Dyrtid

Verden skal vite at vi er i ferd med å gå i hundene! Eller, det vil si, jeg har gått i hundene. Og i kattene. Etter å ha skrevet en sakprosabok om hunder og katter, en lettbent en, sådan, så ser jeg hunder og katter overalt. Og jeg ser dem i litteraturen, ikke minst. Så mange hunder og katter, og menneskene deres, dukker opp, at man kunne nesten gjort det til et prosjekt å samle dem. Samle dem og finne ut hva de gjør, i litteraturen, altså, hvilke funksjoner de har! Det er da kjempeinteressant?

Gratis tips til masteroppgave der, altså, til deg som er av den mastertypen.

For å gi deg et lite dytt i riktig retning, et ørlite puff som kan få deg i gang, så skal jeg gi deg et utdrag fra den relativt nye romanen til Hanna Stoltenberg som heter «Nada». Her begynner vi midt i en historie som er et tilbakeblikk for hovedpersonen Karin. Vi befinner oss utenfor et motell et sted i Tyskland, en sommerferie da Karin var på bilferie med Erik, samboeren, og den lille datteren deres Helene. I denne scenen snakker Karin med den middelaldrende kvinnen Nicola som er fra Brighton, og er på ferie med mannen Hugh. De har vært gift i hundre år, og har voksne barn og barnebarn som de har lite kontakt med. Her sitter Nicola og Karin utenfor motellet og jabber.

«En fet og gyllen labrador som tilhørte eierne av motellet, lå utmattet i skyggen av huset. Nicola satte en isboks med vann ned på grusen, men det var så vidt hunden orket å løfte hodet. Hun dyppet hånden i vannet og strøk den over pelsen. «Jeg er egentlig et kattemenneske,» sa hun over skulderen. «Vi har to stykker hjemme, men de klarer seg utmerket på egen hånd mens vi er borte. Selvstendige dyr, i motsetning til den hjelpeløse pelsen her.» Hun reiste seg og kom bort til Karin, firte seg langsomt ned i fluktstolen ved siden av henne. «Ungene våre var gale etter hunder da de var små, men jeg sa plent nei til å ha hund, så de gikk tur med naboens puddel i stedet. Helt til de ble lei, og det ble de, alle som en.»

Det står litt mer om hunden etterpå også, men hunden, og pratet om dyr, har en funksjon. Hvilken? Grei ut og brett helt tilbake.

PS: Til alle dere som elsker å nerde med språk vil jeg anbefale klisjeer.no som er «con amore» -prosjektet til språkentusiast Hans Andreas Tvedt. Der kan du lese masse mer om uttrykket «å gå i hundene»!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *