Kunstnerbiografi i rosa paljetter

Den forrige Arnhild Skre biograferte (er det et verb?) var Hulda Garborg. Nå er hun (Skre altså) blitt seksogseksti, og da tar livet til, som vi vet. Og hvordan er det mulig å ta mer liv til enn med Elisabeth Andreasson/Elisabeth Andreassen/Bettan?

Jeg har ikke noe særlig forhold til Bettan før jeg plukket opp dette leseeksemplaret. Jeg slo opp på en vilkårlig side, og ble bare fengslet av en historie om en revisor (der har du meg).

Digg skrevet

Boken er artig nok. Skre skriver godt, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle flyte så greit av gårde gjennom en bok om en jeg ikke har et særlig forhold til.

Et sted sier en venn at Skre må tørre å vise de vanskelige sidene, og det synes jeg ikke hun har fått til. Det må ha vært mer friksjon i dette livet? Greit nok at Bettan er en munter type, men det skal gudene vite at jeg også er. Skre spør om bytte av plateselskap og kjærester og band og i det hele tatt, men det virker som det bare blir møtt med «Det skjedde og det var ok».

Det er en svakhet. Jeg føler ikke egentlig jeg er blitt så mye bedre kjent med Bettan, men jeg har fått rede på at hun har et sjukt travelt program. Jeg har fått vite at hun er hardtarbeidende og seriøs i musikken. Jeg har fått vite at hun egentlig er en køntrigørl, og det var fint, men jeg var ikke dypt sjokkert over noen av disse tingene.

Savner mer hvorfor

Det er rett og slett en kunstnerbiografi. Jeg savner ikke masse juicy detaljer. Bettan har stilt villig opp i den kulørte pressen, så den biten trenger jeg ikke. Jeg bare lurer på det jeg alltid lurer på: HVORFOR er hun så hardt drevet at hun må jobbe/kunstne (det er i alle fall ikke et verb) så hardt?

Det føler jeg ikke at jeg fikk svar på. Minus. Men jeg har kost meg, likefullt, og synes historien om tampongen og kommunedirektøren (s. 190 hvis du vil lese den i bokhandelen) var verdt hele boken i seg selv.

Fire av seks tiaraer.