Nada bokanbefaling

Noe å fortolle?
Jeg har aldri truffet Hanna Stoltenberg (tror jeg), men denne boken er kommet ut på Gyldendal, og jeg har indeed drukket min kvote vin på deres regning, for jeg har gitt ut barnebok der.

Jeg har lest bok. Ok, jeg leser mange bøker, så det er faktisk ingen nyhet. (Når jeg leser? Innimellom. Anbefales. Finn en bok du liker, så vil du heller lese den enn å gjøre livet ditt.) Men jeg har lest en ny yndlingsbok! Akkurat i det jeg tenkte at jeg var ferdig med norsk samtidslitteratur for øyeblikket, plukket jeg opp Nada av Hanna Stoltenberg. Jeg husker en god anmeldelse i Morgenbladet, og der lå den så stripete og fin, så jeg stjal den av Cecilie, en av de få faste leserne vi vet at vi har her på Mynte Krusedull. Shout out, du skal få den tilbake.

Boken handler om et mor-datter-forhold, om Karin og Helene. Synsvinkelen ligger hos 53 år gamle Karin, med tilbakeblikk, og der ligger den så godt. Jeg tror på Karin, jeg irriteres av henne: Hun er en dame som ikke er særlig likandes, men som bare prøver å være i fred, men som tvinges ut i livet fordi no man is an island.

Boken er heldigvis morsom:

En spenstig mann i gule bukser kommer inn med juicen de har bestilt, to gjennomsiktige plastkopper med grønt innhold som ser ut til å ha blitt tappet fra et forsømt akvarium.

Det jeg misliker med samtidslitteratur, er når jeg føler at den bare trasker rundt i tanker jeg allerede har tenkt, at hovedpersonene bare er slitsomme, at den er «finni på», at jeg gjennomskuer at her har forfatteren TENKT. Det kjenner jeg ikke her. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive følelsen nærmere, jeg skal jobbe med saken, men jeg blir så glad når jeg føler at historien og språket drives frem av seg selv, og jeg ikke tenker over hvordan forfatteren har jobbet.

Det er imponerende, for alle som er yngre enn meg (Stoltenberg er født i 1989) gjør meg umiddelbart skeptisk, så jeg skulle tro min «her har du gått på skriveskole»-alarm ville ringt som en føkkings sirene, men nei.

Ok, et problem, med det er ikke tekstuelt (Ja, jeg bruker fremmedord for å virke smartere, det kommer til å gi mening snart. Det betyr bare at problemet ikke ligger i selve romanen):

Som favorittforfattere ramser hun opp dette i debutantintervju:

Jean Rhys, Anita Brookner, Fleur JaeggyMary Gaitskill, Cathrine Knudsen, Elizabeth Bowen, Alexandra Kleeman, Iris Murdoch, Anne Carson, Rachel Cusk og Ottessa Moshfegh.

og jeg bare … Jeg har hørt om én av dem, kanskje to–tre, uansett, jeg føler meg som en kioskroman på Fossefestival. Vel vel. Hun skal selvfølgelig få ha sine highbrow favorittforfattere, kanskje jeg burde gi hele gjengen en sjanse og ikke tro så lite om meg selv at jeg er for dum til å lese Cusk (jeg tror det, jeg følte meg altfor dum eller i det minste utafor til å lese Maggie Nelson og Sheila Heti, som jeg mistenker er i samme område), men UANSETT jeg liker Nada. Den var vittig, passe lang, og nå skal jeg lese de siste tredve sidene og se om den holder helt i mål, men jeg ville skrive om den først, for jeg er alltid redd for å ikke bli tatt helt i mål, og da ville jeg ikke la det ødelegge denne anbefalingen. Les en debutant, les Stoltenberg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *