Ikke så raske briller

Jeg visste det kom til å bli en røff dag da jeg våknet i senga av at jeg hørte «Jodele jodelei hi hi
Bare ta på raske briller Jodelei jodelei ho ho».

Jeg holdt pusten. Lå helt stille. Herregud. Sangen var der fortsatt. Og den var inni hodet mitt.
Hvordan hadde den kommet ditt? Hvorfor meg? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

En ganske sterk hodepine kom galopperende opp på siden av sangen fra helvete. Jeg rev av meg dyna. Fant P500 og svelget den ned med en masse vann. Jeg fyltes av en plutselig kvalme. I sofaen satt minsten og scrollet på en mobil (min?) mens han nynnet temaet fra et tv-program som fikk meg til å google følgende ord :british tv comedian misogynist dead.

Google fant mange menn til meg på akkurat søket det. Den mannen jeg lette etter navnet til, med den sangen sønnen min torturerte ørekanalene mine med, var Benny Hill.

Hvorfor ikke? Det var en sådan dag! Starte soft med «Raske briller» og fade over i «Benny Hill Show Theme Song» nynnet av syvåring på maks volum.

Jeg som ligger bakpå, som må jobbe i dag med et kapittel som ikke er ferdig, men som skulle vært ferdig, og leggene er bleke og kjødet er svakt. Ånden er ikke så mye å skryte av den heller. Hva med håpet? Håpet?

Håpet! Det minner meg om en av mine norske favorittbøker gjennom tidene, nemlig

«Håpet og festen» av Kjersti Rorgemoen.

En fantastisk fin, ekte, morsom, rar, klok, sår, trist og varm bok med en hovedperson man må elske. Hvis ikke du har lest denne, så må du kaste fra deg mobilen og og lete i en bokhylle nær deg.

Never forget! Det finnes en bok for ethvert humør, og det finnes en bok for alle slags dager.

Nå skal jeg brette opp ermene, ikke armene, jeg skal skrive så det svir. Som premie til meg selv har jeg spart den siste makronen som jeg fikk av min sjenerøse og chartreuse venninne Kine, som kom hjem fra Paris og Chanel-visning i går. Den skal jeg spise, sakte, i den grad det er mulig å spise en makron sakte, mens jeg leser ferdig «Koke bjørn» av Mikael Niemi.

Jeg har ikke tid til å leve, jeg har bare tid til å lese! Men jeg må leve også. Mjau.

Og hva du enn gjør…ikke tenk på RASKE BRILLER!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *