Maimoro!

I morgen er det første mai, og med mai kommer mai-moro, som er helt annerledes enn annen moro. November-moro, for eksempel, det finnes jo ikke i det hele tatt. Men mai-moro, dere!

Først skal det demonstreres så klart, man skal høre en tale, børste støv av noen gamle buttons, og finne parolen «6-timers dagen er godt for magen». Men SÅ er det bare mai-moro hele veien til…august/september.

Jeg har egentlig mange, mange, mange tips til mai-moro. Men for å få ting unna her skal jeg bare nevne tre tips i første omgang.

1.Velg Gode sko!

Det er viktig med gode sko. Jo, bedre sko, jo, mer moro. Dette gjelder også menn som har tilbøyeligheter til å ty til spisse skinnsko med en gang mai-sola vender på seg. Det er ikke bra. Finn noe mer komf. Du skal ha det moro! For damer så er det litt annerledes. Det finnes mange masochister blant oss kvinns, som insisterer på at «høyhælte sko er det mest behagelige for mine føtter.» Dem om det. De får gjerne velge «gode» sko for min del. Men først et foto til skrekk og advarsel.

Sånn kan det gå med feil sko kombinert med mye moro. Denne hendelsen med Bollestad i sekken er et eksempel på en typisk mai-moro-aktivitet som krever både sin kvinne og sine sko. Les mer om Bollestad i sekken her: https://www.aftenposten.no/norge/i/e8GrvO/Bollestad-brakk-to-ribbein-i-sekkelop

Tips nummer …

2. Unngå sparkesykkel og lang kjole!

Ja, her snakker jeg av egen bitter erfaring. Lang kjole pluss sparkesykkel er en dødelig kombinasjon, og nå som fortauene renner over av sparkesykler av den elektroniske sorten, er det grunn til å være ekstra påpasselig. Jeg vet du har dårlig tid. Jeg hadde også dårlig tid da jeg hoppet på sparkesykkelen pyntet til trengsel med lang kjole og høyt hår. Jeg falt noe så sinnsykt med nesa rett ned i asfalten, og blodet sprutet. Hvis jeg ikke hadde falt fremover men til siden og ut i bilveien hadde det gått verre. Min nese-knuser-opplevelse utspilte seg riktignok ikke i mai, men allerede nå, i slutten av april, har jeg merket behovet for SPEED, og flere ganger måttet snakke meg ned fra sparkesyklene til barna mine når jeg har vært i tidsnød. HELSE FØRST! Ja, helsa er viktigst, sånn er det.

Sånn så jeg ut etter kjole-sparkesykkel-ulykken. Bildet er helt på tvers, men når du ser skaden jeg hadde i ansiktet så forstår du hva slags langtidseffekt den skaden har hatt på min evne til å få bilder til å legge seg riktige veien på bloggen, dette til skrekk og advarsel!

Tips nummer…

3. Drikk nok!

Og da mener jeg vann! Dette er ikke en russebussblogg eller sportssending heller. Det er alltid fryktelig overraskende når det varme været ruller inn over oss i mai, for så å forsvinne igjen i juni. Derfor må vi mennesker sørge for å STAY HYDRATED som det heter på blogsk. Hvis du derimot er tørst hele tiden, og drikker i et mærrasig uten at det hjelper, da bør du kanskje ta en tur til legen og undersøke om du er i faresonen for å utvikle diabetes 2. Bare et lite tips fra en som er glad i å gå til legen, der, altså! Ingen mai-moro med tørre kjaker, det vet vi alle.

Dette er en svane. Utpregede sjøfugler som havhest og albatross har noen kjertler over nebbet som kan skille ut salt, og som gjør at de kan drikke saltvann. Svaner drikker ikke saltvann, de leter etter mat der nede i vannet. For oss mennesker kan det være en god idé å passe på ikke bare væskeinntaket, men også at vi får i oss nok salt, gjennom å spise potetgull og popcorn når vi kommer hjem fra mai-moro. Husk: helse først!




Det siste tipset er fra Jan Thomas. Han synes det er fresht å bli brun før mai-moro er i gang. Jeg tror i hvert fall det er det han synes, ut fra bildet, men selve artikkelen lå bak mur, så den har jeg ikke lest.

Du må ikke ligge i sola for å bli brun, som Jan Thomas viser her kan man bli brun stående også. Veldig lurt å knipe øynene igjen, så øyenlokkene også får farge. Les hele saken bak mur og legg gjerne igjen en kommentar om hva «monsteret» i saken er, for det er vi i Mynte litt nysgjerrige på.
https://www.vg.no/rampelys/i/RR5Gqd/jan-thomas-om-angsten-savnet-etter-moren-og-monsteret?utm_source=vgfront&utm_content=row-36

Máxima-catchup

I Nederland har det vært kongedag:

Embed from Getty Images

Farger! Glede! Den søteste familien!

Tidligere denne måneden var det dette antrekket:

Embed from Getty Images

Jeg har visst et maxima-formet alter hjemme.

Embed from Getty Images

Hva da, har ikke du? Bare innrøm det.

Embed from Getty Images

Jeg skulle så sykt ønske hun lånte ut stylisten sin til Mette-Marit av og til.

Embed from Getty Images

Venter Mette-Marit på at hun skal bli dronning før hun skal bruke større hatter eller bare litt mer glamour?

Embed from Getty Images

Ok, greit da, bruk hva dere vil damer, dere er stilige uansett.

Kleskåring: Kongelig påskegudstjeneste

Nei, jeg sitter ikke og gir terningkast når folk flest går til kirken. Gå til kirken, kos dere. Men når det er den britiske kongefamilien? HIT MED POPPA MAIS!

Beste Märtha- og Ari-vibber

Embed from Getty Images

Men jeg har egentlig ingenting å klage på her. Det er bra med farger og tekstur når man er godt over nitti.

Stødigst levert

Embed from Getty Images

Gir jeg poeng på skjegg alene? Nei, nja, vel.

Best kledte

Embed from Getty Images

Takk, Sophie (gift med Charles’ bror Edward)! Denne liljekonvallkjolen er så digg at jeg håper Pia Tjelta noterer her: Noe lignende ville passet godt inn i en utvidelse av ditt repertoar. (Avsporing. Siden jeg nettopp har hatt bursdag og nå for godt forlatt ungdomsårene (33) OG befinner meg i motelandet Italia tenkte jeg på hvor mye penger som må være i å utvikle kolleksjoner for dem som ikke kan ha tynn chiffon eller gidder skjørtelengde over låret, men som ikke vil se ut som de handler på XL-avdelingene til kjedebutikkene.)

Jeg liker også lady Louise her, at hun matcher med moren, at hun har begynt å bruke pyntehatt.

Største behov for gøyalt tilbehør

Embed from Getty Images

Zara Tindall (datteren til Elizabeths eldstedatter Anne, altså søskenbarnet til William og Harry) er jeg generelt glad i. Så derfor fortsetter vi å snakke om de andre.

Beste i blått

Embed from Getty Images Embed from Getty Images Embed from Getty Images Embed from Getty Images

I konkurransen mellom Kate, Autumn Phillips (gift med Annes sønn Peter), Anne og Beatrice bør Autumn få en stor stjerne i boken for denne vakre greia, men Beatrice leverer også på litt sommerlig blomstermønster og sååå passende brun pyntehatt, så det er rett og slett morgenens vinner for meg.

(Eh, du tenker at QEII burde konkurrert i blå-klassen? Vel, for det første har hun turkis, for det andre såpass mye alarmerende rosa, og for det tredje har hun vært regjerende dronning siden 1952 og dere skjønner tegninga)

Vennskap <3

Jeg elsker denne posten fra Lena Dunham:

Det er en kjærlig omtale av vennskapet med Taylor Swift, vakkert nok, men det er den siste setningen «Og dessuten aldri stå ved siden av henne hvis du ikke liker å se ut som en veslevoksen unge med en Team Antonsen-parykk på alle fellesbilder»)

Jepp, og scroll til det siste bildet. Den første jeg tenkte på da jeg så det bildet, var faktisk medblogger Mari. Riktignok er jeg den høyeste av oss, men å være i nærheten av sånn TV- og bladbransjedamer med silkekjoler og gjennomtenkte sko gir meg NØYAKTIG den samme følelsen.

Konklusjonen er vel at det først er ekte vennskap når du orker å være Obelixen til noens Asterix.

PS. Noen dager føler jeg meg til og med som bautasteinen. DS.

Chorogi, hvor har du vært i mitt liv?

Ikke i kjøleskapet, i hvert fall. Og ikke i restene av den gamle grønnsakshagen. Der dukker det nemlig opp jordskokker i ny og ne. Nei, det blir litt upresist, de dukker ikke opp i ny og ne, de dukker opp på høsten, rett ved siden av huska, og vi burde sikkert bare fjerne den huska, selv om barna fortsatt bruker den, fjerne huska og la jordskokken fra briske seg i fred.

Bildet er fra amazon.com, for der kan du også kjøpe knoller, men jeg ville ikke tatt sjansen på knoll i posten, for da blir det fort knoll og tott med sykdommer og fortolling og fanden og hans oldemor, hvis du skjønner hvor jeg vil hen med denne i overkant lange bildeteksten?

Jeg har smakt jordskokk, ja. Jeg vet hva den smaker, og jeg liker smaken, spesielt i suppe, sammen med potet og litt purre, kanskje, men jeg synes smaken er litt vanskelig å beskrive. Jordskokken har også et artig navn. Men det var helt til jeg fikk CHOROGI kastet mot meg i sosiale medier. Knollgrønnsaken fra østen. Nå på vei til en hage nær deg, og derfra inn i munnen din. Typ.

Chorogi. DYRK GOURMETGRØNNSAKEN CHOROGI ropes det til meg fra instagram. Nå har vi unike setteknoller inne, roper de fra for eksempel Sørbråten Gård i Maridalen. KJENT PÅ (?) FRANSKE GOURMET RESTAURANTER MEN UKJENT HER HJEMME. Ropes det, med tegnsettingsfeil og orddelingsfeil og atter andre feil midt i fleisen.

Jeg puster lettet ut. Helt ukjent her hjemme, altså! Ingen grunn til matskam, med andre ord.

Men hva i all verden er chorogi, annet enn gourmet? At den smaker litt kastanje og er lik jordskokken ellers, hjelper meg ikke nevneverdig. Ei heller beskjeden om å spise rå, steke, sylte eller bake. Chorogi-kake?

(ti minutter med googling senere…)

På matbloggen Pham Fatale (!) lærer jeg at chorogi er en østlig rotgrønnsak, og av fotografiet ser den ut som en ti centimeter kort Michelin-mann.

Chorogi ble importert til Frankrike fra Japan rundt det nittende århundret, og ble der kalt crosne, etter et område nær Paris (Essone-regionen). De som er så heldige at de frekventerer fine franske restauranter kan ha smakt på grønnsaken der, gjerne sautert, og med sin spesielle fasong så kan du jo bare tenke deg hvor artig det kan se ut. Hvis du kjøper dem på marked i Frankrike kan de koste 35 euro kiloen eller mer, og med dagens kurs tilsvarer det en kilopris på 338 kilo. Det er jo en stiv pris for en grønnsak. Økologiske gulrøtter for eksempel, koster cirka 36 kroner kiloen. Noe å tenke på. Kanskje starte egen-dyrking? Kanskje bli lokal chorogi-baronesse? Mogul? Hvorfor ikke?

Den har nemlig ikke bare stiv pris, chorogien, den inneholder også masse protein og betain, en aminosyre som har fått mye oppmerksomhet i det siste fordi man tror stoffet kan virke prestasjonsfremmende. Tradisjonelt sett har stoffet blitt brukt for å bedre fordøyelsen og har vært kjent for å ha en stressdempende effekt. Ordet «chorogi» betyr «longevity» på engelsk, som man vel igjen kan oversette med «noe som varer/lever lenge» på norsk, eller «lengevarende», men det er ikke et ord, så det blir juks.

Chorogi-setteknoller kan du kjøpe nå, hos for eksempel plukkselv.no. Kjøper du en pakke med fem setteknoller for 149 kroner kan det på sikt bli en hel chorogi-åker! De sprer seg lett, så vær forsiktig, men ivrig på samme tid. Lykke til.

Kvinner i kamp

Det kan godt mange en del av dere elite-tv-tittere kommer til å himle overlegent med øynene nå, så jeg innrømmer det gjerne pronto – ja, jeg er «late to the party» når det gjelder denne tv-serien, den som jeg snart skal fortelle om, den som du så, kjære pro-tv-titter, for typ hundre år siden, og nå kommer Mynte Krusedull på banen, ja, kjøss meg!

Greit, yes, nå kommer vi på banen, med en heidundranes anbefaling for tv-serien «Glow» (trommevirvel). Nei, forresten, ikke (trommevirvel), men (kjip og sørgmodig keyboard-trudelutt). Ok, det var en prematur vits for deg som kanskje er litt bakpå, som oss, og som ennå ikke har sett tv-serien og sett at Sheila the Shewolf faktisk ikke kan spille noe særlig keyboard i det hele tatt, derfor blir trommevirvel-effekten man kunne håpe på ikke bare borte, men endog erstattet av en stemningsdreper-effekt.

Hva er egentlig «Glow» og hvorfor er den så bra? Og hvorfor vil spellcheck at jeg skal skrive «Flow» i stedet for «Glow»? En tv-serie som heter «Flow» høres jo ut som verdens dølleste yoga eller mens-tv-program, og før du skyter meg, jeg er absolutt pro både yoga og mens, så vet du det, bare ikke i tv-fasong, men jo, det er flott at mens-reklamer har rødt blod i trusa og ikke blått blod i trusa, men det er noe annet. Ikke engang kongelige har blå mens.

«Glow» handler om en gjeng amatør-wrestlere på 80-tallet i LA, som desperat forsøker å få et Wrestling-tv-show på lufta, uten nevneverdige skills, penger eller kontakter.

«Glow» er inspirert av et ekte tv-program fra 80-tallet, som også ble kalt Gorgeous Ladies of Wrestling, derav G L O W. Skjønte du den? Som i det originale tv-showet består wrestlerne av modeller og skuespillere uten noen Wrestling-erfaring fra før, og som i det originale tv-showet diktet de opp stereotypiske og idiotiske scene-karakterer til kvinnene.

Dette er originalen, fra ekte 1985.

Karakterene i «Glow» er derimot ikke basert på originalen, og dessuten, i nåtidens «Glow» får vi hele den fiksjonelle rammehistorien rundt showet, ikke se det ferdige Wrestling-showet, som var det som ble sendt den gang.

Capiche? Vi befinner oss altså i LA i 1985, og Ruth Wilder (spilt av Alison Brie, som du kanskje husker fra Mad Men?) er desperat etter en skuespillerjobb. Hun er singel, lutfattig og arbeidsledig, og i tillegg er hun verdens største rasshøl. Å, ja, se «Glow» og så skjønner du.

Når hun endelig får seg en rolle, er det som «skuespiller» for et wrestling-tv-show, der hun skal «spille» en av de kvinnelige wrestlerne, aka bli en wrestler. Hun blir «Zoya the Destroyer from Russia». Det funker ganske bra helt til hennes eks-bestevenninne og nå hovedfiende i galaksen, dukker opp i ringen, Debbie Eagan (Betty Gilpin).

«Glow» er en fantastisk fin og sær og morsom og ekte tv-serie, og jeg har selvfølgelig lurt på akkurat hva det er som gjør at jeg liker den så godt? Er det fordi den føles frisk og original med kjempevittige scener og dialoger jeg ikke føler jeg har sett eller hørt før, men likevel er gjenkjennelige? Er det fordi den er en av få tv-serier der antall kvinnelige karakterer er fem gangeren de mannlige? Er det fordi den er en av svært få tv-serier der alle de kvinnelige hovedpersonene er både drittsekker og helter på en gang, altså fremstår som EKTE og derfor interesserer med på ordentlig? Er det fordi historien føles rik og tjukk som piska kremfløte med både laktose og fett og sødme, med karakterene som duggferske jordbær flytende oppi? Er det fordi hele 80-talls rammen ikke føles som en gimmick, men som en del av historien i seg selv?

Er det fordi serien er skapt av Liz Flahive og Carly Mensch, som tidligere har skrevet Weeds, Nurse Jackie, Orange is the New Black og Homeland, alle kvinnedrevne, drøye, men dønn ekte kvalitetsserier, og fordi «Glow» skrives av et team på 6-7 manusforfattere som alle er kvinner?

Jeg tenker JA?

I et intervju fortalte Carly Mensch at de pitchet serien på et tidspunkt da de forventet at Hillary Clinton skulle bli den første kvinnelige amerikanske presidenten, og at «Glow» skulle være en del av en enorm feministisk oppsving i kulturen.

«Glow» har også kvinnelig produsenter, Jenjo Kohan og Tara Herrmann, i tillegg til Mensch og Flahive.

I et intervju med Creative Screenwriting forteller Mensch:

“We’re lucky to work with female producers so we’re not having to translate our experiences. That’s huge. It’s a very exciting time to be in TV. I can’t think of a time when I enjoyed watching TV so much. There are exciting conversations going on and it feels like cultural aspects are being explored, there’s lots of room, and there’s vitality so subjects or plot can get bigger and smaller at the same time.”

De ekte serieskaperne av «Glow» anno 2019. Her forteller de om hvordan man skaper et trygt bukseløst miljø. Elsk.

Get your glow on, sier jeg bare. Peace out.


Westlife let deg inn til mi inste dør

Som kulturentusiast sier vi vel alle høyt at all kultur er bra kultur, ingen grunn til å skjemmes over noe, men her om dagen var det skjemming, skam, shame, scham.

Westlifes «World of our own» surret i shufflen på vei opp heisen på jobb. Det er en av de første sangene jeg lærte å dirigere, og plutselig datt det en oversettelse inn i hodet mitt, så jeg åpnet datamaskinen og begynte å skrive

Å, vi har ei lita verd for oss sjølv
Eg fortel ting eg ikkje har gjort før
Eg let deg inn til mi inste dør
Kva kan eg gjere utan deg?

Og alle dei tinga som eg h

Og så gikk skjermen i striper, og så i svart, og jeg bare ææææh og svenskestartet flere ganger, men neida, datamaskinen hadde tatt repern.

Og jeg ville ikke gå til helpdesk og at de skulle se hva som sto på skjermen. Så jeg prøvde igjen og igjen, sludret med noen kolleger, men skjønte til slutt at jeg måtte på helpdesk.

Der ble jeg spurt om jeg hadde noe lokalt på denne maskinen, og jeg kunne ikke likegodt si «jo, du, jeg var i god sving med å oversette en boybandlåt til nynorsk ala Moren Vesaas», så jeg sa bare «nei», og så fikk jeg lånemaskin og brukte resten av dagen på å prøve å få tilganger og få den til å oppføre seg.

Men nå har jeg i alle fall fått delt det her. Her er et safespace hvor det ikke skal skammes.

Vel, eg er vel klar no
for å slå meg til ro
Alle krumspring er tatt
det er sant, det sver eg.

Inga «men» eller «kanskjer» (men eller kanskjer)
når eg går i to
reddest eg alltid av nokon
og taus, d’er deg

Ja, artig korleis livet kan sjokkere såpass
Eg blir nett no vár på kva du gjer

ALLE SAMMEN PÅ REFRENGET!

Å, vi har ei lita verd for oss sjølv
Eg fortel ting eg ikkje har gjort før
Eg let deg inn til mi inste dør
Kva kan eg gjere utan deg?

Og alle dei tinga som eg har søkt før
har alltid vore her utafor mi dør
Og all den tida eg søkte noko nytt
Kva kan eg gjere utan deg?

Hei, kunstbloggen!

Jeg tror faktisk ikke vi har skrevet meget om malerkunsten her på Mynte Krusedull fram til nu. Og det er jo en skam! For vi er jo ikke akkurat tapt bak en kunstvogn, Kristin og jeg.

Her om dagen svingte vi til og med innom Munchmuseet! Ikke det nye autovernet for kjemper nede ved sjøen, men det gode, gamle Munchmuseet oppe på Tøyen, der de nå viser utstillingen «Svaneprinsessen» kuratert av Kari J. Brandtzæg. «Svaneprinsessen» er et av flere russiske hovedverk på utstillingen som er et samarbeid mellom Munchmuseet og Tretjakov-galleriet i Moskva. Mange av bildene i denne utstillingen har aldri blitt vist utenfor Russland før – og utstillingen står bare fram til den 22. april, så her gjelder det å kaste seg på t-banen til Tøyen før det er for sent.

Det er også viktig, når du først har kjøpt din billett og begynt rundturen, at du ikke går for nærme bildene. Dette er nemlig veldig stressende for vaktene, som spretter opp som troll i eske for å be folk/deg/oss holde seg på riktig avstand. For å si det sånn, den avstanden skal være større enn du tror, noe både Kristin og jeg smertelig fikk erfare. Hvis man kan kalle skam-følelse etter vaktrefs som smerte?

Her kan dere se Kristin i det som må være perfekt avstand til objektet for hennes beundring, maleriet Aljonusjka av Viktor Vasnetsov (1881). Hva tenker Aljonusjka på? Og hva tenker Kristin på?

Et av favorittbildene mine, som jeg ble trukket mot i så stor grad at jeg fikk nok en runde med vakt-kjeft, var dette bildet av Abram Arkhipov. Han var en russisk realistisk maler av jødisk herkomst, fra Ryazan Oblast, et flatt lavtliggende område i sentrale Russland med mye jordbruk og industri, og han levde fra 1862 til 1930. Siden dette er en nettside og ikke et galleri kan du trygt presse nesa di litt nærmere for å studere dette maleriet. Legg spesielt merke til lyset som faller inn på busken ved siden av den gamle mannen, og lystspillet på veggen bak ham, der klesvasken henger som fargerike flagg.

Abram Arkhipov levde fra 1862 til 1930. Jeg er usikker på hva som er tittelen på dette bildet, for selv om jeg har briller så ser jeg ganske dårlig, såpass ærlig må det være lov å være.

Visste du forresten at en helt annen Arkhipov kan ta æren for at menneskeheten fortsatt består? Vasili Alexandrovich Arkhipov var navnet på den sovjetiske marineoffiseren som stemte i mot å bruke atomvåpen under den cubanske missilkrisen i 1962. Han var den eneste av de russiske marinesjefene som ikke ville bruke atomvåpen mot de amerikanske styrkene, i en ekstremt opphetet og usikker situasjon, der sovjeterne faktisk var usikker på om den tredje verdenskrig hadde brutt ut. Som flåtesjef la Arkhipov ned veto, og slik reddet han menneskeheten fra en atomkrig som antakeligvis ville gjort ende på oss alle. Fint å tenke på. Men litt vanskelig å forklare, så se heller denne filmen her.

Hvis det er lenge siden du gikk på skolen har du kanskje lyst til å brushe opp kunnskapen din om den kalde krigen ved å se denne lille filmen her.

Påskeboken slukker sorgen

Sola skinner! Ting kommer opp fra bakken! Se! Fugler kvitrer! Snøen smelter i skogen. Jeg har sett det. Vår nærmeste stjerne brenner det som stikker ut i ansiktet ditt og du blir glad. Kjøpe en ny solkrem med faktor femti, ta på en fargerik genser, finne en solvegg og drikke noe som bobler. Alt er helmaks, tipp topp, tommel opp – en ny vår!

Eller kanskje ikke? Kanskje du har det langt under pari og har tusen gode grunner til å gråte fram et nytt tusen sjøers land? Kanskje du har brukket et bein, mistet en venn, er blakk som en kjerkerotte, har gjort noe dumt? Kanskje noen du er glad i er alvorlig syke, klimakrisen tynger deg ned og den du elsker har sviktet deg fullstendig. Hva skal man gjøre da? Da skal man lese en bok. Ja, det skal man.

Jeg har noen tips. Jeg synes bøker hjelper, for alt/mot alt. Jeg synes Naja Maria Aidts bok «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok» er helt megafantastisk trist og knusende og oppbyggelig på samme tid. Men jeg må innrømme at jeg måtte begynne og legge den fra meg igjen et par ganger, før jeg kom meg gjennom. Jeg gråt mye. Det rant ned på sidene. Den er fantastisk god og veldig direkte. Boken er en skildring av Aidts sjokk og sorg når hun mister sønnen Carl i en voldsom og plutselig og unødvendig ulykke/hendelse. I boken jobber hun seg mot en slags forståelse av hvem han er nå, Carl, når han er borte, og hvem hun har blitt, og hvordan man i det hele tatt kan fortsette å leve når man mister et barn, riktignok et voksent barn, men sitt barn, den gyldne gutten. Hun er som en arkeolog med den aller minste børsten. Og så blåser hun. Alle vet at det hjelper å blåse når noen har det vondt.

En annen bok jeg vil anbefale er Han Kangs «Hvit». Også her tar forfatteren utgangspunkt i en tragisk hendelse i sin egen familie, noe som skjedde før hun ble født, og som kanskje er selve forutsetningen for at hun senere skal bli født inn i akkurat denne familien. Hun spinner et silkemykt nett av tynne, hvite tråder og utforsker verden på en langsom måte i tekstene. Det er en bok som er både rå og forsiktig på en gang, men først og fremst er den veldig vakker, med et nydelig språk og mange sterke bilder.

Det er to spinkle bøker, rent fysisk, men sånne bøker, du vet, som eser opp inni deg etter at du har lest dem. Slike bøker leses aller best under et tre, aller helst et tre med en nattergal i, eventuelt et pæretre, men hvis ingen av disse trærne åpenbarer seg kan også grantrær, furutrær, en gammal bjørk eller et stein dødt plommetre gjøre nytten. Husk teppe/sitterunderlag, for når man føler seg litt molefonken er en urinveisinfeksjon det siste du trenger.

Prøv dem da vel, hvis du føler deg litt flat og ikke påskegul og skinnende?

Å gripe inn, eller å ikke gripe inn, det er spørsmålet!

Så var det tid for tidenes påskekrim, tv-serien «Our planet». Et åtte episoders klima-mareritt lunt kommentert av David Attenborough, som ikke har stått opp fra de døde, men faktisk bare lever og lever og lever, klimakrise til tross.

Allerede FØR folk har rukket å se hele serien har det vært mye hissing grunnet hvalrosser i fritt fall. Det har vært to fronter i debatten, så langt jeg har fått med meg, isfronten og hjemmefronten. Isfronten mener hvalrossen faller ned fra klipper og dør fordi isen har smeltet så de ikke lenger har isflak å chille på, og derfor må klatre høyt opp – og falle langt ned etterpå, med døden som konsekvens. Isfronten er på en måte dokumentaristene, som legger problemet fram som et «is-problem».

Hjemmefronten, derimot, mener isen ikke har noe med saken å gjøre, at hvalrossene alltid har klatret høyt, og at det må ha vært en løve som har skremt dem.

Hvalrosser har visst ikke så bra dybdesyn, så når de har det travelt, og skal fort fra a til b (aka fra klippe til vann), så påstås det at da feilberegner de avstanden og fallet i terrenget, og faller. Denne feilberegningen ville ikke funnet sted hvis de ikke hadde klatret, men når noen sier de klatrer is eller ikke is, så blir det litt vanskelig å gjøre seg opp en mening. Dybdesyn er nå en ting, men det hjelper jo ikke akkurat at disse dyrene verke har armer eller bein, ja, hvordan de kommer seg rundt på land, selv på flatmark, er jo en bragd, spør du meg! Marinbiologer/zoologer må ha meg unnskyldt hvis mine kommentarer om luffer/skills er infantile, men slik er det med kunnskapsnivået hos den jevne nordkvinne, og det er verdt en kommentar i seg selv. Vi er jo en kystnasjon vi med! Uansett. Utfallet, det man kan se i dokumentaren, er meget sørgelig, – hvalrosser som faller og faller og dør på seg.

Hissingen dreier seg om to ulike ting, og ikke bare de to frontene, nemlig 1: at man ikke skal vise så grusomme ting til intetanende seere som kan risikere kvalme/redsel/angst/post-traumatisk stress og 2: at man ikke skal si at hvalrossenes død skyldes klimaendringer når det skyldes løver.

Jeg har som sagt ingen kvalifikasjoner som tilsier at jeg kan gi seieren til isfronten eller hjemmefronten, men jeg er uansett interessert i en helt annen problemstilling som er beslektet med #hvalrossgate, selv om jeg begynte å se serien med mine egne bekymrede øyne før #hvalrossgate eksploderte i mediene.

Mitt spørsmål er: hvorfor griper ikke filmteamet inn? Ok, jeg kan forstå at filmteamet kanskje ikke hadde brannbil med redningskurv, Sea King Helikopter eller sånne brann-trampoliner for hånden når denne hvalross-katastrofen utspilte seg foran øynene deres (og våre, bekymrede). Men hva med den lille gnuen? Den som de filmer hoppende omkring på lette, ubekymrede gnu-ben. Hvorfor gjør de ingenting når de slemme «hundene» kommer, og sniker seg innpå for å spise babygnu til lunsj? Hvorfor roper de ikke «husj», for eksempel? Geir, mannen min, synes dette er en latterlig problemstilling, helt bokstavelig talt. Han lo høyt og hjertelig da jeg presenterte dette, for meg, dilemmaet, da vi så på en episode sammen med våre tre barn, og jeg, den eldste i husholdningen, måtte gjemme meg bak en pute fordi scenen med babygnu vs slem «hund» var så nervepirrende/urovekkende.

Hvorfor gjør de ingenting? Hvorfor griper de ikke inn? Naturdokumentarer er fulle av skumle scener der selve «naturen» utfolder seg, der kun naturlover og «den sterkestes rett» gjelder. Jeg forstår jo det. Likevel. Likevel, jeg spør dere: hva med de helt utrolig nydelige gepardungene som står i fare for å bli spist av noen løver, skal man ikke hjelpe dem heller? Geparder, som står i fare for å bli utryddet fra planteten vår, og så lar man bare kamera rulle og krysser fingrene, for hva da, for bra utsnitt på bildene?

Jeg skal ikke fortelle mer om utfallet av gnu/gepard-scenene her, det blir som å røpe slutten på Game of Thrones, antar jeg, for dem som er opptatt av drager, og ikke levende dyr.

Ja, det er kanskje bare meg som er litt i overkant glad i dyr, men er det ikke dypt ironisk at en hel programserie som er laget nettopp for å vise hvor dårlig det står til med dyrene våre på grunn av oss, ikke en gang reflekterer over dette?

Dette kan sikkert Erlend Loe skrive en bok om. Eller vent…