Trollkake

Etter å ha latt meg fascinere av «Beforeigners» i en så stor grad at jeg har begynt å se etter lysglimt i Oslofjorden (fjordr) når jeg tar trikken opp forbi Sjømannsskolen, så burde jeg ikke ha blitt så overrasket som jeg faktisk ble da jeg oppdaget en fremvandrer i nabolaget.

Høstens tv-snakkis: Serieidéen som var så koko at det måtte funke, «Beforeigners» på HBO Nordic.

Det var en mørk kveld, og vinden rusket godt i tretoppene. Jeg var på kveldstur med søsteren min og hunden hennes (hushunden), da vi så ham komme gående (sjanglende?) mot oss nedover gaten midt i villastrøk.no. Han hadde langt, uflidd hår, og en slags topplue (av strie?) på hodet. Han hadde skjeggvekst i ansiktet, og litt lurvete klær på kroppen (ikke naken, takk og lov!).

Jeg tror nok at søsteren min, som meg, egentlig hadde tenkt til å gå i en liten diskret bue forbi denne mannskarakteren (ja, slik er det å være kvinne på tur om kveldene i mørket – man viker unna alle mannfolk som ikke har logisk åpenbar grunn til å oppholde seg ute, dvs har hund i bånd), men denne skikkelsen kom rett mot oss, og han bar på noe, som han tydeligvis ville vise fram. Et brett, av noe slag, som var delvis tildekket. Jeg tenkte straks at det var noe ekkelt på dette brettet, men øynene mine ville se.

«Hurdan har dere det i kvellenn, da?» spurte skikkelsen på et språk som var en blanding av svensk og norsk og noe enda mer eksotisk (framvandrer?). Nå var han ganske nær oss. Hunden til søsteren min bjeffet ikke, og så heller ikke ut til å være interessert i å forsvare oss noe særlig.

«Her går det fint, helt fint» sa søsteren min og jeg, og smilte stivt og anstrengt, mens vi scannet området med øynene. For denne skikkelsen var såpass rar og nærgående at her kunne vi komme til å ha behov for forsterkninger. Hvor er Natteravnene når du trenger dem?

«Vill ni ha lite trollkaka?» spurte han så, og begynte å pelle tilside folien som dekket brettet han bar på. Vi kunne tydelig se noe sjokoladekake-liknende på brettet foran oss.

Vi ristet febrilsk på hodene begge to. Selv om vi har bikka førti har vi ikke glemt barndommens lekse. Ta aldri i mot godteri fra fremmede.

«Er ni sæker? Trollkake mykke god!»

Skikkelsen gliste. Hva slags rus var han i? Temproxate? Sannsynligvis. Min søster og jeg beholdt de stive smilene på, mens vi gikk sideveis som krabber, vekk fra trollkake og fyren som bød. Han løftet fortsatt brettet mot oss.

Så hva tror du, kjære leser? Har du sett noen lysglimt i det siste? Hva tror du var i den «trollkaka»? Og hvem var det vi møtte? Følg med i neste episode av «Professor Drøvels Trollkake og lysglimtene i fjorden».

NB: Les forøvrig Kristin Storrustens eminente artikkel om språknerding og «Beforeigners» hos Aftenposten. Kostelig!

https://www.aftenposten.no/kultur/i/Vbpnkp/Drjugum-Er-gammelnorsk-endelig-blitt-kult

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *