Salt i grøten vs salt i såret

Her kommer et flammende innlegg om salt. For å være mer presis, et innlegg for salt i maten og mot salt på gaten.

Hæ? Vil jeg ikke pensjonistene vel? Vel, jeg vil også hundene vel. Pluss isbaderne, som eventuelt må tasse barbeint på saltede fortau/brygger på vei hjem etter endt badeøkt.

Ok, den siste kategorien saltplagede har jeg verken observert eller fått rapporter om. Hunder med salt i labbene derimot? Jeg har en hundevenn som sliter ekstremt med dette. Han bor i etasjen over og er hvit som sne. Han lider. Og vet dere hva, han er ikke alene.

Jeg så nettopp ut av vinduet at selveste Tom Egeland bar den nydelige brunkrøllete (en slags puddel?) på armen, og det var et betagende syn, for hunden er absolutt i et bærbart format – og matchet i tillegg Egelands nydelige vinterkåpe.

Men hallo, han bærer jo ikke hunden som et «fashion-statement», som et slags hipt tilbehør, som en slags pelsveske (joda, en hund kan potensielt bære noe i munnen og fungerer således som en veske), mannen bærer hunden fordi den får aua på seg, på ALLE de fire labbene av å gå på fortauet. Hvorfor? Jo, som tidligere nevnt, fordi fortauet blir saltet. Det blir saltet i vilden sky! Helt sort og marinert i salt er fortauet, så ille er det at fortauet nærmest har blitt ceviche. Ceviche er en måte å behandle fisk på og kommer opprinnelig fra Peru. Død fisk, altså, behandles slik. Levende dyr bør vi behandle bedre enn dette!

Hva synes Milly Kakao? Er det ikke slitsomt for Mette Marit og ille for de hvite kåpene å bære rundt på en hund av et slikt format ene og alene på grunn av overstadig salting av fortau?

Saltingen etser bort labbene. Tenk litt på det.

Som dere kan se av bildebeviset søker hunden vekk fra det marinerte asfaltpartiet og ut i den dype snør for å beholde labbene sine.

Nei til salte gater, og ja til salt i maten! Hvis stor interesse kan vi eventuelt lage en egen parole til 8.mars som er festdagen i våre hjerter. Og nei, jeg mener ikke det kongelige vi, men Kristin og meg. Evt kan Kristin lage en sang. Eller et dikt. Salt haiku?

Apropos salt, i anledning lørdagen vil jeg anbefale potetgull med salt smak, gjerne i selskap med lett-øl eller vanlig øl eller glutenfritt øl. Vi sliter alle med vårt. Adieu!

En lingvistisk analyse av Luksusfellen

Kjære programledere og problemløsere, som jeg elsker dere.
<3 fra en som pleier å føre regnskap mens hun ser på Luksusfellen.

Etter mange sesonger med Luksusfellen og som over gjennomsnittet språknerd har jeg lagt merke til et påfallende fenomen. Det høres gjerne slik ut:

Jeg heter Ine, og jeg er 25 år. Jeg jobber som sykepleier, og for noen år siden begynte jeg å gå mer på byen. Det har jo ført til at man har fått noen problemer. Nå må man rydde opp, og man er faktisk veldig klar for det.

Noen ganger er det til og med

Ja, jeg heter Tore, jeg er 32 år og maskiningeniør. Selv om jeg tjener 800.000 kroner, begynner du å kjenne at det tærer på å ikke ha penger. Du har rett og slett ikke råd til det du vil. Det er vondt. Du kan ikke ha det sånn som dette.

Nei, Ine og Tore. Det er ikke «man» eller «jeg som ser på» som har det sånn. Det er dere!

Det er ikke jeg som har et problem, det er dere

Med en gang ting blir vanskelig å snakke om, går deltakerne over i andre- eller tredjeperson. Det er nok en ubevisst beskyttelsesmekanisme for å gjøre feilen eller det pinlige mer upersonlig.

Jeg er ikke uberørt selv. Nå som jeg har oppdaget det, prøver jeg selvfølgelig å unngå det. Likevel siver det inn i språket.

Siden folk flest ikke er lingvistikknerder med pronomenbruk som irritasjonsfelle, slipper jeg heldigvis unna med det. Min indre Mary Poppins gjør en merknad («one doesn’t use one to get out of trouble!») og går videre.

Stillbilde fra den første filmen. Jeg kan anbefale den andre også, jeg.

I NESTE EPISODE av forstillende pronomenbruk: Når andre enn Kongen og når det faktisk er et gruppevedtak bruker «vi».

Penelope mi amore

I en stadig mer fragmentert medieverden er det vanskelig å få med seg alt som skjer. Du er i ditt ekkokammer på facebook, som er som å snakke til seg selv i speilet, kanskje er du der så ofte og så lenge at du til og med har begynt å kalle det fjesboka eller fjaseboka? Vi skal ikke kaste stein i glasshus. Sånne ting kan skje de beste. Uansett, du har kanskje ikke fått med deg at Netflix nå viser Penelope Cruz kledd ut som Donatella Versace? 

Okei, du vet ikke en gang hvem Donatella Versace er? Da kan vi dra noen linjer fra serien til din ære her på momangen:

Penelope i Donatellas skrud

«It´s pronounced Vørsa-shey!» «The singer?» «That´s Liberace».

Det var en stor ære for Penelope Cruz, som er naturlig mørkhåret, som jo Donatella selv, og flere norske kvinner enn man skulle tro ogsåer, å få ha blondbleika sviss gjennom en hel tv-serie, sikkert. Men likner hun? Hm. Vi må huske på at det faktisk er hele 21 år siden broren til Donatella ble skutt på sin egen trapp av en massemorder, så hvis man skal sammenlikne må man google seg tilbake til 21 år gamle bilder av Donatella, ikke ti års challenge, men tjueenårs challenge/utfordring. Men han som spiller Gianni i tv-serien, som forresten heter 

«American crime story, season 2: The assassination of Gianni Versace», 

 

han likner sjukt mye. Han heter forresten Edgàr Ramirez. Ricky Martin spiller kjæresten til Gianni. Og da tenker jeg et lite øyeblikk – hvorfor spiller ikke Lady Gaga Donatella? Hun kan jo spille? Likner hun ikke litt mer? Mer enn det Penelope gjør? Okei, nei, bare en tanke.

Visste du forresten at jeg har snakket med Penelope? Jo, fra hjemme i stua mi på Ljabru. Sånn var det: jeg ringte en dame på et klokkeslett som var avtalt på forhånd per mail. Hun sa, okei, keep the line open, and Penelope (uttales: Penn-e-lo-pii) will call you right back. Og så gjorde hun det. Det er noe crazy shit når Penelope Cruz er inni mobilen din, det kan jeg godt innrømme. Prøvde å tenke på paella og ta det helt pianos, men ble ganske nervøs. Hun bare: Hello? Jeg bare: Is this Penelope … Cruz? Hun bare: Yes, how are you? 

Supersøt dame, snakket om barna sine, tror jeg, og om klær, hun liker myke klær, og vann. Uansett, barna hennes heter Luna og Leo og er aldri på instagram eller noe, selv om pappaen heter Javier Bardem og mora, som vi for lengst vet, heter Penelope. Penelope og Javier ble forelska mens de spilte inn «Vicky Christina Barcelona», og da vet du det er true love, når Scarlett Johansen er i rommet og han bare, fuck den dama der.

Okei. Snakkes. Grazie per niente.

Netflix har mange serier. Også denne, altså. AMerican Crime Story sesong 2.

http://www.dazeddigital.com/fashion/article/36057/1/penelope-cruz-as-donatella-versace-american-crime-story-gianni

https://www.vanityfair.com/hollywood/2018/01/versace-family-american-crime-story

Jeg skal knytbluse så hardt at du ikke vil skjønne hva som traff deg

I tilfelle du var i tvil, vil jeg bare fortelle at mitt spirit animal er Sara Danius på nobelgallaen 2018.

Embed from Getty Images

Jeg føler at Meghan Markle ante at noe var i gjære, og smelte på med en liten wapapow til ære for Danius i forrige uke.

Embed from Getty Images

Hva annet kan du kalle det der enn total homage?

Svigermoren hennes var jo forresten på knytblus før Danius. Hadde ikke gått i dag med et såpass politisk statement fra en kongelig.

Embed from Getty Images

Det er forresten flere ting ved det bildet som ikke hadde gått i dag. Det at Charles står to trappetrinn eller noe sånt over, det er rart. Charles og Diana var like høye. 1,78. Men på alle bilder ruver han over henne. Det er rart. Skikkelig rart.

Embed from Getty Images

Visste dere forresten at Art Garfunkel ikke er særlig høy? 1,75 bare. Lavere enn prinsesse Diana altså. Alle bare tror han er høy fordi Paul Simon er lav. (Han er 1.60)

Apropos høydeforskjeller har jeg en skikkelig par-crush på Sophie Dahl og Jamie Cullum.

Embed from Getty Images

Det er så absurd at det er en greie at en høy dame kan være sammen med en lav mann.

Dette minner meg på at jeg jo egentlig hadde tenkt til å skrive en bok eller et essay om høyde. Det hadde jeg glemt. For mange knytbluser, colorblockinger og prinsesse Dianaer i veien.

Embed from Getty Images

Jeg elsker prinsesse Diana så mye. Jeg er født altfor mange år for sent. Eller heldigvis. Hadde jeg vært 32 år i 1992 hadde jeg ikke fått gjort noen ting annet enn å sørfe …. nei, søren heller, jeg måtte abonnert på alle magasinene og hatt store klippbøker. Det hadde ikke bare tatt all tiden til å jobbe og tjene penger og voksengreier, det hadde vel vært et stort sosialt stigma og vanskelig å få seg mann. Jeg skal være SÅ glad vi lever på 2010-tallet hvor man kan google hva man vil og ingen bryr seg om man har en koko blogg.

Theresa May og skoene hun står i

Embed from Getty Imageswindow.gie=window.gie||function(c){(gie.q=gie.q||[]).push(c)};gie(function(){gie.widgets.load({id:’eEzUmp0XQkZTgwxc3bzoNA’,sig:’nw1xKWuFGGELiwp2e2Dbc-pQ80Qkvsue-gARo7CD3Vg=’,w:’406px’,h:’594px’,items:’866219546′,caption: true ,tld:’no’,is360: false })});

Å sko eller ikke sko

Politikere og skoene deres er ikke uinteressant. Tenk bare på Imelda Marcos og hennes skogarderobe. Den var drøy! Eller hva med de rosa pumpsene Gro Harlem Brundtland hadde på da hun ledet sin kvinnesterke regjering inn på Slottet i 1986?

Disse skoene sier noe om Norges historie, skriver Duckert i den relativt nye boken Summen av små ting. De roper «løype, fløtt deg gubbe, kvinne i farta».

Erna sto derimot barbeint på linoleumen hjemme i en større reportasje i Dagbladet. Fraværet av sko kan liksom ikke telle med når ting skal telles, selv om de nakne føttene hennes sa mye, i det minste om hennes folkelighetsstrategi.

Leopardministeren

Embed from Getty Imageswindow.gie=window.gie||function(c){(gie.q=gie.q||[]).push(c)};gie(function(){gie.widgets.load({id:’xMHQAZM1SM5BoWSOS9fnMw’,sig:’8MMDVR6xqXzV6ZJVez2LBSIu5qKXNbo8E4Tg3JheEe0=’,w:’594px’,h:’396px’,items:’1000055704′,caption: true ,tld:’no’,is360: false })});

Den britiske statsministeren er ikke barbeint – tvert imot! Hun er berømt for sine festlige og feminine sko. I knallfarger silke, lakk og lær, edelsteiner og mye leopard. Hun leker ikke leopard, for å si det forsiktig.

Hun har uttalt at sko er hennes store kjærlighet. Gjør man henne en bjørnetjeneste, eller en leopardtjeneste, om du vil, ved å omtale og fokusere på hennes sko? Vel, ifølge May selv, er flamboyante sko en del av et feministisk prosjekt. Under en tale på «Women in the World summit 2015» sa May fra talerstolen (gjengitt i The Telegraph) : «One of the challenges for women in the workplace is to be ourselves, and I say you can be clever and like clothes. You can have a career and like clothes

Sko som politisk strategi

Flink leopard. I et intervju med Financial Times forklarte May at skoene også fungerte som en «icebreaker», noe som gjorde henne mer tilgjengelig og at folk lettere tok kontakt.

«Something that can make people feel that they can approach a politician, or that politicians are like them, not some different species, I think is very important.»

Mens vi venter på neste twist i Brexit-tragedien er det helt innafor å kose seg med bilder fra den stilsikre statsministerens skoskap.

Fra et bildespeil i The Telegraph: https://www.telegraph.co.uk/news/politics/conservative/11450145/Theresa-Mays-greatest-footwear-hits.html?frame=endScreen

Mer opptatt av Brexit enn av sko? Du er på feil nettsted, kjære leser. Gakk til Aftenposten!

Michelle Obamas støvler

Embed from Getty Images

De få ordene jeg klarer å presse ut om dette antrekket (topp til tå Balenciaga) er, bortsett fra hnnnnggghghg!!!!!

  • Sjelden har en signalgul kjole havnet mer i skyggen
  • Hvor er de skoene nå og hvordan kan jeg få dem på meg
  • wow
  • Lurer på om det egentlig er hennes egen hud, at hun ser sånn ut over hele
  • verden kan ikke være bare fæl

Kunstnerbiografi i rosa paljetter

Den forrige Arnhild Skre biograferte (er det et verb?) var Hulda Garborg. Nå er hun (Skre altså) blitt seksogseksti, og da tar livet til, som vi vet. Og hvordan er det mulig å ta mer liv til enn med Elisabeth Andreasson/Elisabeth Andreassen/Bettan?

Jeg har ikke noe særlig forhold til Bettan før jeg plukket opp dette leseeksemplaret. Jeg slo opp på en vilkårlig side, og ble bare fengslet av en historie om en revisor (der har du meg).

Digg skrevet

Boken er artig nok. Skre skriver godt, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle flyte så greit av gårde gjennom en bok om en jeg ikke har et særlig forhold til.

Et sted sier en venn at Skre må tørre å vise de vanskelige sidene, og det synes jeg ikke hun har fått til. Det må ha vært mer friksjon i dette livet? Greit nok at Bettan er en munter type, men det skal gudene vite at jeg også er. Skre spør om bytte av plateselskap og kjærester og band og i det hele tatt, men det virker som det bare blir møtt med «Det skjedde og det var ok».

Det er en svakhet. Jeg føler ikke egentlig jeg er blitt så mye bedre kjent med Bettan, men jeg har fått rede på at hun har et sjukt travelt program. Jeg har fått vite at hun er hardtarbeidende og seriøs i musikken. Jeg har fått vite at hun egentlig er en køntrigørl, og det var fint, men jeg var ikke dypt sjokkert over noen av disse tingene.

Savner mer hvorfor

Det er rett og slett en kunstnerbiografi. Jeg savner ikke masse juicy detaljer. Bettan har stilt villig opp i den kulørte pressen, så den biten trenger jeg ikke. Jeg bare lurer på det jeg alltid lurer på: HVORFOR er hun så hardt drevet at hun må jobbe/kunstne (det er i alle fall ikke et verb) så hardt?

Det føler jeg ikke at jeg fikk svar på. Minus. Men jeg har kost meg, likefullt, og synes historien om tampongen og kommunedirektøren (s. 190 hvis du vil lese den i bokhandelen) var verdt hele boken i seg selv.

Fire av seks tiaraer.