Kulturferie 2019

Som frilanser må man ta seg ferie (mao. ulønnet, unyttig tid) når man kan. Lørdag kveld logget jeg av livet. Jeg skrudde på blokkering av Facebook og Instagram, de første dagene fikk jeg mannen til å sjekke for meg en gang i døgnet. På rehaben min fikk jeg til gjengjeld lese bøker, så mange jeg ville, faktisk, i tillegg til å sortere og rydde i nyinnflyttet leilighet, rydde i papirer, få oversikt over livet, ikke enda en gang ha null energi til å følge opp det som skjer.

En viktig del av opplevelsen var å ha en stor bunke bøker, og lese i vei. Her tok jeg bilde av bunken for noen dager siden, til venstre er lest, til høyre er ulest. I tillegg har jeg hørt Testamente av Nina Wähä på lydbok, den anbefales virkelig. En mørk og interessant familieroman fra Tornedalen i Finland, litt samme opplevelse som å lese Berlinerpoplene for første gang, kanskje blandet med den finske galskapen fra Populærmusikk från Vittula, pluss veldig gode personskildringer.

Det er veldig morsomt at det ble gule bøker, det var faktisk ikke bevisst. Udyr av Kristine Tofte hadde jeg gledet meg til å lese, jeg liker hvordan hun skriver og hvordan hun tenker, uheldigvis liker jeg ikke fantasy eller norrøn mytologi spesielt mye. Men det var verdt tiden, anbefales kanskje deg med litt annen men ikke så annen litterær smak enn jeg.

Sommertid av Hilde Rød-Larsen er en av høstens debutanter. Den handler om ekteparet Ingrid og Peter, og hadde ganske store forventninger, men første halvdel – der vi følger Ingrid – syntes jeg var seig og litt oppstyltet. Andre halvdel, Peters, den likte jeg, og den var verdt opplevelsen.

Så leste jeg Pupp? av Mina Lystad og Kristin Grue, jeg har hatt overdose på foreldrelitteratur det siste året, men det var fint å dykke inn i denne. Jeg likte veldig godt de mange ulike fortellingene, å amme med funksjonsvariasjon, å amme tvillinger, å ikke ville amme, etc, og kjente at jeg ikke savner å amme i det hele tatt.

Jeg leste Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt? av Øystein Runde og Ida Neverdahl, som jeg av en eller annen grunn, underlig som den må være, ikke hadde store forventninger til, og derfor ble såååå begeistret for. Tempoet, ærligheten, vennskapet, jeg likte det, og sendte snap til min tegneseriepartner in crime (Therese, som snart kommer med sin egen bok!) «JEG VIL BARE LAGE FELLESTEGNESERIEPROSJEKTER FOR ALLTID». Så ble det morgen og jeg tenkte at det kanskje er fint å ha noe å leve av, makrell i tomat er ikke gratis, så vi får se på det.

Innimellom har jeg svømt, sett Downton Abbey og Aretha Franklin-filmen på kino (dagtidkino! Beste oppfinnelsen!), vunnet quiz, hørt Frida Ånneviks nye album sytten ganger, så jeg var faktisk oppkvikket da jeg var tilbake på jobb igjen i dag. I går hadde mannen og jeg en voldsom ryddesjau (vi skulle få besøk), og huset gikk fra krigssone til noe som faktisk kunne vært nevnt på glanset papir. Vi har til og med kjøpt teppe og pynteputer! Hallo, nå ble det årnings! På Jysk!!!!

Nå leser jeg Deborah Levys The Cost of Living, den ble stappet i vesken min av bloggpartner in crime Mari, og igjen, hvorfor hadde jeg lave forventninger? Kanskje trodde jeg at den ikke kunne treffe meg så godt, den så for intellektuell ut? Kanskje fordi jeg trodde den skulle handle om foreldreskap, et tema jeg som sagt er ettertrykkelig lei, men den handler om å skrive, om livet, om skilsmisse, og den er så sterk og poetisk at jeg tenker vi avslutter med et avsnitt derfra.

I imagined the conversation that I had never had with the father of my children being found one day in the black box that was flung to the bottom of the ocean when the boat crashed. One rainy Tuesday in the far future, it would be found by artificial life who would gather round to listen to the sad, strong voices of humans being in pain.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *