Et stevnemøte med mannen

Ja, så har det altså skjedd. Jeg har forlatt Casa Caos (aka Villa Heimbo, som huset jeg bor i så flott, men akk så uforståelig ble døpt en gang i hin hårde dager) for er par timers tid, forlatt papirbunker, uferdige manus, voksende kleshauger, skitne vinduer og vinduskonvolutter, og dratt på stevnemøte med mannen, ikke døden.

Det er jo ikke hans feil at han har bursdag midt i måneden mange foreldre har lært seg å hate:

J for : «jesussåmangeavslutningerdissebarnaskalhafortsetterikkealttilhøsten?».

Med barna plassert hos snille svigerforeldre som sier: «åtte no knussel, je tæk dom aille sju», så satte vi i vei med kollektivtransport mot byens midte.

For selv om vi ikke har sju unger, men tre, så går det ene ofte ut på det andre. Dette er et filosofisk spørsmål foreldre har balet med i århundrer: Hvordan kan ett eneste barn føles som tre barn, tre barn føles som to, mens andre ganger føles sju rolige unger som en piknik i parken? Da tenker jeg på sju rolige unger med blanke ark og fargestifter til. Ingen forferdelige glittertusjer eller maling og pensler, som det bare blir styr med.

Men, altså, mannen og jeg, vi var ikke akkurat ute på en rolig piknik i parken (PiP-festivalen som har relokert til Sofienbergparken – som forøvrig var parken mannen min en gang i ungdommelig overmot fridde til meg for fjorten-femten år siden. Hvem teller? Ikke jeg, tydeligvis), vi skulle ha oss noe mat, og så skulle vi på forestilling, og siden den franske stevnemøterestauranten numéro un var fullbooket, satte vi kursen mot Mangelsgården.

Jeg skal ikke leke matanmelder, men det må sies at denne restauranten, Mangelsgården, den manglet gjester denne vakre junikvelden. Det var ingen der inne. Langt om lenge trakk fire bebrillede gjester inn i restauranten fra campingbordene på utsiden, og vi satte oss i nærheten av dem, bare for å få en følelse av liv. For som forelder er man vant til liv og leven, og restaurantens overveldende tomhet og stillhet gjorde at jeg fant meg i en akutt tilstand av panikk: Hvorfor er det så stille her? Har noen dødd? Hvorfor har alle forsvunnet? Giftdrap? Et terrorvarsel vi ikke har fått med oss? Eller er det rett og slett et helt annet sted livet er?

Da var det bare å svelge ned kål og rødbeter og komme seg videre til neste post på programmet. Den Andre Teaterfestivalen 2019 på Det Andre Teateret. Du vet, det teateret som du til slutt finner hvis du vandrer opp langs Akerselva, så langt opp langs elva, at du tror du har gått feil. Forbi en hel masse fosser, og så litt videre, ja, så langt, at du faktisk blir andpusten. Så langt, at litt sjokolade i lommen og kanskje en flaske vann i veska er en skikkelig god idé.

Den andre teaterfestivalen 2019 på Det Andre Teatret oppe ved Akerselva/Sandaker/Sagene/Torshov.

Vi hadde billetter til en forestilling som het Garry Starr Performs Everything, en 60 minutters gaga gjennomgang av teaterhistorien. Og med teatervitenskap grunnfag i sekken må jeg si at dette var teaterhistorie på syre, og det var gøy. Teatervitenskap grunnfag er også #gøy, men dette var #psychogøy og veldig energisk. Da forestillingen var ferdig og jeg hadde sett både akrobatikk og penis på ganske nært hold, hadde jeg ikke mer eyeliner igjen #losåjeggråt.

Men: Det er mer festival igjen! I kveld for eksempel så kan man se søstrene Flo&Joan i fri utfoldelse. Hvis du ikke har tre tonn med klesvask foran deg, så stikk på Det Andre Teatret da vel?

Til slutt vil jeg legge til en bemerkning om ordet «stevnemøte». I vår tid er dette ordet lite brukt. Det føles for dramatisk, for seigt og hardt og svelge på en gang. Men jeg, for min del, er heller ikke så glad i det engelske ordet «date». Jeg er heller ikke glad i ordet «playdate» som mange foreldre i vår tid bruker titt og ofte. Vi må ha en «playdate» med ungene våre? Hva er galt med å invitere noen på kaffe og vafler? Jeg vet jeg høres Ellingsk ut her, men det må da gå an å møtes uten å kalle det en «date»?

Det er forresten flere enn meg som sliter litt med ordet «date». På sprakadet.no er det en som spør om hen kan skrive «deit» eller «å deite» om det å treffe noen på romantisk fasong og får følgende svar fra ekspertene:

«Ordet ikke er normert på norsk, så man kan skrive det som man vil. Vi trenger ikke følge engelsk rettskrivning i Norge. 

Det samme gjelder substantivet en date/deit. Bokstavkombinasjonene deit og deite er ledige på norsk, og ordene er unektelig praktiske.

Vi har andre ord for liknende kurtiseringatferd, som stevnemøte, men de fleste vil vel mene at det står for noe annet enn moderne deiting, og at det er utdatert. Det gjelder jo å være noenlunde up-to-date (som imidlertid må skrives som her).

Men i den grad å deite rett og slett er å møtegå ut medha følge medvære sammen med eller være kjæreste med noen, kan man gjerne vurdere å holde seg til det tradisjonelle. Det er tross alt ikke noe helt nytt fenomen det dreier seg om, noe mange av oss er levende bevis på.» https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/date/

Forøvrig har vi også vær egen språkekspert her i Mynte Krusedull, nemlig Kristin Marie Storrusten, så sende gjerne inn spørsmål hit til oss så skal vi svare i vilden sky.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *