Skudd for baugen i Kristin Storrusten-museet

Så, jeg flytter.

Pause for medlidenhet.

Denne leiligheten som vi elsker, som vi har bodd i i snart syv år, men som er blitt for liten. For alle våre ting. Og siden vi har mer penger enn vi hadde for syv år siden, kan vi låne enda flere penger og kjøpe større.

Ulempene er imidlertid i ferd med å skygge for fordelene.

For det første fører det til nærkontakt med boligstylister. Jeg har ingenting personlig mot hun jeg møtte i dag, men boligstylister er jo et endetidstegn. «Folk kjøper på følelser! Her må det ligge en pære!» Om få år kommer vi til å se tilbake på dette og riste på hodet. Betalte vi noen mennesker titusenvis for at de skulle bidra til å øke en økonomisk karusell som slenger barn, uføre og eldre av i en vanvittig fart? Var det LOV å bruke hundretusenvis på å gjøre en bolig «visningsklar»?

Ok, jeg snakker meg bort. For uansett salget, var det ikke tvil om at det var på tide å gå gjennom tingene sine. I går kveld tok jeg papirer som jeg har stukket inn i bokhyllene (ingen av bokhyllene gikk god for hennes nåde boligstylisten, hvis du lurte.) Der har jeg stukket regnskapet mitt, tidligere skisser av manus, bilder, viktige brev, etc etc. Du skjønner tegningen. Eller ikke alle, det var noen tegninger der jeg ikke vet hvem har tegnet eller når, og det var høyst uklart om de fremstilte noe.

Men en ting jeg fikk ryddet opp i, var notepermen min. Notepermene. Det var nostalgisk. I min familie har vi visst et motto, eller en slags indre drivkraft, som er «Hvis du får tak i et arrangement, tvihold på det.» Med andre ord kunne jeg basert på min samling opprettet minst tre tensingkor, to kirkekor, fire kvartetter, åtte damekor og forsynt dem alle med materiale for årevis fremover. Et trestemt arr av Gaute Ormåsens «Kjærlighet er mer enn forelskelse»? Førstemann!

Jeg kastet omtrent halvparten. Ting jeg ikke har sunget, hovedsakelig.

Og så kom den morsomme biten, nemlig Kristin spiller piano og gitar til egen sang eller allsang. Tekster kopiert opp så mange ganger at det er uklart hvor de først kommer fra, eller printet ut fra internett anno 2001. Det var mye lovsanger, the Kirk Franklin was strong in this one, eller gitar-tab for Muses «Unintented» eller rett og slett akkordene til Bare Egil Bands «Gal av lengsel». En gang satt jeg med disse her, spilte og spilte.

Jeg kommer jo ikke til å gjøre det igjen.

Eneste grunn for å holde fast her, er bare at jeg ser for meg forvalteren av fremtidens Kristin Storrusten-museum. Eller forskningsdirektøren på Kristin Storrusten-laben, hvor de skal dyrke kloner som vil ha akkurat de samme interessene som meg, akkurat samtidig. 14 år gamle Kristin.

Sjansen for dette museet og laboratoriet er heldigvis lite. Jeg kan se på notene, få «My life is in your hands» så hardt på hjernen at det ikke kan fjernes med noe menneskelig middel, tenke om de sparker joy (det gjør de, men Marie Kondo, teoriene dine funker ikke på dette), og så kaste det. Jeg kastet. Jeg kasserte så hardt at man skulle tro at alle disse notene lå fritt tilgjengelig på nett.

Men aldri i denne rekkefølgen som jeg hadde det. Aldri alle de takkekortene jeg bestilte, men ikke fikk sendt ut. Så her kommer unnskyldningen til fremtidens arkivarer: Jeg trodde ikke faktisk at dere skulle grunnlegge det museet (og så på mitt fødested da, så charmant). Men jeg beholdt i alle fall ETT eksemplar av tidlige manus av utgitte bøker, og alle refusjonsbrev. Ha nåde med meg.

Etter at jeg leste Thomas Espevik debutroman «Hva ville Johannes gjort» hadde jeg denne på hjernen i dagevis. NÅ ER DEN DIN

Bli med i samtalen

2 kommentarer

  1. Takk for at du brakte et smil til mine bleke, men ikke fattede, lepper på en duskete dag som denne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *