Storrusten tester: Allsang på Grensen

På mandag trykket jeg på artikkelen «Hva gjør du nå, Christian Ingebrigtsen?«. Såklart. Jeg var en gigantisk a1-fan. Jeg husker så godt å oppdage dem via Topp 20, et program som gikk på teve sånn at man fikk se sangene som var populære. Jeg mistet det helt. Jeg ble bare stående. Hva var dette? Woooow jeg må ha alt av dette.

Dermed fulgte to-tre år med a1-fandom. Jeg var på den første norske konserten, jeg hang i a1-forumer på nett, kjøpte dyre a1-vhser spesialimportert, tapetserte rommet mitt, prøvde å lære meg dansen til Same old brand new you (mislyktes), vel, du forstår.

Så sluttet det, slik det gjerne slutter, men a1 er fortsatt godfølelse for meg. På kjipe dager med kjipe arbeidsoppgaver kan jeg sette på førstealbumet, «Here We Come», og føle meg bra igjen. Ja vent, husket jeg å si at jeg sendte en lang klagemail til Håkon Moslet i Dagbladet da han ga andreplaten terningkast 3? Fikk svar også. Skulle ønske jeg fortsatt hadde det.

Det viste seg at det Christian Ingebrigtsen «gjør nå», var blant annet å forberede seg til å delta på Allsang på Grensen. Hele bandet, inkl. Paul, skulle opptre på norsk jord sammen for første gang på femten år.

På dette punktet gikk hjernen min i overdrive. Jeg har aldri sett Allsang på Grensen, det virker helt ulidelig. Men a1! Men potensiell boybandgrining med fullkameraproduksjon? Men jeg kan jo? Men …

AARGH sa jeg, og min ektemann lurte på om jeg ville være for skamfull til å dra, og jeg sa nei, skam har jeg ikke mye av, og det er helt fint for meg at folk reiser på Allsang på Grensen. Jeg bare tror det er kjedelig, og mye venting for dette, men …

Det endte opp med at jeg fikk med meg min lillesøster, herfra anonymisert som «Lillerusten». Straks planen ble bekjentgjort, avslørte min familie hvordan vi angriper slike ting. Mammarusten hadde mange innspill til hvordan programmet burde settes opp, og da Lillerusten og jeg ankom parkeringsfeltet på et jorde utbrøt hun «hallo, dette er sjukt ineffektivt, vi burde parkere …»

Med andre ord, vi blir logistikksjefer over noe vi knapt vet hva er. Allsang på Grensen er mye organisering, så vi hadde nok å bite tenna i.

Fredriksten festning er skikkelig fin, og oppvarmingen, inkl. boder fra sponsorene, var klein.

Og hovedproblemet er at man forsøker å få nordmenn til å synge i fellesskap uten å drikke alkohol først. Arrangørene maste ofte om å lese tekstheftene, men det var mer Allklapp på Grensen enn noe annet. Heldigvis eier ikke jeg eller Lillerusten hemninger. Vi leverte særlig stødig på «Shallow», da vi skjønte at vi kunne den, for tekstlinjen «I’m off the deep end, watch as I dive in, I’ll never meet the ground» må leveres i full gønning. Jaså, dere andre synger ikke? Vi er opplært til å ta ansvar i slike sammenhenger. Det var gøy. Vi koste oss.

Lillerusten og jeg hadde seter langt bak, jeg tror ikke vi ble filmet en eneste gang, men jeg sa «Når Everytime kommer, da går jeg fremover». Og det gjorde jeg. En stakkars intetanende familie fikk meg rett bak seg, jeg gaulet, de snudde seg, jeg blåste i det, jeg så dem, og jeg tenkte at nå er det bare å gå all-in, jeg gjorde det for meg selv for tyve år siden.

Det er litt rart med et arrangement der ikke alle er fans. Det hadde vært gøyere hvis alle var gærne. Men men, at de var der for Keiino er ikke noe jeg dømmer for, så kanskje jeg bare må på en reinspikka a1-konsert igjen. Dette handler jo ikke om at jeg tror at disse menneskene er guder. De er helt vanlige folk, men de har bare skapt denne sangen som er et utrolig viktig minne i mitt liv. Dermed sitter man plutselig på en slette i Halden og feel all the feels.

Så da jeg oppdaget at Ben og Paul skulle gå ut langs den raden der jeg satt, og alle småjentene strakte frem hendene for å gi high five, og jeg tenkte at nå kan jeg spille kul og la dem gå forbi, eller jeg kan strekke ut hånden min, og kanskje det blir filmet men hvem bryr seg …

JEG TOK PÅ BEN OG PAUL MED DENNE HÅNDEN

og den utrolig ekle festivaldoen, men dette bildet handler ikke om det. Den handler om mitt litt anstrengte smil, alle følelsene som gjemmes bak det uttrykket i øynene, at jeg naturligvis kan gå gjennom livet med hodet høyt, og ikke minst at jeg skriver av billetten på skatten som research. Her er det for mye. Dette må brukes til noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *