Mandag morgen: Status

I dag skulle jeg starte på en ny frisk. Jeg har jobbet altfor mye de siste ukene, begynte å se ting man ikke skal se og føle ting som gjør vondt å føle, så det er egentlig på tide å bare ta oppvasken og komme seg i gang.

Full av friskt mot troppet jeg opp for å sette meg på lesesalen jeg har tilgang til. Jeg så ut som en pulverheks på håret. Jeg hadde store matmengder i hendene (ikke plass i vesken). Jeg var sliten. Og så åpnet jeg døren.

Og på den andre siden sto Daniel.

Altså. Det var jo ikke Daniel. MEN DET VAR DANIEL FRA BARE BEA.

Filmen som ble litt for mye for meg i 2004, da den handlet om bærumsungdom som var tre år eldre enn meg (og mye kulere enn meg).

Så, vel.

Jeg fikk jobbet litt. Jeg fikk jobbet unna det som presset mest. Jeg fikk ryddet opp i noen kvitteringer. Jeg fikk sett en kvartdel av Leaving Neverland, dokumentaren om Michael Jackson som vel alle har fått med seg. Det er interessant, veldig interessant. Uansett hva som er sant og ikke. Bare at den er veldig, veldig lang.

Jeg leser Sheila Hetis Morskap. Den kom i fjor og fordi jeg er opptatt av foreldreskap trodde jeg at jeg skulle like den. Men kanskje den bare treffer meg på feil tidspunkt? For jeg er ikke helt overbevist. Det er gøy med motsetningen mellom smarte intellektuelle Heti og at hun bruker en såpass teit metode som å kaste terninger for å finne ut av livet. Det er gøy.

Jeg begynte å abonnere på Morgenbladet i forrige uke, og jeg har nå lest meg gjennom fredagens utgave. Erfaring som papiravis-abonnent er at jeg må være PÅ helt fra starten for å ikke få panikk. Jeg er en «null uleste e-post»-type person, så å ha en bunke aviser liggende er utelukkende stressfremkallende. For å si det sånn, den Heti-boken har ligget i vinduskarmen min et halvår og det er eneste grunnen til at jeg leser nå.

Jeg har spist en salat fra Kiwi. Vet ikke om det er lov å spise her på lesesalen.

Jeg har jobbet, altså, som nekrologredaktør i Aftenposten. Jeg har også grått, fordi den jobben ofte innebærer å gråte.

Jeg har fått sånn rart vondt i hodet igjen og littegrann synsforstyrrelser. Jeg tror muligens jeg ikke burde slappe av med å jobbe.

God uke, folkens. Mynte Krusedull skal forhåpentlig få sitt eget domene, Mari er oppdaget og denne bloggen er sitert i dagens Klassekampen (!), så the sky’s the limit og jeg begynner å bli nervøs for at Mari ikke tullet da hun sa at vi skulle Vixen Blog Awards. Jeg har jo lovet side boob hvis vi drar dit. En frodig småbarnsmor på 1.85 meter med sideboob ved siden av Mari hu bedåre kommer bare til å se … vel … oh lord. Jeg har jo heller ikke så store pupper, så det er en risiko for at sidepupp blir helepupp og selv om jeg kunne tatt et feministisk statement for saka (synge på Youngstorget 8. mars vs. blotting på Christiania Theater 0-1) tror jeg vi skal prøve å unngå det.

Så les en bok, Morgenbladet, Klassekampen, Sheila Heti eller Sophie Elises blogg, og ikke nominér oss til noe som helst.

Jeg har ikke brukt noe tid i dag på å søke i sosiale medier etter hvor det er blitt av skuespillerne fra Bare Bea. Ingen ting. Ikke noe tid. Ingentid. Og vi har ikke ørten felles bekjente så dette blir veldig pinlig.

Bli med i samtalen

1 kommentar

  1. OMG Jeg leste også Sheila Hetis «Motherhood» i dag! Vi er EN person, Kristin! Og ekstra psyko er det at jeg heter Mari Christine (ikke døpt men offisielt i navneregisteret) og du heter Kristin Marie (døpt så det suser, sikkert), Kristin! Skal bare finne en papirpose å puste i, for dette blir for mye for meg. <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *