Kristin Karenina

Jeg leser mest samtidslitteratur, og blir alltid gledelig overrasket når klassikerne treffer meg. Jeg har ikke lest noen av de russiske klassikerne, så denne sommeren tenkte jeg å ta for meg Anna Karenina.

Jeg koser meg, faktisk. Til tross for de mange navnene. (Eller hva, Stiva aka Oblonskij aka Arkadjevitsj aka etc?) Jeg nærmer meg slutten av bind 1, og jeg er engasjert og av og til noe uengasjert, men fordelen med å lese som voksen er at man kan jo bare skumme de partiene som ikke tenner en flamme.

Og plutselig identifiserte jeg for mye med Levin.

«Overalt så [Levin] bare død og forvarsler om død. Men det arbeidet han hadde gitt seg i kast med, opptok ham bare desto mer. Mørke senket seg over alle ting, syntes han; men nettopp på grunn av dette mørket følte han at den eneste rettesnoren i mørket var arbeidet hans, og sine siste krefter brukte han til å gripe denne snoren og holde den fast.»

Det er typ mitt livsmotto.

Og så lo jeg så veldig av dette, både av personskildringen og ikke minst sammenligningen:

«Prinsen hadde en kondisjon som var uvanlig selv for prinser; og ved å drive gymnastikk og stelle vel med kroppen sin var han blitt så sterk at at han til tross for at han rent overdrev festingen, var frisk som en svær grønn og glinsende hollandsk agurk.»

Du kan si at uttrykket «svær grønn og glinsende hollandsk agurk» har sklidd rett inn i husholdningen her. Sa brura.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *