

Ok, den siste kategorien saltplagede har jeg verken observert eller fått rapporter om. Hunder med salt i labbene derimot? Jeg har en hundevenn som sliter ekstremt med dette. Han bor i etasjen over og er hvit som sne. Han lider. Og vet dere hva, han er ikke alene.

Jeg så nettopp ut av vinduet at selveste Tom Egeland bar den nydelige brunkrøllete (en slags puddel?) på armen, og det var et betagende syn, for hunden er absolutt i et bærbart format – og matchet i tillegg Egelands nydelige vinterkåpe.

Men hallo, han bærer jo ikke hunden som et «fashion-statement», som et slags hipt tilbehør, som en slags pelsveske (joda, en hund kan potensielt bære noe i munnen og fungerer således som en veske), mannen bærer hunden fordi den får aua på seg, på ALLE de fire labbene av å gå på fortauet. Hvorfor? Jo, som tidligere nevnt, fordi fortauet blir saltet. Det blir saltet i vilden sky! Helt sort og marinert i salt er fortauet, så ille er det at fortauet nærmest har blitt ceviche. Ceviche er en måte å behandle fisk på og kommer opprinnelig fra Peru. Død fisk, altså, behandles slik. Levende dyr bør vi behandle bedre enn dette!

Hva synes Milly Kakao? Er det ikke slitsomt for Mette Marit og ille for de hvite kåpene å bære rundt på en hund av et slikt format ene og alene på grunn av overstadig salting av fortau?

Saltingen etser bort labbene. Tenk litt på det.

Som dere kan se av bildebeviset søker hunden vekk fra det marinerte asfaltpartiet og ut i den dype snør for å beholde labbene sine.

Nei til salte gater, og ja til salt i maten! Hvis stor interesse kan vi eventuelt lage en egen parole til 8.mars som er festdagen i våre hjerter. Og nei, jeg mener ikke det kongelige vi, men Kristin og meg. Evt kan Kristin lage en sang. Eller et dikt. Salt haiku?

Apropos salt, i anledning lørdagen vil jeg anbefale potetgull med salt smak, gjerne i selskap med lett-øl eller vanlig øl eller glutenfritt øl. Vi sliter alle med vårt. Adieu!

En lingvistisk analyse av Luksusfellen

Kjære programledere og problemløsere, som jeg elsker dere.
<3 fra en som pleier å føre regnskap mens hun ser på Luksusfellen.

Etter mange sesonger med Luksusfellen og som over gjennomsnittet språknerd har jeg lagt merke til et påfallende fenomen. Det høres gjerne slik ut:

Jeg heter Ine, og jeg er 25 år. Jeg jobber som sykepleier, og for noen år siden begynte jeg å gå mer på byen. Det har jo ført til at man har fått noen problemer. Nå må man rydde opp, og man er faktisk veldig klar for det.

Noen ganger er det til og med

Ja, jeg heter Tore, jeg er 32 år og maskiningeniør. Selv om jeg tjener 800.000 kroner, begynner du å kjenne at det tærer på å ikke ha penger. Du har rett og slett ikke råd til det du vil. Det er vondt. Du kan ikke ha det sånn som dette.

Nei, Ine og Tore. Det er ikke «man» eller «jeg som ser på» som har det sånn. Det er dere!

Det er ikke jeg som har et problem, det er dere

Med en gang ting blir vanskelig å snakke om, går deltakerne over i andre- eller tredjeperson. Det er nok en ubevisst beskyttelsesmekanisme for å gjøre feilen eller det pinlige mer upersonlig.

Jeg er ikke uberørt selv. Nå som jeg har oppdaget det, prøver jeg selvfølgelig å unngå det. Likevel siver det inn i språket.

Siden folk flest ikke er lingvistikknerder med pronomenbruk som irritasjonsfelle, slipper jeg heldigvis unna med det. Min indre Mary Poppins gjør en merknad («one doesn’t use one to get out of trouble!») og går videre.

Stillbilde fra den første filmen. Jeg kan anbefale den andre også, jeg.

I NESTE EPISODE av forstillende pronomenbruk: Når andre enn Kongen og når det faktisk er et gruppevedtak bruker «vi».

Penelope mi amore

I en stadig mer fragmentert medieverden er det vanskelig å få med seg alt som skjer. Du er i ditt ekkokammer på facebook, som er som å snakke til seg selv i speilet, kanskje er du der så ofte og så lenge at du til og med har begynt å kalle det fjesboka eller fjaseboka? Vi skal ikke kaste stein i glasshus. Sånne ting kan skje de beste. Uansett, du har kanskje ikke fått med deg at Netflix nå viser Penelope Cruz kledd ut som Donatella Versace? 

Okei, du vet ikke en gang hvem Donatella Versace er? Da kan vi dra noen linjer fra serien til din ære her på momangen:

Penelope i Donatellas skrud

«It´s pronounced Vørsa-shey!» «The singer?» «That´s Liberace».

Det var en stor ære for Penelope Cruz, som er naturlig mørkhåret, som jo Donatella selv, og flere norske kvinner enn man skulle tro ogsåer, å få ha blondbleika sviss gjennom en hel tv-serie, sikkert. Men likner hun? Hm. Vi må huske på at det faktisk er hele 21 år siden broren til Donatella ble skutt på sin egen trapp av en massemorder, så hvis man skal sammenlikne må man google seg tilbake til 21 år gamle bilder av Donatella, ikke ti års challenge, men tjueenårs challenge/utfordring. Men han som spiller Gianni i tv-serien, som forresten heter 

«American crime story, season 2: The assassination of Gianni Versace», 

 

han likner sjukt mye. Han heter forresten Edgàr Ramirez. Ricky Martin spiller kjæresten til Gianni. Og da tenker jeg et lite øyeblikk – hvorfor spiller ikke Lady Gaga Donatella? Hun kan jo spille? Likner hun ikke litt mer? Mer enn det Penelope gjør? Okei, nei, bare en tanke.

Visste du forresten at jeg har snakket med Penelope? Jo, fra hjemme i stua mi på Ljabru. Sånn var det: jeg ringte en dame på et klokkeslett som var avtalt på forhånd per mail. Hun sa, okei, keep the line open, and Penelope (uttales: Penn-e-lo-pii) will call you right back. Og så gjorde hun det. Det er noe crazy shit når Penelope Cruz er inni mobilen din, det kan jeg godt innrømme. Prøvde å tenke på paella og ta det helt pianos, men ble ganske nervøs. Hun bare: Hello? Jeg bare: Is this Penelope … Cruz? Hun bare: Yes, how are you? 

Supersøt dame, snakket om barna sine, tror jeg, og om klær, hun liker myke klær, og vann. Uansett, barna hennes heter Luna og Leo og er aldri på instagram eller noe, selv om pappaen heter Javier Bardem og mora, som vi for lengst vet, heter Penelope. Penelope og Javier ble forelska mens de spilte inn «Vicky Christina Barcelona», og da vet du det er true love, når Scarlett Johansen er i rommet og han bare, fuck den dama der.

Okei. Snakkes. Grazie per niente.

Netflix har mange serier. Også denne, altså. AMerican Crime Story sesong 2.

http://www.dazeddigital.com/fashion/article/36057/1/penelope-cruz-as-donatella-versace-american-crime-story-gianni

https://www.vanityfair.com/hollywood/2018/01/versace-family-american-crime-story

Jeg skal knytbluse så hardt at du ikke vil skjønne hva som traff deg

I tilfelle du var i tvil, vil jeg bare fortelle at mitt spirit animal er Sara Danius på nobelgallaen 2018.

Embed from Getty Images

Jeg føler at Meghan Markle ante at noe var i gjære, og smelte på med en liten wapapow til ære for Danius i forrige uke.

Embed from Getty Images

Hva annet kan du kalle det der enn total homage?

Svigermoren hennes var jo forresten på knytblus før Danius. Hadde ikke gått i dag med et såpass politisk statement fra en kongelig.

Embed from Getty Images

Det er forresten flere ting ved det bildet som ikke hadde gått i dag. Det at Charles står to trappetrinn eller noe sånt over, det er rart. Charles og Diana var like høye. 1,78. Men på alle bilder ruver han over henne. Det er rart. Skikkelig rart.

Embed from Getty Images

Visste dere forresten at Art Garfunkel ikke er særlig høy? 1,75 bare. Lavere enn prinsesse Diana altså. Alle bare tror han er høy fordi Paul Simon er lav. (Han er 1.60)

Apropos høydeforskjeller har jeg en skikkelig par-crush på Sophie Dahl og Jamie Cullum.

Embed from Getty Images

Det er så absurd at det er en greie at en høy dame kan være sammen med en lav mann.

Dette minner meg på at jeg jo egentlig hadde tenkt til å skrive en bok eller et essay om høyde. Det hadde jeg glemt. For mange knytbluser, colorblockinger og prinsesse Dianaer i veien.

Embed from Getty Images

Jeg elsker prinsesse Diana så mye. Jeg er født altfor mange år for sent. Eller heldigvis. Hadde jeg vært 32 år i 1992 hadde jeg ikke fått gjort noen ting annet enn å sørfe …. nei, søren heller, jeg måtte abonnert på alle magasinene og hatt store klippbøker. Det hadde ikke bare tatt all tiden til å jobbe og tjene penger og voksengreier, det hadde vel vært et stort sosialt stigma og vanskelig å få seg mann. Jeg skal være SÅ glad vi lever på 2010-tallet hvor man kan google hva man vil og ingen bryr seg om man har en koko blogg.

Theresa May og skoene hun står i

Embed from Getty Imageswindow.gie=window.gie||function(c){(gie.q=gie.q||[]).push(c)};gie(function(){gie.widgets.load({id:’eEzUmp0XQkZTgwxc3bzoNA’,sig:’nw1xKWuFGGELiwp2e2Dbc-pQ80Qkvsue-gARo7CD3Vg=’,w:’406px’,h:’594px’,items:’866219546′,caption: true ,tld:’no’,is360: false })});

Å sko eller ikke sko

Politikere og skoene deres er ikke uinteressant. Tenk bare på Imelda Marcos og hennes skogarderobe. Den var drøy! Eller hva med de rosa pumpsene Gro Harlem Brundtland hadde på da hun ledet sin kvinnesterke regjering inn på Slottet i 1986?

Disse skoene sier noe om Norges historie, skriver Duckert i den relativt nye boken Summen av små ting. De roper «løype, fløtt deg gubbe, kvinne i farta».

Erna sto derimot barbeint på linoleumen hjemme i en større reportasje i Dagbladet. Fraværet av sko kan liksom ikke telle med når ting skal telles, selv om de nakne føttene hennes sa mye, i det minste om hennes folkelighetsstrategi.

Leopardministeren

Embed from Getty Imageswindow.gie=window.gie||function(c){(gie.q=gie.q||[]).push(c)};gie(function(){gie.widgets.load({id:’xMHQAZM1SM5BoWSOS9fnMw’,sig:’8MMDVR6xqXzV6ZJVez2LBSIu5qKXNbo8E4Tg3JheEe0=’,w:’594px’,h:’396px’,items:’1000055704′,caption: true ,tld:’no’,is360: false })});

Den britiske statsministeren er ikke barbeint – tvert imot! Hun er berømt for sine festlige og feminine sko. I knallfarger silke, lakk og lær, edelsteiner og mye leopard. Hun leker ikke leopard, for å si det forsiktig.

Hun har uttalt at sko er hennes store kjærlighet. Gjør man henne en bjørnetjeneste, eller en leopardtjeneste, om du vil, ved å omtale og fokusere på hennes sko? Vel, ifølge May selv, er flamboyante sko en del av et feministisk prosjekt. Under en tale på «Women in the World summit 2015» sa May fra talerstolen (gjengitt i The Telegraph) : «One of the challenges for women in the workplace is to be ourselves, and I say you can be clever and like clothes. You can have a career and like clothes

Sko som politisk strategi

Flink leopard. I et intervju med Financial Times forklarte May at skoene også fungerte som en «icebreaker», noe som gjorde henne mer tilgjengelig og at folk lettere tok kontakt.

«Something that can make people feel that they can approach a politician, or that politicians are like them, not some different species, I think is very important.»

Mens vi venter på neste twist i Brexit-tragedien er det helt innafor å kose seg med bilder fra den stilsikre statsministerens skoskap.

Fra et bildespeil i The Telegraph: https://www.telegraph.co.uk/news/politics/conservative/11450145/Theresa-Mays-greatest-footwear-hits.html?frame=endScreen

Mer opptatt av Brexit enn av sko? Du er på feil nettsted, kjære leser. Gakk til Aftenposten!