Kulturtips

Jeg har ikke mye overskudd, men jeg har konsumert, og jeg trenger å fortelle det:

«Ida tar ansvar» av debutant Kjersti Halvorsen er en innmari bra bok. Det er en blindernroman, noe jeg kanskje tenkte at jeg ikke orker mer av, men hun har humor og stort alvor. Anbefales på det sterkeste.

Jeg har lest en haug med andre bøker også, men denne må jeg fortelle om.

Så har jeg vært på teater, veldig mye, jeg har sett Sigd og Charlie og sjokoladefabrikken og nå Sound of Music.

Disclaimer: JEG ELSKER SOUND OF MUSIC.

Så jeg syntes den var strålende, jeg. Flott scene, Solveig kringlebotn som abbedissen ga meg mange tårer, gjentatte ganger, og den gode vrien på nazi-sangkonkurransen ga meg the creeps (og det skal den gjøre.)

Det handler om det gode mot det onde, om glede og sang, om kjærlighet (bryllupet 🥰🥰😍).

Fred ut, folkens.

Dyrtid

Verden skal vite at vi er i ferd med å gå i hundene! Eller, det vil si, jeg har gått i hundene. Og i kattene. Etter å ha skrevet en sakprosabok om hunder og katter, en lettbent en, sådan, så ser jeg hunder og katter overalt. Og jeg ser dem i litteraturen, ikke minst. Så mange hunder og katter, og menneskene deres, dukker opp, at man kunne nesten gjort det til et prosjekt å samle dem. Samle dem og finne ut hva de gjør, i litteraturen, altså, hvilke funksjoner de har! Det er da kjempeinteressant?

Gratis tips til masteroppgave der, altså, til deg som er av den mastertypen.

For å gi deg et lite dytt i riktig retning, et ørlite puff som kan få deg i gang, så skal jeg gi deg et utdrag fra den relativt nye romanen til Hanna Stoltenberg som heter «Nada». Her begynner vi midt i en historie som er et tilbakeblikk for hovedpersonen Karin. Vi befinner oss utenfor et motell et sted i Tyskland, en sommerferie da Karin var på bilferie med Erik, samboeren, og den lille datteren deres Helene. I denne scenen snakker Karin med den middelaldrende kvinnen Nicola som er fra Brighton, og er på ferie med mannen Hugh. De har vært gift i hundre år, og har voksne barn og barnebarn som de har lite kontakt med. Her sitter Nicola og Karin utenfor motellet og jabber.

«En fet og gyllen labrador som tilhørte eierne av motellet, lå utmattet i skyggen av huset. Nicola satte en isboks med vann ned på grusen, men det var så vidt hunden orket å løfte hodet. Hun dyppet hånden i vannet og strøk den over pelsen. «Jeg er egentlig et kattemenneske,» sa hun over skulderen. «Vi har to stykker hjemme, men de klarer seg utmerket på egen hånd mens vi er borte. Selvstendige dyr, i motsetning til den hjelpeløse pelsen her.» Hun reiste seg og kom bort til Karin, firte seg langsomt ned i fluktstolen ved siden av henne. «Ungene våre var gale etter hunder da de var små, men jeg sa plent nei til å ha hund, så de gikk tur med naboens puddel i stedet. Helt til de ble lei, og det ble de, alle som en.»

Det står litt mer om hunden etterpå også, men hunden, og pratet om dyr, har en funksjon. Hvilken? Grei ut og brett helt tilbake.

PS: Til alle dere som elsker å nerde med språk vil jeg anbefale klisjeer.no som er «con amore» -prosjektet til språkentusiast Hans Andreas Tvedt. Der kan du lese masse mer om uttrykket «å gå i hundene»!

Best in show

Halloween kom og gikk, og gresskaret ligger fortsatt på kjøkkenbenken, uskadet.

Vi fikk ikke tid til å lage lykt i år heller! Kudos til dere som gjorde det! Dere er jammen flinke! Dere er jammen sykt flinke og inspirerende og kule folk, som svinger kniven og imponerer alle sammen med de flotte utskjært gresskarene deres!

Samma det. Det er en kategori til som man må prestere i på Halloween. Utkledningen. Selve mesternes mester-konkurransen innen familieskills. Det er her man skiller barna fra de voksne. Barna har det jo superlett, de trenger bare være små og søte. Det er vi voksne som må briljere her, som må legge oss i selen, svinge penselen, vise at vi er på G med de beste pop-kulturelle referansene.

Selv er jeg så heldig at jeg har barn som lager sine egne kostymer, og som heller ikke er fremmed for å komme med tips til sin gamle mor.

Vær ulv, sa dattera! Ulv som har kledd seg ut som en bestemor! Vel, jeg er jo snart bestemor, så gammal som jeg har blitt sa jeg, og så lo vi. Derfor gikk jeg bare for en helt straight up ulv, og tenkte i mitt stille sinn at hvis Nationaltheatret skal caste noen statister til å bare stå i bakgrunnen og se ut som en kul ulv på vinterens fremsyning av den eventyrlige rockemusikalen «Ulven og geita», så kanskje dette er min mulighet!

Her er bildet av meg:

Jeg vet, bildet står feil vei. La oss bare si at det er mac-ens egen trick or treat! Det ble trick, for å si det sånn.


Jeg synes jeg ble ganske fin, og klarte å skremme en mamma i klassen ved å bare si «hei» med helt vanlig stemme/volum. Det var gøy.

Jeg følte meg på en måte som en slags vinner, av en uoffisiell konkurranse som het «gamlemor gjør det igjen». Men den følelsen vedvarte dessverre ikke. For da jeg hadde kommet vel hjem igjen, og tatt på meg lesebrillene for å scrolle gjennom sosiale kanaler, så oppdaget jeg HKHMH og MHKHKMK, altså Mette Marit og Håkon, som rett og slett overleverte på årets Halloween. Hvis det var en konkurranse, så var det de som vant, for å si det sånn!

Stjålet fra VGs artikkel om KRPR. Se så fine!

Gratulerer til kronprinsparet! <3 Gwyneth selv skrev at hun ikke kunne tro hvor episk dette var. Vi er enige, Gwyn! 30 000 likerklikkere tar ikke feil.

Og som vanlig glir denne bloggposten over i en filmanbefaling. Tenk at denne filmen er fra 2001. Er det mulig? Da er det på tide å se den ommat.

Våre gode venner, fuglene

Etter at min bloggpartner Kristin Storrusten ble rushet til legevakten i en ambulanse, fulgt av politikortesje (antar jeg, hun er uerstattelig for mange av oss!) grunnet fugleangrep fra oven, har jeg ikke klart å slutte tenke på våre egentlig gode venner, fuglene. Hvem er de, hva tenker de på og hva symboliserer de for oss mennesker?

Er de en type flygende sunnhetspoliti? Som dere sikkert legger merke til så fisker Tippi Hedren ut en sigarett i denne klassiske skolegårdsscenen. Jo mer hun puffer på siggen, jo flere kråker samler seg på klatrestativet. Er fuglene…samvittigheten? Den dårlige, altså? Er fuglene…nikotin? Angst?

Og min kjære bloggpartner, Kristin? Hun knasket ikke akkurat på en gulrot da angrepet kom. Hun spiste burger. Igjen må man spørre seg. Fordømmer fuglene matvalget? Er de agenter for en vegetarisk framtid? Det er jo helt ulogisk, seriøst, måkene tar seg jo selv gjerne en liten fugleunge i ny og ne!

Jeg føler ikke vi kommer så mye lenger her. Mem henviser til mesternes mester, den smågale Alfred Hitchcock og hans offisielle trailer for «The Birds». Der fikk du et filmtips for helgen i samme slengen, forresten!

En rar dag

I dag har det skjedd mye uventet, ting jeg ikke så for meg da dagen begynte. Plan da dagen begynte:

  • Hjelpe gamlejobben med et oppdrag
  • Jobbe
  • Komme tidlig hjem
  • Arbeide på kvelden med felles hjemmekontor

Mye av dette HAR skjedd, men i tillegg har jeg

  • fått vite at min forlagsredaktør er blitt sjef
  • kjøpt blomsterbukett og overrakt til nevnte sjef
  • ikke bidratt i quizen i nevneverdig grad
  • kjøpt vintervotter
  • kjøpt en skikkelig dårlig refleks til 109 kroner (den er rosa med ledlys)
  • funnet en ytterjakke som kledte meg!
  • bedt den bli holdt av i en annen filial
  • funnet regnponsjo jeg skal bruke når jeg sykler (jeg vil se ut som en neonfarget Hufsa, men det får så være, jeg vil overleve og være tørr)
  • funnet en liten butikk jeg ikke har sett før, hvor jeg kjøpte en kjole på salg, og LO AND BEHOLD:
  • prøvd en buksedress som faktisk passet!

Dette er så stort, dere MÅ skjønne det, dere som ikke er 1.85, det er helt utrolig. Jeg blir forvandlet til en reke i buksedresser. Jeg følte meg som Åse Kleveland! Ville kjøpt den også, hvis den ikke var totalt uten elastisitet, så det å komme inn og ut av den krevde at jeg vred armen min ut av ledd.

  • kjøpt ytterjakke som kledte meg!
  • brukt Oslo S som kontor
  • kjøpt en burger før jeg skulle hjem
  • blitt angrepet av måker da jeg gikk ut med maten
  • blitt bitt av måke og klort i ansiktet
  • ringt legevakten
  • funnet ut at jeg måtte på legevakten
  • ventet lenge (mens jeg leste Bjørg Vik, så tross alt)
  • fått stivkrampesprøyte
  • fått renset sår og satt på plaster av sykepleier
  • tatt bussen hjem
  • spist mat INNE
  • arbeidet i felles hjemmekontor

Kulturoppsummering

Høyst ærede kruseduller,

det har vært stille fra denne kanten, det har en naturlig (eller hva man nå definerer som naturlig, forfatterlivet er egentlig langtfra naturlig) årsak, som hvis alt går som det skal, dere får glede av om ett–tre år.

Jeg har uansett konsumert kultur, og for at det ikke skal være bortkastet (haha) forteller jeg om det her:

Jeg har lest Inger Merete Hobbelstads «Årene med Elizabeth», siden altså … bortsett fra at den er 592 sider lang og jeg egentlig er motstander av så lange bøker, så er det altså så langt oppe i Mynte Krusedulls gate at det er vanskelig å se for seg noe lengre opp. Dette må være hus nummer 1 i Mynte Krusedulls gate, rett og slett. Hobbelstad er et stort forbilde, hennes moteblogging var helt prima, og at denne bloggeren liker kongehuset, vel, det burde ikke være noe sjokk.

Jeg har også sett «A star is born», fordi jeg elsker musikaler, den var tilgjengelig på Netflix og jeg ville se noe koselig, som jeg hadde det for meg at denne var, men så SPOILER ALERT denne filmen handler jo om de forferdeligste ting, det tok meg et par dager å komme i vater igjen.

Jeg har hørt på Frida Ånneviks album igjen og igjen, det er helt vidunderlig nydelig.

Så prøvde jeg å lese Kristina Leganger Iversens «Bli mor no?» og Ida Hegazi Høyers «ene: barnet», og så var det kanskje litt mye å lese om barn mens barn er overalt, disse må leses en ukedag, ikke i helgen.

Jeg har hørt «Eleanor Oliphant is completely fine», enda en av disse tingene jeg trodde skulle være feel good men SPOILER ALERT det er stort alvor her også, så derfor skulle vi prøve å se «High Maintenance» som skulle være lettbent med SPOILER ALERT det er en haug narkomane der og det ble litt for mye.

Så da begynte jeg å lese Maja Lundes «Przewalskis hest», og selv om den er 549 sider lang (sukk), liker jeg den også.

Pene kjoler, flotte smykker, en sliten blogger som fortapes i bling

Hallo folk. Jeg har akkurat gjennomført ironietappen «Søke om kunstnerstipend for neste år mens fiffen er i Frankfurt», så jeg er utslitt og lykkelig og det er mange ting på en gang.

Men jeg måtte springe til tastaturet, for William og Kate er i Pakistan, og jeg beklager mangelen på gode innsiktsfulle kommentarer, men:

Embed from Getty Images

Hfnhpj! Blllmpr!

Embed from Getty Images

Når du har hatt en bra dag på fotografjobben din. Kreds.

Embed from Getty Images

Altså! Den kjolen! Og ikke minst tradisjonell drakt på arveprinsen! Her er vi bra i stil!

De er på statsbesøk i Pakistan, altså, hvis jeg glemte å nevne det, og i nabolandet er Willem-Alexander og Máxima (Nederlands kongepar) og det ser sånn ut

Embed from Getty Images

Men så ser det også sånn ut

Embed from Getty Images

Den kjolen! Det burde være Mynte Krusedulls offisielle uniform. Det lille anstrøket av sari, uten at hun konkurrerer med den nydelige ved siden av seg (presidentkonen Savita Kovind)

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Embed from Getty Images

Hva da du har sett nok bilder nå av den kjolen og det kledelige skjegget? HVA DA NOK BILDER

Embed from Getty Images

JEG SKJØNNER IKKE HVA DU MENER START DIN EGEN BLOGG UTEN TUSEN BILDER AV DENNE KJOLEN

Embed from Getty Images

MITT HJERTE FRYDES AV BLING. En improvisert salme for ekle rojalister som ignorer alt slaveriet og føydalsamfunnet som ligger bak dette bildet
Mitt hjerte frydes av bling
smykke, øredobb eller ring
se glitteret når de sving’
Hør deres ding og pling
der de står et ansikt omkring
Jeg kan se på de fine ting
Mitt hjerte frydes av bling.

Kulturferie 2019

Som frilanser må man ta seg ferie (mao. ulønnet, unyttig tid) når man kan. Lørdag kveld logget jeg av livet. Jeg skrudde på blokkering av Facebook og Instagram, de første dagene fikk jeg mannen til å sjekke for meg en gang i døgnet. På rehaben min fikk jeg til gjengjeld lese bøker, så mange jeg ville, faktisk, i tillegg til å sortere og rydde i nyinnflyttet leilighet, rydde i papirer, få oversikt over livet, ikke enda en gang ha null energi til å følge opp det som skjer.

En viktig del av opplevelsen var å ha en stor bunke bøker, og lese i vei. Her tok jeg bilde av bunken for noen dager siden, til venstre er lest, til høyre er ulest. I tillegg har jeg hørt Testamente av Nina Wähä på lydbok, den anbefales virkelig. En mørk og interessant familieroman fra Tornedalen i Finland, litt samme opplevelse som å lese Berlinerpoplene for første gang, kanskje blandet med den finske galskapen fra Populærmusikk från Vittula, pluss veldig gode personskildringer.

Det er veldig morsomt at det ble gule bøker, det var faktisk ikke bevisst. Udyr av Kristine Tofte hadde jeg gledet meg til å lese, jeg liker hvordan hun skriver og hvordan hun tenker, uheldigvis liker jeg ikke fantasy eller norrøn mytologi spesielt mye. Men det var verdt tiden, anbefales kanskje deg med litt annen men ikke så annen litterær smak enn jeg.

Sommertid av Hilde Rød-Larsen er en av høstens debutanter. Den handler om ekteparet Ingrid og Peter, og hadde ganske store forventninger, men første halvdel – der vi følger Ingrid – syntes jeg var seig og litt oppstyltet. Andre halvdel, Peters, den likte jeg, og den var verdt opplevelsen.

Så leste jeg Pupp? av Mina Lystad og Kristin Grue, jeg har hatt overdose på foreldrelitteratur det siste året, men det var fint å dykke inn i denne. Jeg likte veldig godt de mange ulike fortellingene, å amme med funksjonsvariasjon, å amme tvillinger, å ikke ville amme, etc, og kjente at jeg ikke savner å amme i det hele tatt.

Jeg leste Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt? av Øystein Runde og Ida Neverdahl, som jeg av en eller annen grunn, underlig som den må være, ikke hadde store forventninger til, og derfor ble såååå begeistret for. Tempoet, ærligheten, vennskapet, jeg likte det, og sendte snap til min tegneseriepartner in crime (Therese, som snart kommer med sin egen bok!) «JEG VIL BARE LAGE FELLESTEGNESERIEPROSJEKTER FOR ALLTID». Så ble det morgen og jeg tenkte at det kanskje er fint å ha noe å leve av, makrell i tomat er ikke gratis, så vi får se på det.

Innimellom har jeg svømt, sett Downton Abbey og Aretha Franklin-filmen på kino (dagtidkino! Beste oppfinnelsen!), vunnet quiz, hørt Frida Ånneviks nye album sytten ganger, så jeg var faktisk oppkvikket da jeg var tilbake på jobb igjen i dag. I går hadde mannen og jeg en voldsom ryddesjau (vi skulle få besøk), og huset gikk fra krigssone til noe som faktisk kunne vært nevnt på glanset papir. Vi har til og med kjøpt teppe og pynteputer! Hallo, nå ble det årnings! På Jysk!!!!

Nå leser jeg Deborah Levys The Cost of Living, den ble stappet i vesken min av bloggpartner in crime Mari, og igjen, hvorfor hadde jeg lave forventninger? Kanskje trodde jeg at den ikke kunne treffe meg så godt, den så for intellektuell ut? Kanskje fordi jeg trodde den skulle handle om foreldreskap, et tema jeg som sagt er ettertrykkelig lei, men den handler om å skrive, om livet, om skilsmisse, og den er så sterk og poetisk at jeg tenker vi avslutter med et avsnitt derfra.

I imagined the conversation that I had never had with the father of my children being found one day in the black box that was flung to the bottom of the ocean when the boat crashed. One rainy Tuesday in the far future, it would be found by artificial life who would gather round to listen to the sad, strong voices of humans being in pain.

Scene fra et liv

I går trillet jeg ut av porten vår, det bråkte sånn, jeg holdt på å bli gal. Det viste seg at det var en feiebil med alle koster, lys og ulyder på, den kom langsomt forbi rett foran meg, kostet vekk blader. Så, fordi bilen var stor og det vokser fire store trær utenfor bygården min, seilte det ned masse løv etter den, ristet løs av vibreringen. Og så kom det kjørende, langsomt fordi det går ikke an å forbikjøre akkurat der, en stor lastebil som det sto «STILLHET» på. Jeg måtte le, der jeg sto med sykkelen, dårlig tid, skulle til høyre, etter disse bilene, men det var åpenbart ikke plass til meg i sykkelfeltet.

Lastebilen solgte kontorinnredning, sikkert noe med akustikk, men vakkert var det i alle fall, en trafikkert formiddag i Waldemar Thranes gate.

Trollkake

Etter å ha latt meg fascinere av «Beforeigners» i en så stor grad at jeg har begynt å se etter lysglimt i Oslofjorden (fjordr) når jeg tar trikken opp forbi Sjømannsskolen, så burde jeg ikke ha blitt så overrasket som jeg faktisk ble da jeg oppdaget en fremvandrer i nabolaget.

Høstens tv-snakkis: Serieidéen som var så koko at det måtte funke, «Beforeigners» på HBO Nordic.

Det var en mørk kveld, og vinden rusket godt i tretoppene. Jeg var på kveldstur med søsteren min og hunden hennes (hushunden), da vi så ham komme gående (sjanglende?) mot oss nedover gaten midt i villastrøk.no. Han hadde langt, uflidd hår, og en slags topplue (av strie?) på hodet. Han hadde skjeggvekst i ansiktet, og litt lurvete klær på kroppen (ikke naken, takk og lov!).

Jeg tror nok at søsteren min, som meg, egentlig hadde tenkt til å gå i en liten diskret bue forbi denne mannskarakteren (ja, slik er det å være kvinne på tur om kveldene i mørket – man viker unna alle mannfolk som ikke har logisk åpenbar grunn til å oppholde seg ute, dvs har hund i bånd), men denne skikkelsen kom rett mot oss, og han bar på noe, som han tydeligvis ville vise fram. Et brett, av noe slag, som var delvis tildekket. Jeg tenkte straks at det var noe ekkelt på dette brettet, men øynene mine ville se.

«Hurdan har dere det i kvellenn, da?» spurte skikkelsen på et språk som var en blanding av svensk og norsk og noe enda mer eksotisk (framvandrer?). Nå var han ganske nær oss. Hunden til søsteren min bjeffet ikke, og så heller ikke ut til å være interessert i å forsvare oss noe særlig.

«Her går det fint, helt fint» sa søsteren min og jeg, og smilte stivt og anstrengt, mens vi scannet området med øynene. For denne skikkelsen var såpass rar og nærgående at her kunne vi komme til å ha behov for forsterkninger. Hvor er Natteravnene når du trenger dem?

«Vill ni ha lite trollkaka?» spurte han så, og begynte å pelle tilside folien som dekket brettet han bar på. Vi kunne tydelig se noe sjokoladekake-liknende på brettet foran oss.

Vi ristet febrilsk på hodene begge to. Selv om vi har bikka førti har vi ikke glemt barndommens lekse. Ta aldri i mot godteri fra fremmede.

«Er ni sæker? Trollkake mykke god!»

Skikkelsen gliste. Hva slags rus var han i? Temproxate? Sannsynligvis. Min søster og jeg beholdt de stive smilene på, mens vi gikk sideveis som krabber, vekk fra trollkake og fyren som bød. Han løftet fortsatt brettet mot oss.

Så hva tror du, kjære leser? Har du sett noen lysglimt i det siste? Hva tror du var i den «trollkaka»? Og hvem var det vi møtte? Følg med i neste episode av «Professor Drøvels Trollkake og lysglimtene i fjorden».

NB: Les forøvrig Kristin Storrustens eminente artikkel om språknerding og «Beforeigners» hos Aftenposten. Kostelig!

https://www.aftenposten.no/kultur/i/Vbpnkp/Drjugum-Er-gammelnorsk-endelig-blitt-kult