Barnfull vs barnløs

Åh, evige lengsler vs evig tvil vs evig lidelse vs evig lykke. Det å få barn er noe Kristin og jeg har vært opptatt av, skrevet om, tenkt på, og diskutert med først og fremst våre egne hjerner/hjerter, men også med andre mennesker.

Det samme kan Sheila Heti skrive under på, bokstavelig talt, kadisj, hun har tross alt produsert boken «Motherhood» eller «Morskap» som den heter i norsk oversettelse. Og, lo and behold, så har det seg sånn at både KM og MK leser den samme boka, helt samtidig, uten å ha avtalt det. Ja, ja, sånn er det når to kvinns blogger sammen, da blir både menssyklus og lesesyklus samkjørt via månen og planetene. Fett.

Her er et bilde av Sheila Heti.

Sheila Heti bor i Toronto, er født i akkurat samme år som Mari Christine og er forfatter, men ikke mor, og det har hun skrevet en veldig interessant bok om. Den heter «Motherhood». Fotografiet av Heti er tatt av Steph Martyniuk og rettighetene tilhører Gyldendal Forlag.

Det jeg synes var mest interessant med boken, som er en roman, men dypest sett er en slag autobigrafisk hybrid, og hybridbiler har jo vært populære lenge, er sammenkoblingen mellom sin egen mor og hvor tett det hører sammen med ønsket om selv å bli mor. Apropos hybrid, min familie kjørte faktisk en Toyota Prius, som er en hybridbil, og det var ikke så verst.

Men, altså, DET som jeg synes var mest interessant er nettopp utforskingen av det å være en datter og det å velge å bli en mor. Er det sånn at noen er dømt til å bare være datter? Er det sånn at det er moren som dømmer datteren til dette på grunn av manglende mors-skills som har resultert i dårlig tilknytning og dertil forpliktningsvegring? Er forpliktningsvegring et ord? Jeg tror ikke det. Og hva er egentlig dårlig tilknytning? Dårlig tilknytning er relasjonenes ulmebrann, vil jeg si. Dårlig tilknytning høres ikke så farlig ut men er veldig skadelig. Det skjer i relasjonen mellom barn og foreldre. Et lite barn som har god tilknytning, som har blitt bekreftet og føler seg trygg på sin forelder/primære omsorgsperson, vil utforske verden rundt seg og hele tiden søke tilbake til forelderen for trygging og bekreftelse. Type ta et par stabbende skritt ut på tunet, kanskje ta på noe, plukke opp noe, se nøye på noe, snu seg og komme tilbake. Hvis de slår seg så gråter de og søker trøst. Et barn med dårlig tilknytting vil ikke gjøre dette på samme sunne måten. Det barnet vil kanskje ikke utforske noe særlig i det hele tatt, ha et flatt følelsesregister, eller et overdrevent følelsesregister. Kanskje klynge seg overdrevet til omsorgspersonen, eller ikke søke tilbake for trygging i det hele tatt. For barnet har lært seg at denne tryggheten finnes ikke der. Og man kan jo tenke seg at dårlig tilknytning mellom spesielt datter og mor har mye å si for lysten til selv å bli en mamma. At dårlig tilknytning mellom datter og far ikke slår ut på samme måte?

Her er en kort forklaring av dårlig tilknytning: Måten et barn blir møtt av foreldrene på, og måten foreldrene reagerer i ulike situasjoner når barnet er lite, har konsekvenser for barnets evne til følelsesregulering. Den mest skadelige formen for oppførsel fra omsorgspersonene er den uforutsigbare, den følelseskalde og den skremmende, som gjør at barnet føler seg avvist eller frykter sine egne omsorgspersoner. Man antar at kanskje opptil 30 til 40 prosent av den voksne befolkningen har utviklet dårlig tilknytning, mens 10 til 15 prosent har så dårlig tilknytning at de er i faresonen for å få psykiske skader som en konsekvens av dette.

Nå skriver ikke Heti direkte om tilknytning, men hun beskriver hvordan hennes egen mor skaffet seg en egen leilighet for å få være i fred, og hvordan moren ofte ble trist og lei seg, men ikke klarte kommunisere rundt dette og avviste datteren når hun forsøkte å søke til moren eller trøste moren. Moren kom også med kommentarer som fikk henne til å føle seg uønsket. Men faren var kjærlig og omsorgsfull og veldig tilstede.

I et intervju forklarer Heti det nærmere:

«Then my friends started having kids and becoming mothers, and I was sent back to that original feeling of, But what is a mother? My friends are becoming mothers. But what are they becoming? And why do they want to be this thing? The whole category just has never had any stability for me. I could never trust it. When people would tell me they wanted to be mothers, I would think, What are you even talking about? What is it you want to be? How do you even know what that is, a mother? I’ve just always hated the word. I felt so much resentment around it.»

Her er hele intervjuet:

Dette er veldig sterkt skrevet, synes jeg, det gjorde meg ganske trist på Heti sine vegne. Jeg synes også det er veldig spennende å reflektere rundt hvorfor jeg selv valgte å få barn, noe jeg har gjort i full offentlighet også, og også skrevet en roman om. Var det ikke litt tilfeldig? Var ikke jeg lik Heti, i at jeg heller egentlig ikke ville ha barn, fordi jeg likte livet mitt så innmari godt akkurat slik det var? At jeg ville skrive, og jobbe, og fortsette å sove til langt utpå dagen i helgene? At jeg ville reise verden rundt, og jobbe om nettene og komme og gå som jeg ville?

Men en ting jeg kanskje ikke har erkjent fullt ut, før jeg leste Hetis bok, det er hvor god og varm min egen mamma var, og at det nok var en ganske avgjørende faktor for at jeg til slutt bestemte meg for at jeg ville prøve å få barn jeg også. Men jeg husker også hvor sterkt jeg gjerne ville gjøre inntrykk på mamma, hvor viktig den bekreftelsen er, og hvor sterkt man søker den, selv som voksen. Da jeg jobbet i et tv-program som het NRK U:Filter tilbake i kambrosilur lagde jeg en reportasje der jeg dro hjem og konfronterte foreldrene mine med ting fra fortiden. Da fikk jeg et lite sjokk for plutselig kom det fram at mamma aldri hadde vært opptatt av karakterene mine, eller studiene eller karrieren min. «Jeg vil bare at du skal være glad og fornøyd. Så lenge du er glad og fornøyd så blåser jeg i hva du gjør.», sa mamma. Jeg husker hvor overrasket og lettet jeg ble. Da først følte jeg meg fri, kanskje voksen på ordentlig. At det kom til å gå bra med meg. Og at jeg måtte finne ut hva jeg ville selv, ikke prøve å please andre. For man vet virkelig aldri hva som vil «please» dem uansett.

Heti bestemte seg for at skrivingen var det viktigste for henne. Hun ville ikke risikere å måtte ofre den ved å få barn. Her i Norge er det kanskje lettere å få til begge deler. Eller må man ofre noe uansett?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *