En rar dag

I dag har det skjedd mye uventet, ting jeg ikke så for meg da dagen begynte. Plan da dagen begynte:

  • Hjelpe gamlejobben med et oppdrag
  • Jobbe
  • Komme tidlig hjem
  • Arbeide på kvelden med felles hjemmekontor

Mye av dette HAR skjedd, men i tillegg har jeg

  • fått vite at min forlagsredaktør er blitt sjef
  • kjøpt blomsterbukett og overrakt til nevnte sjef
  • ikke bidratt i quizen i nevneverdig grad
  • kjøpt vintervotter
  • kjøpt en skikkelig dårlig refleks til 109 kroner (den er rosa med ledlys)
  • funnet en ytterjakke som kledte meg!
  • bedt den bli holdt av i en annen filial
  • funnet regnponsjo jeg skal bruke når jeg sykler (jeg vil se ut som en neonfarget Hufsa, men det får så være, jeg vil overleve og være tørr)
  • funnet en liten butikk jeg ikke har sett før, hvor jeg kjøpte en kjole på salg, og LO AND BEHOLD:
  • prøvd en buksedress som faktisk passet!

Dette er så stort, dere MÅ skjønne det, dere som ikke er 1.85, det er helt utrolig. Jeg blir forvandlet til en reke i buksedresser. Jeg følte meg som Åse Kleveland! Ville kjøpt den også, hvis den ikke var totalt uten elastisitet, så det å komme inn og ut av den krevde at jeg vred armen min ut av ledd.

  • kjøpt ytterjakke som kledte meg!
  • brukt Oslo S som kontor
  • kjøpt en burger før jeg skulle hjem
  • blitt angrepet av måker da jeg gikk ut med maten
  • blitt bitt av måke og klort i ansiktet
  • ringt legevakten
  • funnet ut at jeg måtte på legevakten
  • ventet lenge (mens jeg leste Bjørg Vik, så tross alt)
  • fått stivkrampesprøyte
  • fått renset sår og satt på plaster av sykepleier
  • tatt bussen hjem
  • spist mat INNE
  • arbeidet i felles hjemmekontor

Kulturoppsummering

Høyst ærede kruseduller,

det har vært stille fra denne kanten, det har en naturlig (eller hva man nå definerer som naturlig, forfatterlivet er egentlig langtfra naturlig) årsak, som hvis alt går som det skal, dere får glede av om ett–tre år.

Jeg har uansett konsumert kultur, og for at det ikke skal være bortkastet (haha) forteller jeg om det her:

Jeg har lest Inger Merete Hobbelstads «Årene med Elizabeth», siden altså … bortsett fra at den er 592 sider lang og jeg egentlig er motstander av så lange bøker, så er det altså så langt oppe i Mynte Krusedulls gate at det er vanskelig å se for seg noe lengre opp. Dette må være hus nummer 1 i Mynte Krusedulls gate, rett og slett. Hobbelstad er et stort forbilde, hennes moteblogging var helt prima, og at denne bloggeren liker kongehuset, vel, det burde ikke være noe sjokk.

Jeg har også sett «A star is born», fordi jeg elsker musikaler, den var tilgjengelig på Netflix og jeg ville se noe koselig, som jeg hadde det for meg at denne var, men så SPOILER ALERT denne filmen handler jo om de forferdeligste ting, det tok meg et par dager å komme i vater igjen.

Jeg har hørt på Frida Ånneviks album igjen og igjen, det er helt vidunderlig nydelig.

Så prøvde jeg å lese Kristina Leganger Iversens «Bli mor no?» og Ida Hegazi Høyers «ene: barnet», og så var det kanskje litt mye å lese om barn mens barn er overalt, disse må leses en ukedag, ikke i helgen.

Jeg har hørt «Eleanor Oliphant is completely fine», enda en av disse tingene jeg trodde skulle være feel good men SPOILER ALERT det er stort alvor her også, så derfor skulle vi prøve å se «High Maintenance» som skulle være lettbent med SPOILER ALERT det er en haug narkomane der og det ble litt for mye.

Så da begynte jeg å lese Maja Lundes «Przewalskis hest», og selv om den er 549 sider lang (sukk), liker jeg den også.

Pene kjoler, flotte smykker, en sliten blogger som fortapes i bling

Hallo folk. Jeg har akkurat gjennomført ironietappen «Søke om kunstnerstipend for neste år mens fiffen er i Frankfurt», så jeg er utslitt og lykkelig og det er mange ting på en gang.

Men jeg måtte springe til tastaturet, for William og Kate er i Pakistan, og jeg beklager mangelen på gode innsiktsfulle kommentarer, men:

Embed from Getty Images

Hfnhpj! Blllmpr!

Embed from Getty Images

Når du har hatt en bra dag på fotografjobben din. Kreds.

Embed from Getty Images

Altså! Den kjolen! Og ikke minst tradisjonell drakt på arveprinsen! Her er vi bra i stil!

De er på statsbesøk i Pakistan, altså, hvis jeg glemte å nevne det, og i nabolandet er Willem-Alexander og Máxima (Nederlands kongepar) og det ser sånn ut

Embed from Getty Images

Men så ser det også sånn ut

Embed from Getty Images

Den kjolen! Det burde være Mynte Krusedulls offisielle uniform. Det lille anstrøket av sari, uten at hun konkurrerer med den nydelige ved siden av seg (presidentkonen Savita Kovind)

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Hva da du har sett nok bilder nå av den kjolen og det kledelige skjegget? HVA DA NOK BILDER

Embed from Getty Images

JEG SKJØNNER IKKE HVA DU MENER START DIN EGEN BLOGG UTEN TUSEN BILDER AV DENNE KJOLEN

Embed from Getty Images

MITT HJERTE FRYDES AV BLING. En improvisert salme for ekle rojalister som ignorer alt slaveriet og føydalsamfunnet som ligger bak dette bildet
Mitt hjerte frydes av bling
smykke, øredobb eller ring
se glitteret når de sving’
Hør deres ding og pling
der de står et ansikt omkring
Jeg kan se på de fine ting
Mitt hjerte frydes av bling.

Kulturferie 2019

Som frilanser må man ta seg ferie (mao. ulønnet, unyttig tid) når man kan. Lørdag kveld logget jeg av livet. Jeg skrudde på blokkering av Facebook og Instagram, de første dagene fikk jeg mannen til å sjekke for meg en gang i døgnet. På rehaben min fikk jeg til gjengjeld lese bøker, så mange jeg ville, faktisk, i tillegg til å sortere og rydde i nyinnflyttet leilighet, rydde i papirer, få oversikt over livet, ikke enda en gang ha null energi til å følge opp det som skjer.

En viktig del av opplevelsen var å ha en stor bunke bøker, og lese i vei. Her tok jeg bilde av bunken for noen dager siden, til venstre er lest, til høyre er ulest. I tillegg har jeg hørt Testamente av Nina Wähä på lydbok, den anbefales virkelig. En mørk og interessant familieroman fra Tornedalen i Finland, litt samme opplevelse som å lese Berlinerpoplene for første gang, kanskje blandet med den finske galskapen fra Populærmusikk från Vittula, pluss veldig gode personskildringer.

Det er veldig morsomt at det ble gule bøker, det var faktisk ikke bevisst. Udyr av Kristine Tofte hadde jeg gledet meg til å lese, jeg liker hvordan hun skriver og hvordan hun tenker, uheldigvis liker jeg ikke fantasy eller norrøn mytologi spesielt mye. Men det var verdt tiden, anbefales kanskje deg med litt annen men ikke så annen litterær smak enn jeg.

Sommertid av Hilde Rød-Larsen er en av høstens debutanter. Den handler om ekteparet Ingrid og Peter, og hadde ganske store forventninger, men første halvdel – der vi følger Ingrid – syntes jeg var seig og litt oppstyltet. Andre halvdel, Peters, den likte jeg, og den var verdt opplevelsen.

Så leste jeg Pupp? av Mina Lystad og Kristin Grue, jeg har hatt overdose på foreldrelitteratur det siste året, men det var fint å dykke inn i denne. Jeg likte veldig godt de mange ulike fortellingene, å amme med funksjonsvariasjon, å amme tvillinger, å ikke ville amme, etc, og kjente at jeg ikke savner å amme i det hele tatt.

Jeg leste Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt? av Øystein Runde og Ida Neverdahl, som jeg av en eller annen grunn, underlig som den må være, ikke hadde store forventninger til, og derfor ble såååå begeistret for. Tempoet, ærligheten, vennskapet, jeg likte det, og sendte snap til min tegneseriepartner in crime (Therese, som snart kommer med sin egen bok!) «JEG VIL BARE LAGE FELLESTEGNESERIEPROSJEKTER FOR ALLTID». Så ble det morgen og jeg tenkte at det kanskje er fint å ha noe å leve av, makrell i tomat er ikke gratis, så vi får se på det.

Innimellom har jeg svømt, sett Downton Abbey og Aretha Franklin-filmen på kino (dagtidkino! Beste oppfinnelsen!), vunnet quiz, hørt Frida Ånneviks nye album sytten ganger, så jeg var faktisk oppkvikket da jeg var tilbake på jobb igjen i dag. I går hadde mannen og jeg en voldsom ryddesjau (vi skulle få besøk), og huset gikk fra krigssone til noe som faktisk kunne vært nevnt på glanset papir. Vi har til og med kjøpt teppe og pynteputer! Hallo, nå ble det årnings! På Jysk!!!!

Nå leser jeg Deborah Levys The Cost of Living, den ble stappet i vesken min av bloggpartner in crime Mari, og igjen, hvorfor hadde jeg lave forventninger? Kanskje trodde jeg at den ikke kunne treffe meg så godt, den så for intellektuell ut? Kanskje fordi jeg trodde den skulle handle om foreldreskap, et tema jeg som sagt er ettertrykkelig lei, men den handler om å skrive, om livet, om skilsmisse, og den er så sterk og poetisk at jeg tenker vi avslutter med et avsnitt derfra.

I imagined the conversation that I had never had with the father of my children being found one day in the black box that was flung to the bottom of the ocean when the boat crashed. One rainy Tuesday in the far future, it would be found by artificial life who would gather round to listen to the sad, strong voices of humans being in pain.

Scene fra et liv

I går trillet jeg ut av porten vår, det bråkte sånn, jeg holdt på å bli gal. Det viste seg at det var en feiebil med alle koster, lys og ulyder på, den kom langsomt forbi rett foran meg, kostet vekk blader. Så, fordi bilen var stor og det vokser fire store trær utenfor bygården min, seilte det ned masse løv etter den, ristet løs av vibreringen. Og så kom det kjørende, langsomt fordi det går ikke an å forbikjøre akkurat der, en stor lastebil som det sto «STILLHET» på. Jeg måtte le, der jeg sto med sykkelen, dårlig tid, skulle til høyre, etter disse bilene, men det var åpenbart ikke plass til meg i sykkelfeltet.

Lastebilen solgte kontorinnredning, sikkert noe med akustikk, men vakkert var det i alle fall, en trafikkert formiddag i Waldemar Thranes gate.

Trollkake

Etter å ha latt meg fascinere av «Beforeigners» i en så stor grad at jeg har begynt å se etter lysglimt i Oslofjorden (fjordr) når jeg tar trikken opp forbi Sjømannsskolen, så burde jeg ikke ha blitt så overrasket som jeg faktisk ble da jeg oppdaget en fremvandrer i nabolaget.

Høstens tv-snakkis: Serieidéen som var så koko at det måtte funke, «Beforeigners» på HBO Nordic.

Det var en mørk kveld, og vinden rusket godt i tretoppene. Jeg var på kveldstur med søsteren min og hunden hennes (hushunden), da vi så ham komme gående (sjanglende?) mot oss nedover gaten midt i villastrøk.no. Han hadde langt, uflidd hår, og en slags topplue (av strie?) på hodet. Han hadde skjeggvekst i ansiktet, og litt lurvete klær på kroppen (ikke naken, takk og lov!).

Jeg tror nok at søsteren min, som meg, egentlig hadde tenkt til å gå i en liten diskret bue forbi denne mannskarakteren (ja, slik er det å være kvinne på tur om kveldene i mørket – man viker unna alle mannfolk som ikke har logisk åpenbar grunn til å oppholde seg ute, dvs har hund i bånd), men denne skikkelsen kom rett mot oss, og han bar på noe, som han tydeligvis ville vise fram. Et brett, av noe slag, som var delvis tildekket. Jeg tenkte straks at det var noe ekkelt på dette brettet, men øynene mine ville se.

«Hurdan har dere det i kvellenn, da?» spurte skikkelsen på et språk som var en blanding av svensk og norsk og noe enda mer eksotisk (framvandrer?). Nå var han ganske nær oss. Hunden til søsteren min bjeffet ikke, og så heller ikke ut til å være interessert i å forsvare oss noe særlig.

«Her går det fint, helt fint» sa søsteren min og jeg, og smilte stivt og anstrengt, mens vi scannet området med øynene. For denne skikkelsen var såpass rar og nærgående at her kunne vi komme til å ha behov for forsterkninger. Hvor er Natteravnene når du trenger dem?

«Vill ni ha lite trollkaka?» spurte han så, og begynte å pelle tilside folien som dekket brettet han bar på. Vi kunne tydelig se noe sjokoladekake-liknende på brettet foran oss.

Vi ristet febrilsk på hodene begge to. Selv om vi har bikka førti har vi ikke glemt barndommens lekse. Ta aldri i mot godteri fra fremmede.

«Er ni sæker? Trollkake mykke god!»

Skikkelsen gliste. Hva slags rus var han i? Temproxate? Sannsynligvis. Min søster og jeg beholdt de stive smilene på, mens vi gikk sideveis som krabber, vekk fra trollkake og fyren som bød. Han løftet fortsatt brettet mot oss.

Så hva tror du, kjære leser? Har du sett noen lysglimt i det siste? Hva tror du var i den «trollkaka»? Og hvem var det vi møtte? Følg med i neste episode av «Professor Drøvels Trollkake og lysglimtene i fjorden».

NB: Les forøvrig Kristin Storrustens eminente artikkel om språknerding og «Beforeigners» hos Aftenposten. Kostelig!

https://www.aftenposten.no/kultur/i/Vbpnkp/Drjugum-Er-gammelnorsk-endelig-blitt-kult

Fan-girl sings the blues

Tenk deg en festival helt uten artister! Er et da festivalen fortsatt en festival? Eller har den blitt noe annet? Ja, værsågod, det var kveldens filosofiske drypp.

Jeg har nemlig vært på festival i helga for å møte en av mine absolutte favorittforfattere, som ikke var der! Ja, værsågod, der har du drypp nummer to.

På årets «God natt, Oslo», (kanskje i fremtiden kjent som «God dag, mann økseskaft»? Neida, joda), var nemlig det største trekkplasteret (i hvert fall for min del) ikke tilstede, men tilstede likevel. Nei, de driver ikke med spiritisme på «God natt, Oslo», men litteratur. Eller «letteratura» som det heter på italiensk. Sånn, så var den leksen unnagjort også!

Her ser dere Lydia Davies på skjermen. Intens nærvær i fravær.

Men hvordan fikk de det til? Jo, det heter Skype. For Man Booker-vinneren fra 2013, Lydia Davies, hun flyr ikke mer. Ørnen har landet. I USA. Inspirert av svenske Greta Thunberg. Så i stedet var hun tilstede via en stor skjerm som hang ned fra taket, mens hennes norske oversetter Johanne Fronth-Nygren samtalte med henne foran publikum (oss) i salen.

Man kan jo kanskje bli litt lei seg over å ikke få kjenne på energien til en av sine favorittforfattere, men jeg har både sett Davies i levende live før, tilbake i 2013 på Litteraturhuset i Oslo (da fløy hun fortsatt), og dessuten, energi kan faktisk oppleves via Skype også. For hennes «telepresence» var såpass sterk at vi kunne merke det fra andre siden av Atlanteren.

At Davies som allerede har slått igjennom som forfatter og oversetter, velger å potensielt legge en brems på sin egen synlighet/karriere/salg/markedsføring ved å bli heime, er kanskje ikke et like stort offer som hvis en ung, uetablert, blodfersk forfatter skulle gjort det samme. Eller hva? Kjør debatt!

Davies selv sa at valget om å ikke fly mer hadde gitt henne mer tid til å skrive, så slikt sett var hun «better off» enn før. Det var «simplifying». I tillegg fikk hun mer tid til å tilbringe i sitt nærmiljø, noe som også har en høy egenverdi for Davies. Men samtidig så sa hun at hun har jo flydd så mye og sett så masse fra før. Men hva med de som nesten aldri har reist eller sett verden?

Vi har kanskje ikke noe valg lenger, uansett? Greta og Lydia synes ikke det. Og som Johanne Fronth-Nygren påpekte – bare 18 prosent av verdens befolkning har noen gang flydd…

Märtha Louises Instagram-profiler og troen på krystaller

Etter kritikk mot å blande prinsessetittel med bissniss, har Martha Louise laget to Instagram-profiler. Jeg forsøker å se forskjellen, det er ikke lett, mye dobbelposting og sånt, og det var det også i går, denne storyen her. Skjermdump.

Jeg må innrømme at da jeg så dette på prinsesseprofilen, tenkte jeg at det var kanskje mer materiale for den kommersielle, eller ikke at hun selger krystaller eller noe, men tross alt.

Men! Hun hadde lagt storyen ut begge steder, og dermed kan vi lære litt om forskjellen på følgerne til prinsessen og businessdamen. Her kan dere se:

Ingen gigantisk forskjell, og vi vet heller ikke hvor mange som har svart i hver av spørreundersøkelsene. Men siden profilene har hhv 136 og 21 tusen følgere, kan vi anta det er flere enn mamma og bestevennen, kanskje noen hundre eller tusen på hver.

Og som vi kan se, og til ingen overraskelse, er business-tilhengerne åpnere for kosmiske energier, men forskjellen er ikke ravende stor. Jeg oppfordrer Mette-Marit til å ha nøyaktig det samme spørsmålet på sin Insta, hadde vært sjukt gøy for nørder som meg.

Nada bokanbefaling

Noe å fortolle?
Jeg har aldri truffet Hanna Stoltenberg (tror jeg), men denne boken er kommet ut på Gyldendal, og jeg har indeed drukket min kvote vin på deres regning, for jeg har gitt ut barnebok der.

Jeg har lest bok. Ok, jeg leser mange bøker, så det er faktisk ingen nyhet. (Når jeg leser? Innimellom. Anbefales. Finn en bok du liker, så vil du heller lese den enn å gjøre livet ditt.) Men jeg har lest en ny yndlingsbok! Akkurat i det jeg tenkte at jeg var ferdig med norsk samtidslitteratur for øyeblikket, plukket jeg opp Nada av Hanna Stoltenberg. Jeg husker en god anmeldelse i Morgenbladet, og der lå den så stripete og fin, så jeg stjal den av Cecilie, en av de få faste leserne vi vet at vi har her på Mynte Krusedull. Shout out, du skal få den tilbake.

Boken handler om et mor-datter-forhold, om Karin og Helene. Synsvinkelen ligger hos 53 år gamle Karin, med tilbakeblikk, og der ligger den så godt. Jeg tror på Karin, jeg irriteres av henne: Hun er en dame som ikke er særlig likandes, men som bare prøver å være i fred, men som tvinges ut i livet fordi no man is an island.

Boken er heldigvis morsom:

En spenstig mann i gule bukser kommer inn med juicen de har bestilt, to gjennomsiktige plastkopper med grønt innhold som ser ut til å ha blitt tappet fra et forsømt akvarium.

Det jeg misliker med samtidslitteratur, er når jeg føler at den bare trasker rundt i tanker jeg allerede har tenkt, at hovedpersonene bare er slitsomme, at den er «finni på», at jeg gjennomskuer at her har forfatteren TENKT. Det kjenner jeg ikke her. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive følelsen nærmere, jeg skal jobbe med saken, men jeg blir så glad når jeg føler at historien og språket drives frem av seg selv, og jeg ikke tenker over hvordan forfatteren har jobbet.

Det er imponerende, for alle som er yngre enn meg (Stoltenberg er født i 1989) gjør meg umiddelbart skeptisk, så jeg skulle tro min «her har du gått på skriveskole»-alarm ville ringt som en føkkings sirene, men nei.

Ok, et problem, med det er ikke tekstuelt (Ja, jeg bruker fremmedord for å virke smartere, det kommer til å gi mening snart. Det betyr bare at problemet ikke ligger i selve romanen):

Som favorittforfattere ramser hun opp dette i debutantintervju:

Jean Rhys, Anita Brookner, Fleur JaeggyMary Gaitskill, Cathrine Knudsen, Elizabeth Bowen, Alexandra Kleeman, Iris Murdoch, Anne Carson, Rachel Cusk og Ottessa Moshfegh.

og jeg bare … Jeg har hørt om én av dem, kanskje to–tre, uansett, jeg føler meg som en kioskroman på Fossefestival. Vel vel. Hun skal selvfølgelig få ha sine highbrow favorittforfattere, kanskje jeg burde gi hele gjengen en sjanse og ikke tro så lite om meg selv at jeg er for dum til å lese Cusk (jeg tror det, jeg følte meg altfor dum eller i det minste utafor til å lese Maggie Nelson og Sheila Heti, som jeg mistenker er i samme område), men UANSETT jeg liker Nada. Den var vittig, passe lang, og nå skal jeg lese de siste tredve sidene og se om den holder helt i mål, men jeg ville skrive om den først, for jeg er alltid redd for å ikke bli tatt helt i mål, og da ville jeg ikke la det ødelegge denne anbefalingen. Les en debutant, les Stoltenberg.

Stopp. Du trenger å vite mer om prinsesse Lilian.

Embed from Getty Images

Ok, du trenger litt kongehistorie nå, du gjør det. For hvem er kvinnen som henger med den svenske kongefamilien der?

(Hvis du ikke vet hvem den svenske kongefamilien er på foregående bildet, KAN det hende at det som skal skje videre går over hodet på deg. Gå og les en blogg om Ex on the Beach eller Liverpool eller noe.)

Da den nåværende svenskekongen var bare ett år gammel, døde faren hans i en flystyrt. Den daværende svenskekongen var en eldre mann, han var født i 1858.

Arverekkefølgen kunne virke sterk: Den avdøde arveprinsen hadde fem barn. Ulempen var at fire var jenter, altså totalt uegnet, hvis man er av agnatisk overbevisning.

Den avdøde arveprinsen var selv del av en søskenflokk på fem. Meeeeen nå var altså eldste sønn død, søsteren kunne ikke arve (men hun ble dronning i Danmark, da), to av brødrene hadde giftet seg med ukongelige kvinner og dermed frasagt seg tittel og arverett, og det sto igjen en fyr bortsett fra den ett år gamle kronprinsen: Bertil.

Bertil var en fyr som satte plikt over det meste, så selv om han møte nydelige Lilian fra Wales og de hadde det topp, giftet han seg ikke for å sikre at det fantes noen utenom lille Calle som kunne redde bernadottene.

Bertils far og Calles farfar døde i 1973, og Carl Gustaf ble konge, 27 år gammel. Det er noe å tenke på, der du går rundt din sprell levende 1992-er og føler deg ung. DU KUNNE VÆRT KONGE I ET NABOLAND.

Anyways. Tre år senere giftet Carl Gustaf seg med Silvia, som jo strengt tatt ikke var noen kronjuvel når det gjelder blått blod (ypperlig på alle andre måter, da, jeg vil bare understreke at jeg gjengir historie og ikke støtter opp under galskapen), og dermed! Kunne! Bertil! Gifte seg! Med! SIN LILIAN!

Og det gjorde de.

Embed from Getty Images

Det er sikkert forstyrret å bli så rørt av denne historien som jeg blir, men jeg elsker det. Så levde de lykkelig sammen, de elsket hverandre, og siden Carl Gustaf ikke kunne huske sin far, var Bertil og Lilian så å si besteforeldre for Victoria, Carl Philip og Madeleine.

Embed from Getty Images

Jeg blir alltid imponert over de som er født så utrolig borgerlig, og ser mer kongelige ut enn resten til sammen. Merk tiaraen. Den har Victoria arvet.

Embed from Getty Images

På ferie <3 <3 <3

Embed from Getty Images

Kjærlighet som ikke ruster <3 <3 <3 (til og med som en storrust setter jeg pris på det.) Bertil døde i 1997, 84 år gammel. Lilian døde for fem år siden, 98 år gammel. Og til det siste en kjær del av kongefamilien.

Embed from Getty Images

Ok, sorry, nå har jeg lurt dere langt av gårde, men det var bare fordi jeg kom over et bilde av prinsesse Lilian jeg ikke hadde sett før, og jeg måtte bare dele det med dere. Så her er det. Sjukt couture.

Dette er slik prinsesse Lilian valgte å gå inn i det nye milleniet. Utkledd som en bjelle, med milleniets kjekkeste prins, solbriller i desember.

Tenk på det. Det er mandag i morgen. Det er aldri for sent å bli en romantisk historie ikledd en fantasi om hva 2000-tallet skulle bringe.