De kuleste smykker til utlån


Smykkesamlingen består af ca. 300 smykker af høj kunstnerisk kvalitet, som Statens Kunstfond siden 1978 har indkøbt af de mest anerkendte og eksperimenterende smykkekunstnere i Danmark. Samlingen vokser stadig med nye indkøb hvert år.

I Danmark har altså Staten kjøpt inn kule smykker. Og det er ikke det beste:

I 2007 fik kunstfonden så den idé, at også de mange unikke smykker, fonden har købt, kunne vises i det offentlige rum. Da smykker er skabt til at blive båret, besluttede fonden, at det var oplagt at låne smykkerne ud, så de kunne blive vist og brugt på samme tid.​

For det første kan vi sette pris på danskenes rause kommabruk, men for det andre: For en vanvittig god idé!

Det er ikke slik at hvem som helst kan bestille seg et smykke. De er for folketingsmedlemmer, byråder, ministre og andre som har en offisiell rolle. Kunstnere kan også låne dem. De er ment for offentlige arrangementer, feiringer, prisoverrekkelser og lignende.

Jeg vet ikke om vi har en slik løsning i Norge, men det synes jeg vi burde ha.

Les mer, og hvis du er kvalifisert, bestill her.

Skjermdump fra https://vores.kunst.dk/da/search/results/*;jsessionid=197D3B663C3A68E4BC4961C574F0090E?filter=classifications%3ASmykker

Det beste av rojale opptredener: Juni 2019

Førsteplass

Charlotte Casiraghi har giftet seg. Jeg var ingen stor fan av dagantrekket, men jeg omkommer tvert av smykket. Det var en bryllupsgave til mormoren Grace Kelly, men har ikke vært brukt siden hun døde. Diamantene! Jeg klarer ikke! (Forresten også gratulerer og applaus til Dimitri Rassam, brudgommen.)

Andreplass

Embed from Getty Images

Polarprisen, en svensk musikkpris, gir alltid storartede klær. Denne festen av en rosa tyllbombe er mer enn jeg klarer å ta inn. Det hjelper også så utrolig at den er på classy Victoria.

Tredjeplass

Embed from Getty Images

Autumn Philips på «Trooping the colour». Å, vent, ser du henne ikke?

Embed from Getty Images

Joda, du ser alltid hot pink, også når den er gjemt bak en engelsk prins. Storartet farge, halslinning helt on point, gøyal hatt.

Fjerdeplass

Embed from Getty Images

Familien Cambridge. Hatten brukte hertuginnen i Harry og Meghans bryllup, og den er storartet. Barna er skjønne i retroklær. Den walisiske uniformen alltid pen. Ser kjekkere ut med sånn enn med sånn duskehatt han hadde da han red i paraden.

Femteplass

Embed from Getty Images

Raske briller for Willem-Alexander. Eller kanskje mest kona. Men disse brillene. Alltid like gøy når menn i dress må ta på seg hjelmer, beskyttelse eller andre dustete innretninger.

Anledningen er forresten at han og kona er på statsbesøk i Irland. Skarpe kongefølgere og enkelte statsvitere skjønner dermed hva som er nødt til å dukke opp på bilder:

Sjetteplass

Embed from Getty Images

Den irske presidenten. Jeg har jo et prinsipp om å ikke omtale utseende eller seksualisere folk for mye, men jeg klarer ikke å styre meg for hvor søt Michael Higgins er. Hver gang! Hver eneste gang jeg ser et bilde med ham! Sårri.

Synes han ser tipp topp ut, men femteplassen går likevel til smaragdtiaraen, fordi gollumser som meg alltid tenker smaragdtiaraer > hobbitses …

Syvendeplass

Embed from Getty Images

Look at those arms! We wants it! We needs it. Must have the precious. Sneaky little queenses. Wicked, tricksy, false! Coming out from wraith. Wraith with wings!

Embed from Getty Images

Åttendeplass

Embed from Getty Images

Ok, før jeg mister det helt her. Nydelig familie i femtiårsdagen til bror/svoger/onkel Joachim.

Niendeplass

Embed from Getty Images

Og hederlig omtale til hvit smokingjakke, fordi det er gøy, og nydelig brosje på Marie.

Tiendeplass

Embed from Getty Images

Okai, denne er jeg litt usikker på. Jeg ble overordentlig entusiastisk da jeg så denne stilen for Sofia (på Polarprisen), fordi det er GØY. Men det er også veldig noe som hadde passet på SKAM-avslutningen. Litt for mange blomster på blomster going on, kanskje, eller at det er så usporty av Carl Philip å ikke ha et tørkle i lommen av samme stoff? Så det er en «hurra, dette er gøy, fortsett sånn», mer enn selve kjolen i seg selv.

Skudd for baugen i Kristin Storrusten-museet

Så, jeg flytter.

Pause for medlidenhet.

Denne leiligheten som vi elsker, som vi har bodd i i snart syv år, men som er blitt for liten. For alle våre ting. Og siden vi har mer penger enn vi hadde for syv år siden, kan vi låne enda flere penger og kjøpe større.

Ulempene er imidlertid i ferd med å skygge for fordelene.

For det første fører det til nærkontakt med boligstylister. Jeg har ingenting personlig mot hun jeg møtte i dag, men boligstylister er jo et endetidstegn. «Folk kjøper på følelser! Her må det ligge en pære!» Om få år kommer vi til å se tilbake på dette og riste på hodet. Betalte vi noen mennesker titusenvis for at de skulle bidra til å øke en økonomisk karusell som slenger barn, uføre og eldre av i en vanvittig fart? Var det LOV å bruke hundretusenvis på å gjøre en bolig «visningsklar»?

Ok, jeg snakker meg bort. For uansett salget, var det ikke tvil om at det var på tide å gå gjennom tingene sine. I går kveld tok jeg papirer som jeg har stukket inn i bokhyllene (ingen av bokhyllene gikk god for hennes nåde boligstylisten, hvis du lurte.) Der har jeg stukket regnskapet mitt, tidligere skisser av manus, bilder, viktige brev, etc etc. Du skjønner tegningen. Eller ikke alle, det var noen tegninger der jeg ikke vet hvem har tegnet eller når, og det var høyst uklart om de fremstilte noe.

Men en ting jeg fikk ryddet opp i, var notepermen min. Notepermene. Det var nostalgisk. I min familie har vi visst et motto, eller en slags indre drivkraft, som er «Hvis du får tak i et arrangement, tvihold på det.» Med andre ord kunne jeg basert på min samling opprettet minst tre tensingkor, to kirkekor, fire kvartetter, åtte damekor og forsynt dem alle med materiale for årevis fremover. Et trestemt arr av Gaute Ormåsens «Kjærlighet er mer enn forelskelse»? Førstemann!

Jeg kastet omtrent halvparten. Ting jeg ikke har sunget, hovedsakelig.

Og så kom den morsomme biten, nemlig Kristin spiller piano og gitar til egen sang eller allsang. Tekster kopiert opp så mange ganger at det er uklart hvor de først kommer fra, eller printet ut fra internett anno 2001. Det var mye lovsanger, the Kirk Franklin was strong in this one, eller gitar-tab for Muses «Unintented» eller rett og slett akkordene til Bare Egil Bands «Gal av lengsel». En gang satt jeg med disse her, spilte og spilte.

Jeg kommer jo ikke til å gjøre det igjen.

Eneste grunn for å holde fast her, er bare at jeg ser for meg forvalteren av fremtidens Kristin Storrusten-museum. Eller forskningsdirektøren på Kristin Storrusten-laben, hvor de skal dyrke kloner som vil ha akkurat de samme interessene som meg, akkurat samtidig. 14 år gamle Kristin.

Sjansen for dette museet og laboratoriet er heldigvis lite. Jeg kan se på notene, få «My life is in your hands» så hardt på hjernen at det ikke kan fjernes med noe menneskelig middel, tenke om de sparker joy (det gjør de, men Marie Kondo, teoriene dine funker ikke på dette), og så kaste det. Jeg kastet. Jeg kasserte så hardt at man skulle tro at alle disse notene lå fritt tilgjengelig på nett.

Men aldri i denne rekkefølgen som jeg hadde det. Aldri alle de takkekortene jeg bestilte, men ikke fikk sendt ut. Så her kommer unnskyldningen til fremtidens arkivarer: Jeg trodde ikke faktisk at dere skulle grunnlegge det museet (og så på mitt fødested da, så charmant). Men jeg beholdt i alle fall ETT eksemplar av tidlige manus av utgitte bøker, og alle refusjonsbrev. Ha nåde med meg.

Etter at jeg leste Thomas Espevik debutroman «Hva ville Johannes gjort» hadde jeg denne på hjernen i dagevis. NÅ ER DEN DIN

Beste barnenavn 2019

Dette er en veldig uhøytidelig liste for deg som ikke gidder å scrolle gjennom Norges 10.000 beste navn, men vil helt seriøst ha Mynte Krusedulls anbefalinger. Mari Christine og Kristin Marie har vært ute en fødenatt før, og vi har selv klart å produsere Ellinor, Adelheid, Petra, Gustav og Olav.

Og her må jeg, Mari, legge til, at alle de tre ungene mine selvfølgelig har hemmelige mellomnavn. De er ment som navn de kan bytte til, hvis de på ett eller annet tidspunkt velger seg spektakulære liv – som trenger tilhørende spektakulære navn. Petras hemmelige mellomnavn begynner på M, Olav har et på B og Gustav har et på H- i all hemmelighet. Det står ikke noe sted, finnes ikke i noe register, annet i mamma-hjertet, som det heter på blogsk.

Vi anbefaler fra det rotete dypet av våre mamma-hjerter å velge et navn som du virkelig har lyst på. Og hvis det er sånn at du og partneren din begge liker to veldig spesielle, men dessverre også forskjellige navn, så er det sjeldent en god idé å kompromisse med et navn som er helt «meh» og som ingen av dere liker og som er altfor streit for dere begge. Go crazy i stedet. Finn på et tredje alternativ som er enda friskere!

Lar du deg inspirere av litterære forbilder, musikere, tegneseriehelter, gamle tanter, ex on the beach-deltakere (Melina, Adrian eller Lloyd?) eller berømte feminister – det finnes uansett et navn for ditt barn! Og husk, hvis du ikke klarer å velge et navn innen seks måneder, så velger Staten et navn for deg. Da pleier de ta neste navn på «storm og orkan-kalenderen». Noe å tenke på.

Og PS hvis dere klarer å gjette hvem av oss, altså hvem av Kristin og Mari, som har skrevet inn hvilke navn under, så vinner dere en av Kristins bøker i signert versjon og en av Maris bøker i signert versjon.

Guttenavn

  • Ailo
  • Alfred
  • Arthur
  • Bernhard
  • Bjartmar
  • Bjørnstjerne
  • Boris
  • Eiolf
  • Erling
  • Gulbrand
  • Helmer
  • Ib
  • Ivan
  • Iver
  • Jason
  • Lyder
  • Nordahl
  • Olai
  • Otto
  • Samir
  • Selmer
  • Seppo
  • Sigurd

Jentenavn

  • Alette
  • Astrid
  • Bianca
  • Blanca
  • Constanse
  • Dagmar
  • Dagny
  • Diana
  • Emmy
  • Flora
  • Frøydis
  • Grace
  • Greta
  • Halima
  • Hedvig
  • Hilda
  • Hillevi
  • Irina
  • Irma
  • Irmelin
  • Isa
  • Laila
  • Laura
  • Lillen
  • Lucy
  • Matilda
  • Minna
  • Molly
  • Naomi
  • Norunn
  • Oline
  • Ravdna
  • Rosa
  • Sigrid
  • Solveig
  • Virginia
  • Åse

Kultur for tøffe tider

Det er mye å gjøre for tiden. Jeg bare håper Mari lever, hun står i verste dødlinjekjøret, der jeg var for noen uker siden. Nå er det verste jobbmessig over for min del, men om noen dager skal jeg flytte, og alle som har forsøkt å pakke ned livet sitt i flyttekasser, vet at det ikke akkurat er en tur i parken.

Men men. Derfor har jeg blitt fascinert over kulturinntaket mitt den siste tiden. Det er tydelig at jeg velger kultur for slitne hjerner:

Jeg er på Harry Potter-kjøret. Nå 1/4 uti bok 5, den er jo langt som et vondt år, men den er bra, og jeg kjenner det så godt. Jeg lytter og lytter.

På tv-en ser jeg How I Met Your Mother. For … åttende gang? Episodene får surre. Vi ler sammen i sofaen.

På lyden hører jeg favorittspillelister, eller soft piano listenings eller hva Spotify kaller det. Forrige helg var jeg på Backstreet Boys-konsert (!!!), og det var ganske magisk. Jeg gråt, helt uironisk, under Show Me the Meaning of Being Lonely. Jeg tenkte på gamle dager og tider som skal henrulle og jeg strakte hendene etterpå i været og skrek woooooooho.

Men jeg leser også Anna Karenina. Jeg bestemte meg plutselig for at nå skal det skje, og jeg leser noen sider hver dag, og det går fremover. Nå er det en hest og grev Vronskij. Burde man ikke forresten bli litt forelsket i noen i en slik bok? Det skulle kanskje være Levin, men han er altfor sutrete.

Og jeg skriver. Jeg har et notatdokument jeg åpner stadig vekk, og jeg skriver mer i det. Det kan godt hende det ikke blir noe av, men det er så deilig å ha noen karakterer jeg vet hva skal oppleve, og så ville la dem få oppleve stadig litt mer av det.

Og jeg leser jo gode nekrologer, da. Å være nekrologredaktør i Aftenposten kunne jeg aldri sett for meg at var mulig for ett år siden, men det var det. Tenk at jeg får penger for dette. Ikke si det til Schibsted, men det der kunne jeg faktisk gjort gratis.

Tenk på det

Et lesedrama i én akt

Aktører:

Kjersti Stordusten, kulturjournalist i Gnorposten, nå på lanseringsturne til Vestlandet for sin nye bok, sannsynligvis utgitt på Påfuglen forlag

Hilde Byhagen, ansatt på Litteraturhytta, lanserer samme bok

Beingunn Viking, kritiker og ansatt på Litteraturhytta.

AKT 1

Kjersti Stordusten ankommer Litteraturhytta, litt krøllete i kantene etter å ha tatt nattoget og arbeidet på Ritazza på togstasjonen. Blir sluppet inn på Hilde og Beingunns kontor, og slipper seg selv ned i en lenestol mens praten går om lanseringen og barnehageplasser.

Kjersti: Å, der ligger Ikkje tenk på det! Kan jeg lese den mens dere jobber?

Boken handler om Oddlaug Nilstun, som Kjersti beundrer og selv hadde bilde av en bok av på sin debutbok Varsel. Ikkje tenk på det er en parodi på norsk forlagsbransje, en bransje Kjersti begynner å kjenne ganske godt etter hvert.

Hun lar Anna Karenina ligge i sekken. Tar på ørepropper og leser krøllet opp i en lenestol. Ler. Tar ut øreproppene.

Hilde og Beingunn snakker om kulturjournalistikk, og Kjersti vil høre på. Så må de gå i møte, og Kjersti blir sittende igjen for å lese. Mens hun leser bytter hun sko fra slitte joggesko til pene høyhælte, siden hun tross alt skal sitte på en scene om en times tid og lansere en bok. Sminke seg kan hun gjøre etterpå i kafeen, når bokbaderen kommer. Gjelder å ta seg bra ut.

Kjersti ler av boken. Hun nikker gjenkjennende, og tenker på hvor inhabil hun er til å skrive noe som helst om denne boken.

Kjersti Stordusten koser seg. Det er en kostelig liten bok. Kanskje savner Kjersti litt mer dybde, litt mer forklaring på hvorfor Jeppe drikker, men alle bøker trenger ikke være skarp satire, de kan være bare fine også.

Så åpner Kjersti Stordusten bloggen sin.

Fant ikke et bedre coverbilde, selv om det er en forvirrende skrivefeil i forfatternavnet. Hvem er denne Olaug Nilssen?

Nytt kapittel

Wow.

Dette skriver jeg fra den fine lille sovekupeen til Vy. Jeg elsker å ta sovetoget. Man må jo ikke sove, heller. Jeg har endelig bestemt meg for å ta litt grep om sånne bøker man «bør» ha lest, og har lånt meg Anna Karenina. Det er planen for de neste dagene. Det, og mer Harry Potter and the Goblet of fire på lydbok, og kanskje Kunsten å miste av Alice Zeniter på kindlen, som jeg liker veldig godt, men har bare lagt fra meg noen ganger.

Uansett. Det skjer mye i livet akkurat nå. Det er et stort kapittel som avsluttes når mannen min leverte bacheloroppgaven på fredag, og er blitt barnehagelærer. Han begynner i ny jobb, barna våre skifter barnehage og begynner på skolen, vi overtar leilighet, må selge vår elskede Lindern-leiligheter, og ….

Jeg har lansert Feltnotater fra småbarnslivet. Det er gøy, jeg holder jo egentlig på med det fortsatt, og jeg håper bare så inderlig at alt dette oppstusset leder til noe, at vi blir tatt inn i bokhandler, kjøpt inn av kulturråd, sendt ut til folket, for bokbransjen, den er ikke slik at gode anmeldelser og god oppmerksomhet på Facebook gjør at du tjener penger, neida.

Nå har jeg begynt å skrive på noe helt annet, bare for gøy. Jeg har søkt på stipender og kurs og noen jobber, og jeg fortsetter å henge på Aftenposten som jeg jo elsker, så selv om jeg akkurat nå henger litt bakpå med arbeidet og forsøker det beste jeg kan å ikke begynne å grine, og heller bare å jobbe, så er jeg glad.

Så nå skal jeg se om jeg kommer noe lenger med russerne. Krølle meg sammen i sovekupeen. De neste dagene skal jeg krølle meg sammen på hotellrommet. Kanskje ta noen turer ut. Kanskje ikke. Vi sees i det neste kapittelet.

Where everybody knows your name

Gjett hva jeg har gjort!

Jeg har kjøpt billetter til Friendsfest!

What be this, spør du da, og svaret er rett og slett en nostalgiopplevelse for millenials. For 25. gang rigger de opp leilighet, kafé, nyttårsparty (med dans!), en drøss med photo ops, et lite museum (med armadillo-kostyme, blant annet) etc etc, og så tar de penger for at sånne som meg og min venninne kan dra dit, og så drar vi dit, og så skal vi kose oss.

Det var utsolgt i L0ndon allerede, så i valget mellom Milton Keyes (hæh?) og Bristol tok vi Bristol, så til høsten blir det cups and ice!

Gleder meg. Lover å rapportere.

Og tallet er…7!

Så sitter man her, på en travel og regntung mandag, og forsøker å gjøre litt seriøse undersøkelser til et viktig prosjekt man holder på med. Og hva skjer? Reklamer dukker opp fra de aller fjerneste delene av internett og rykker meg ut av sonen. Jobbsonen. Men også Eurosonen. For hvorfor i all vide verden føler noen (nettet) behov for å informere meg om dette (se under)?

Ok, greit, så skal Ukraina (som er landet byen Odessa sogner til) være med i EM i fotball i 2020, så da er vi kanskje ikke utenfor Eurosonen likevel. Men dog! Jeg er ikke mann, ei heller over 45, takk skal du ha, så hvorfor, kjære internett? Og 7 vakre kvinner per mann over 45…Er ikke det å dra på litt? Sist jeg sjekket så var det 7 koner til 7 brødre som var gjeldende valuta. I hvert fall i musikalverdenen. Da jeg studerte på universitetet… (det er her barnebarna mine/oldebarna mine) samler seg rundt leirbålet sammen med meg, for i framtiden er det tomt for både vakre kvinner og hus, pga miljøapokalypsen bor de overlevende (inkludert meg selv pga gamle speiderskills og godt utviklet paranoia) i telt ute i restene av skogene). Uansett da jeg studerte på universitet in the olden days så tok jeg nemlig et fag som het «American musicals» og da var klassikeren «Seven wives for seven brothers» selvfølgelig på pensum. Musikalen handler om 7 single brødre som trenger en kone hver. Noe sånt. Ikke 7 single brødre som trengte 7 koner hver? Det skulle tatt seg ut. De hadde jo ikke hatt plass, for det første. Hvem har plass til 7 koner, liksom, uansett hvor vakre de er?

Her er det låvedans og faktisk dobbelt opp med menn. 7 kvinner og 14 menn, pluss/minus. Hva velger du? Mann med støvel eller mann med dress?

Så moralen i denne lille ranten her er altså: 7 kvinner for 7 menn. Ikke 7 kvinner for en singel mann over 45.

Over og ut.

Appelsin-gåten

Dette er ikke et innlegg. Dette er bare en tanke. Det kom meg nemlig for øret, her forleden (et par timer siden) at appelsiner ikke er noe populære på jobben til mannen min. De blir rett og slett liggende igjen i fruktkurven (men jeg antar det er en kasse av papp som frukten ligger i, altså den som den kom med, han jobber tross alt i mediebransjen). Men en pappeske er ikke akkurat noe fruktfat! Tok du den? Ja, da har du vært på fest i går. Uansett!

De ignorerte appelsinene

De ignorerte appelsinene, og meg selv, og sikkert mange, mange flere, lurer på hvorfor appelsinene er så upopulære? Hvorfor forsvinner både banan, eple, pære, drue, endog en og annen luksuriøs nektarin, mens frk og herr appelsin blir liggende igjen med sine store gule mager?

Teori nummer 1:

Vi lever i en tid der folk ikke lenger gidder å gjøre noe selv. Skrelle en appelsin? Eh, nei, takk som byr! Nå betaler jeg folk (ikke jeg personlig, altså, men…mange andre) til å vaske gulvet, vaske bilen, skifte dekk, beskjære trærne i hagen, male huset, stå ved siden av meg og be meg trene, osv, osv, – da får jeg heller ansette en appelsinskreller også, eller så kan det være det samme! #spoiledrotten

Teori nummer 2:

Folk på jobben til mannen min er rett og slett for travle til å skrelle appelsin. De spiser frukten stående med en hånd, mens den andre hånden hamrer hissig i vei på et tastatur. Derfor er det kun bananer (ja, jeg vet, den har skall, men skrelletiden på banan er kun fem prosent av tiden det tar å skrelle en gjennomsnittsappelsin – og da er du klissete på fingrene etterpå og trenger håndvask som er pluss minus fem minutter i tillegg, avhengig av hvor langt du er unna en håndvask).#busyasfxxx

Hvilken teori tror du mest på? Eller har du eventuelt en helt annen, ny og BEDRE teori? Vi er åpne for innspill her i Mynte Krusedulls Filosofiavdeling. Takk.