La oss snakke om kvinner og klær


– eller mer presist om kvinner og herreklær. Eller helst enda litt mer presist: om kvinner og klærne til kjærestene deres.

Og ja, dette er en tekst med hetero-cis vinkling, så har vi det unna veien, men tro ikke at vi ikke tenker på det. (Vi = det rojale vi).

Jeg leste forleden romanen «Malurtveien 10» av Maria Sand. Den likte jeg godt. Jeg vil anbefale den, hvis du liker bøker med godt språk og vemodig grunntone. Men det var en ting som slo meg da jeg leste romanen. Nemlig at den kvinnelige hovedpersonen, la oss bare kalle henne Mi, som hun også kalles noen steder i boken, ikler seg kjærestens Leo´s t-skjorte, hans Metallica-trøye, intet mindre.

Her er et utdrag:

«Jeg begynner å rote i en av kurvene, nederst finner jeg Leos Metallica-trøye, den jeg lånte en gang vi hadde badet fra båten, og han sa: Her, ta denne.»

Det som slo meg var først at dette minner meg om en av de klassiske film-tropene – kvinner iført for store herreklær, helst bare oventil, med bare føtter nederst og bustete hår øverst. Så nå forlater jeg romanen og begir meg over til filmlerretet, noe forfatter Maria Sand sikkert bærer over med meg, med all den film-bagasjen hun som skuespiller og filmfamiliedatter bærer med seg, og som også paret i boken hennes sleper på.

Se for eksempel for deg Jane Fonda i «Barefoot in the park» fra 1967. Der spiller hun den klengete nygifte kona til Robert Redford – og løper etter ham ut i korridoren kun iført en lyseblå herreskjorte (hans). Liknende scener, kvinne iført typens skjorte, finner du i filmer som «Iron Man», «The Wedding Singer», «Transformers», «The American President» og «Mr. & Mrs. Smith».

I Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» harseleres det med tropen, senere tolket, naturlig nok, ogironisk nok, på nettopp film, i «Kvinner i for store herreskjorter» i Yngvild Flikkes regi.

Øyehaug bruker kvinner ikledd klærne til elskerne sine som et bilde på en kanskje uunngåelig del av det å være forelsket i noen – hvis man er en ung kvinne. At man er sårbar og utsatt, kan nesten ikke illustreres tydeligere. Se på meg! Jeg har ikke engang på mine egne klær lenger, jeg er «hans» nå, stuck her, i en herreskjorte, og nå kan jeg ikke en gang forlate soverommet/leiligheten. Eller som et bilde på hvor liten og yndig man er; som et barn iført for store voksenklær, som tramper inn i stua til allmenn forlystelse. «Åååååh! Nammen!». Etterfulgt av: «Ta et bilde av henne, nå var hun så søt.»

Omvendt kan man si at kvinnen, ved selv å velge å ta på seg kjærestens skjorte/trøye/strikkegenser tar hevdpå ham. Man kan se for seg følgende indre monolog, fremført av Id: «Jeg tar på meg ditt plag, ergo er du min, nå. Jeg tok trøya, som er din, i samme slengen tar jeg hjertet ditt og hodet ditt, for nå bestemmer jeg og vi er sammen til evig tid, til døden skiller oss ad, og etter det igjen også, hvis det finnes liv etter døden.»

Hva tenker du, kjære leser? Vi vet jo alle at «there is no such thing as a free lunch”, ei heller finnes det gratis t-trøyer eller herreskjorter. 

Hvis du føler deg presset til å tasse rundt i en litt gulvkald byleilighet iført din elskers kanskje ikke helt rene herreskjorte for å se sexy ut, ja, da høres jo det ut som en slags handling som man vil være foruten hvis man vil unngå forkjølelser. Samtidig, hvis du som en slags kleptoman stjeler alle klærne til typen din, mot hans vilje, og kanskje uten at han vet det, drar på forelesning eller jobb som en slags Annie Hall- wannabe, så er jo det bare litt moro og litt rart, eventuelt trist, hvis det er patologisk og du alltid MÅ stjele ting, a la Winona Ryder.

Her er en film som viser deg hvordan du kan gjøre herreskjorten om til en damebluse, hvis du er lei av å gå rundt i huset iført kun herreskjorter og nå tenker at du er klar for noe nytt a la Jenny from the Bygdøy.DYU

Når det gjøres på film, kvinne i herreskjorte, er det gjerne for å fremstille kvinnen som sexy, men hva sier det egentlig om kroppspress mot kvinner? Er det meningen at alle kvinner skal være fysisk mindre enn mennene de ligger med/er sammen med? På film er skjortene store, og kvinnene små og nette. Symboliserer skjorten også at kvinner hører til i huset, altså at når mannen har på skjorte symboliserer det «karriere og ansvar», mens når kvinnen har på skjorte er det en barnslig lek, hun «leker» ved å ikle seg herreklær, og er dermed en slags lerkefugl mot hans kåte alvor? 

I klassisk stil tastet jeg meg inn på verdensveven for å finne svar. Da fant jeg som vanlig mye artig. Og trist. Som at det finnes kvinner som på forhånd kjøper seg herreskjorter i ekstra store størrelser, fordi de ikke er, eller føler seg petit selv. Da har de et passende plagg på lur, hvis de skulle ha med seg menn hjem som er mindre enn de selv er, og det leder til avkledning, sexing, og siden påkledning av nevnt herreskjorte oventil.

Men jeg fant også noe helt annet, nemlig en slags vitenskapelig undersøkelse gjort ved University of British Columbia, der det viste seg at kvinner som fikk lov til å ha på seg kjærestens t-skjorte, med hans lukt, under ulike tester, følte seg gladere og lykkeligere og fikk også lavere cortisol-nivå i blodet, enn de som måtte ha på seg t-skjorter uten lukt, eller med kroppsduften til en de ikke kjente.

En av psykologene som gjorde testen, en viss Peter Klein,mente at man ikke ville fått samme resultat hvis mennene hadde hatt på seg kvinnens plagg, fordi kvinner har bedre luktesans, og menn dessuten er lettere visuelt stimulert enn kvinner. Kvinners klesplagg har altså ingen avslappende effekt på menn, bare omvendt.

Jeg kan simpelthen ikke akseptere den hypotesen hvis de faktisk ikke har testet om dette stemmer. Og samtidig – har de testet hva slags effekt det ville hatt for en kvinne å ha på seg t-skjorten til bestevenninnen, søsteren eller moren? Tror jeg ville fått et minst like avslappet cortisol-nivå med et slikt plagg på kroppen. 

Skal man plutselig la være å stjele typens t-skjorte hvis det er noe man pleier å gjøre? Nei, ikke hvis du skal i jobbintervju, tydeligvis, og er bekymret for cortisolnivået ditt når du er under press. Men ta gjerne på noe på underkroppen, og for helgarderingens skyld kan du kanskje låne noen uvaskede plagg av venninna di/moren din også. Det er tross alt høst, og da blir lag-på-lag aldri helt feil. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *