Sosiale medier brenner!

Sånn, ja. Nå følger du med. Våknet litt fra Aperol-døsen, eller? Flott! For sosiale medier brenner. Og som vanlig er norske old school-medier litt treige på avtrekkeren med å dekke DET SOM SKJER. Aka brannen.

Men ikke Marimor. Selv om hun er midt i levering av bokmanus (krehemt #humbleshaming) og prøvesitter bikini før ferieavreise i morgen, så er hun med når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det.

Jeg snakker selvsagt om traileren til den nye Cats filmen! Herregud, vi må snakke MYE om denne traileren. Jeg er så oppøst at jeg ikke klarer å stokke fingrene riktig! Jeg ramler ut av bikinien! Jeg letter! Og nett som jeg skriver en bok om HUND OG KATT! Er det mulig?

Dette er traileren til den nye Cats-filmen som kommer rundt juletider. Litt tidlig å tenke på jula, men HØY tid å tenke på denne musikalen som vi her altså ser en SYK smakebit av.

Ja, nå ser du selv med dine egne øyne at det er mulig. Et aldri så lite stjerneensemble skal gestalte denne West End-klassikeren som ene og alene har bidratt til global oppvarming (hvorfor flyr ellers folk til London og New York? Jo, for å se Cats. Evt Les Miserables. Evt den med mormonerne. Du vet) nå altså i teknisk oppdatert psyko-versjon på sølvskjermer over hele verden.

Du kommer antakeligvis aldri mer i ditt liv til å synes at A. Taylor Swift er hot (hvis du likte henne fra før da) eller B. Idris Elba (Idrissa Elkuna Elba blant venner) er hot. You can´t unsee it! Beklager! Eller nei, Cats-gjengen bør beklage. Katter har ikke pupper. Og siden denne filmen er teknisk vidunderlig så burde det være en smal (smal!) sak å shoppe bort puppene til de mest barmfagre kattekvinnene. Eventuelt shoppe inn den varianten som ekte hunnkatter faktisk har. Er det ikke faktisk på en litt syk måte litt sexistisk (ja, dette blir merkelig) at hunnkattene har store pupper (ikke alle, men, du vet) mens hannkattene ikke har bul i kattetightsen? Jeg må spørre! For noen andre har glemt å gjøre det. Typ hele filmcrewet. Er dette en «Keiserens nye klær»-situasjon, der ingen tør si at kattene ikke har klær, men de har pupper?

Nei, dette handler ikke om at jeg, Frk pripp ikke aksepterer bryster eller at jeg vil sensurere nipples på Instagram (hva bryr seg!), men katter med bryster. Jeg står over.

Forresten, sa jeg at kattene ikke har klær? det stemmer ikke helt. Et par av kattene er nemlig iført…pelsjakker. Katter med pels! Både Judi Dench-katten og Jennifer Hudson-katten har på seg pelsjakker. Altså i tillegg til pelsen de allerede er ikledd fra topp til tå? Er ikke det litt rart? Er det, krehemt, fuskepels? Eller har de ikledd seg sin døde mor/tante/bror? Tankene mine raser avgårde til en viss «Silence of the lambs» film. Vel, dette er «Silence of the Cats». Igjen, jeg bare spør. Jeg har flere spørsmål. Men først en jukselapp.

Her kommer en kort jukselapp til selve Cats-musikalen:

  • Historien er basert på T.S Eliots berømte barnefortelling/diktepos «Old Possum´s Book of Practical Cats» som jeg av forklarlige årsaker har liggende her på pulten ved siden av meg i både norsk og engelsk språkdrakt! Diktsamlingen ble opprinnelig skrevet til hans gudbarn. I denne samlingen fortellinger introduseres vi for kattene (f.eks Mungojerrie) som vi kjenner fra musikalen.
  • Musikken, og dette kan alle quiz-folk utenat i søvne, er komponert av Andrew Lloyd Webber. Viktig å huske to b-er i etternavnet her, mannen komponerer musikk, ikke griller!
  • Musikalen «Cats» er den lengstspillende musikalen på både Broadway og West End.
  • Andrew Lloyd Webber la musikk til diktene mest for sin egen del, for å se om han kunne klare det, og det klarte han.
  • For å få musikalen opp å stå tok Webber opp lån med sikkerhet i huset. Hvis musikalen hadde floppet ville han blitt husløs. Som en slags løskattemann.
  • De to mest berømte sangene fra musikalen «Pollicle dogs and Jellicle cats» og «Memory» er ikke hentet direkte fra den «Old Possum …», men skrevet senere av regissør Trevor Nunn som satte opp den første forestillingen i 1981. Disse sangene var basert på andre T.S.Eliot dikt, nemlig det upubliserte diktet «Pollicle Dogs and Jellicle Cats», og et annet Eliot-dikt kalt «Rhapsody on a Windy Night».[1]

I filmversjonen av scenemusikalen fra 1981 så får vi ikke bare se skrekkversjonene av Taylor Swift og Idrissen, men også stakkarer som Jennifer Hudson, Jason Derulo og James Corden har fått kjørt seg først i sminkestolen og kostymer (kos og mask), før folka i etterarbeid har ruset seg på meskalin og kattehasj og gått løs på dem etter alle kunstens regler.

Jeg er så lei meg for å si det, men dette ser ikke bra ut. Menneskehender! Menneskeneser! Og hår overalt, overalt! Man får lyst til å kaste seg inn i første og beste tvilsomme waxing-studio og fjerne hver minste lille hårstubb på kroppen. For dette er ikke greit! Det er som å legge seg på andre juledag, i stummende mørke og våkne opp uten klær liggende på playaen i Ayia Napia! Mens alle glor og roper! «Look Dar ar hairy fairy monsterkvinne! Du talar norsk with me? (de snakker norsk-engelsk der nede)

Not, ok, Cats! Not, ok, Tom! Jeg ser for meg at T.S Eliot spinner i graven! Selv skal jeg gå og legge meg og får marerittenes mareritt. Nei, vent, det har jeg allerede sett. For det verste av alt er størrelsene på disse katte-dvergene. De er ikke katter i menneskestørrelse, ei heller er de mennesker kledd ut som katter i kattestørrelse (noe som ville vært det logiske), neida, de er mennesker kledd i kattekostyme i en slags muse/hamster-størrelse. Hvor sjukt er ikke det! På toppen av alt dette andre! Jeg orker ikke mer.

Om jeg skal se filmen i jula? Ja, da, jeg kommer sikkert til å KOSE meg. Sånn er kvinner. Nevnte jeg at det er fullmåne? Fullmåne og musikalnyheter = oppskriften på overtenning.

Bonne nuit. Buona notte e sogni d´oro.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *