Märtha Louises Instagram-profiler og troen på krystaller

Etter kritikk mot å blande prinsessetittel med bissniss, har Martha Louise laget to Instagram-profiler. Jeg forsøker å se forskjellen, det er ikke lett, mye dobbelposting og sånt, og det var det også i går, denne storyen her. Skjermdump.

Jeg må innrømme at da jeg så dette på prinsesseprofilen, tenkte jeg at det var kanskje mer materiale for den kommersielle, eller ikke at hun selger krystaller eller noe, men tross alt.

Men! Hun hadde lagt storyen ut begge steder, og dermed kan vi lære litt om forskjellen på følgerne til prinsessen og businessdamen. Her kan dere se:

Ingen gigantisk forskjell, og vi vet heller ikke hvor mange som har svart i hver av spørreundersøkelsene. Men siden profilene har hhv 136 og 21 tusen følgere, kan vi anta det er flere enn mamma og bestevennen, kanskje noen hundre eller tusen på hver.

Og som vi kan se, og til ingen overraskelse, er business-tilhengerne åpnere for kosmiske energier, men forskjellen er ikke ravende stor. Jeg oppfordrer Mette-Marit til å ha nøyaktig det samme spørsmålet på sin Insta, hadde vært sjukt gøy for nørder som meg.

Nada bokanbefaling

Noe å fortolle?
Jeg har aldri truffet Hanna Stoltenberg (tror jeg), men denne boken er kommet ut på Gyldendal, og jeg har indeed drukket min kvote vin på deres regning, for jeg har gitt ut barnebok der.

Jeg har lest bok. Ok, jeg leser mange bøker, så det er faktisk ingen nyhet. (Når jeg leser? Innimellom. Anbefales. Finn en bok du liker, så vil du heller lese den enn å gjøre livet ditt.) Men jeg har lest en ny yndlingsbok! Akkurat i det jeg tenkte at jeg var ferdig med norsk samtidslitteratur for øyeblikket, plukket jeg opp Nada av Hanna Stoltenberg. Jeg husker en god anmeldelse i Morgenbladet, og der lå den så stripete og fin, så jeg stjal den av Cecilie, en av de få faste leserne vi vet at vi har her på Mynte Krusedull. Shout out, du skal få den tilbake.

Boken handler om et mor-datter-forhold, om Karin og Helene. Synsvinkelen ligger hos 53 år gamle Karin, med tilbakeblikk, og der ligger den så godt. Jeg tror på Karin, jeg irriteres av henne: Hun er en dame som ikke er særlig likandes, men som bare prøver å være i fred, men som tvinges ut i livet fordi no man is an island.

Boken er heldigvis morsom:

En spenstig mann i gule bukser kommer inn med juicen de har bestilt, to gjennomsiktige plastkopper med grønt innhold som ser ut til å ha blitt tappet fra et forsømt akvarium.

Det jeg misliker med samtidslitteratur, er når jeg føler at den bare trasker rundt i tanker jeg allerede har tenkt, at hovedpersonene bare er slitsomme, at den er «finni på», at jeg gjennomskuer at her har forfatteren TENKT. Det kjenner jeg ikke her. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive følelsen nærmere, jeg skal jobbe med saken, men jeg blir så glad når jeg føler at historien og språket drives frem av seg selv, og jeg ikke tenker over hvordan forfatteren har jobbet.

Det er imponerende, for alle som er yngre enn meg (Stoltenberg er født i 1989) gjør meg umiddelbart skeptisk, så jeg skulle tro min «her har du gått på skriveskole»-alarm ville ringt som en føkkings sirene, men nei.

Ok, et problem, med det er ikke tekstuelt (Ja, jeg bruker fremmedord for å virke smartere, det kommer til å gi mening snart. Det betyr bare at problemet ikke ligger i selve romanen):

Som favorittforfattere ramser hun opp dette i debutantintervju:

Jean Rhys, Anita Brookner, Fleur JaeggyMary Gaitskill, Cathrine Knudsen, Elizabeth Bowen, Alexandra Kleeman, Iris Murdoch, Anne Carson, Rachel Cusk og Ottessa Moshfegh.

og jeg bare … Jeg har hørt om én av dem, kanskje to–tre, uansett, jeg føler meg som en kioskroman på Fossefestival. Vel vel. Hun skal selvfølgelig få ha sine highbrow favorittforfattere, kanskje jeg burde gi hele gjengen en sjanse og ikke tro så lite om meg selv at jeg er for dum til å lese Cusk (jeg tror det, jeg følte meg altfor dum eller i det minste utafor til å lese Maggie Nelson og Sheila Heti, som jeg mistenker er i samme område), men UANSETT jeg liker Nada. Den var vittig, passe lang, og nå skal jeg lese de siste tredve sidene og se om den holder helt i mål, men jeg ville skrive om den først, for jeg er alltid redd for å ikke bli tatt helt i mål, og da ville jeg ikke la det ødelegge denne anbefalingen. Les en debutant, les Stoltenberg.

Stopp. Du trenger å vite mer om prinsesse Lilian.

Embed from Getty Images

Ok, du trenger litt kongehistorie nå, du gjør det. For hvem er kvinnen som henger med den svenske kongefamilien der?

(Hvis du ikke vet hvem den svenske kongefamilien er på foregående bildet, KAN det hende at det som skal skje videre går over hodet på deg. Gå og les en blogg om Ex on the Beach eller Liverpool eller noe.)

Da den nåværende svenskekongen var bare ett år gammel, døde faren hans i en flystyrt. Den daværende svenskekongen var en eldre mann, han var født i 1858.

Arverekkefølgen kunne virke sterk: Den avdøde arveprinsen hadde fem barn. Ulempen var at fire var jenter, altså totalt uegnet, hvis man er av agnatisk overbevisning.

Den avdøde arveprinsen var selv del av en søskenflokk på fem. Meeeeen nå var altså eldste sønn død, søsteren kunne ikke arve (men hun ble dronning i Danmark, da), to av brødrene hadde giftet seg med ukongelige kvinner og dermed frasagt seg tittel og arverett, og det sto igjen en fyr bortsett fra den ett år gamle kronprinsen: Bertil.

Bertil var en fyr som satte plikt over det meste, så selv om han møte nydelige Lilian fra Wales og de hadde det topp, giftet han seg ikke for å sikre at det fantes noen utenom lille Calle som kunne redde bernadottene.

Bertils far og Calles farfar døde i 1973, og Carl Gustaf ble konge, 27 år gammel. Det er noe å tenke på, der du går rundt din sprell levende 1992-er og føler deg ung. DU KUNNE VÆRT KONGE I ET NABOLAND.

Anyways. Tre år senere giftet Carl Gustaf seg med Silvia, som jo strengt tatt ikke var noen kronjuvel når det gjelder blått blod (ypperlig på alle andre måter, da, jeg vil bare understreke at jeg gjengir historie og ikke støtter opp under galskapen), og dermed! Kunne! Bertil! Gifte seg! Med! SIN LILIAN!

Og det gjorde de.

Embed from Getty Images

Det er sikkert forstyrret å bli så rørt av denne historien som jeg blir, men jeg elsker det. Så levde de lykkelig sammen, de elsket hverandre, og siden Carl Gustaf ikke kunne huske sin far, var Bertil og Lilian så å si besteforeldre for Victoria, Carl Philip og Madeleine.

Embed from Getty Images

Jeg blir alltid imponert over de som er født så utrolig borgerlig, og ser mer kongelige ut enn resten til sammen. Merk tiaraen. Den har Victoria arvet.

Embed from Getty Images

På ferie <3 <3 <3

Embed from Getty Images

Kjærlighet som ikke ruster <3 <3 <3 (til og med som en storrust setter jeg pris på det.) Bertil døde i 1997, 84 år gammel. Lilian døde for fem år siden, 98 år gammel. Og til det siste en kjær del av kongefamilien.

Embed from Getty Images

Ok, sorry, nå har jeg lurt dere langt av gårde, men det var bare fordi jeg kom over et bilde av prinsesse Lilian jeg ikke hadde sett før, og jeg måtte bare dele det med dere. Så her er det. Sjukt couture.

Dette er slik prinsesse Lilian valgte å gå inn i det nye milleniet. Utkledd som en bjelle, med milleniets kjekkeste prins, solbriller i desember.

Tenk på det. Det er mandag i morgen. Det er aldri for sent å bli en romantisk historie ikledd en fantasi om hva 2000-tallet skulle bringe.

La oss snakke om kvinner og klær


– eller mer presist om kvinner og herreklær. Eller helst enda litt mer presist: om kvinner og klærne til kjærestene deres.

Og ja, dette er en tekst med hetero-cis vinkling, så har vi det unna veien, men tro ikke at vi ikke tenker på det. (Vi = det rojale vi).

Jeg leste forleden romanen «Malurtveien 10» av Maria Sand. Den likte jeg godt. Jeg vil anbefale den, hvis du liker bøker med godt språk og vemodig grunntone. Men det var en ting som slo meg da jeg leste romanen. Nemlig at den kvinnelige hovedpersonen, la oss bare kalle henne Mi, som hun også kalles noen steder i boken, ikler seg kjærestens Leo´s t-skjorte, hans Metallica-trøye, intet mindre.

Her er et utdrag:

«Jeg begynner å rote i en av kurvene, nederst finner jeg Leos Metallica-trøye, den jeg lånte en gang vi hadde badet fra båten, og han sa: Her, ta denne.»

Det som slo meg var først at dette minner meg om en av de klassiske film-tropene – kvinner iført for store herreklær, helst bare oventil, med bare føtter nederst og bustete hår øverst. Så nå forlater jeg romanen og begir meg over til filmlerretet, noe forfatter Maria Sand sikkert bærer over med meg, med all den film-bagasjen hun som skuespiller og filmfamiliedatter bærer med seg, og som også paret i boken hennes sleper på.

Se for eksempel for deg Jane Fonda i «Barefoot in the park» fra 1967. Der spiller hun den klengete nygifte kona til Robert Redford – og løper etter ham ut i korridoren kun iført en lyseblå herreskjorte (hans). Liknende scener, kvinne iført typens skjorte, finner du i filmer som «Iron Man», «The Wedding Singer», «Transformers», «The American President» og «Mr. & Mrs. Smith».

I Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» harseleres det med tropen, senere tolket, naturlig nok, ogironisk nok, på nettopp film, i «Kvinner i for store herreskjorter» i Yngvild Flikkes regi.

Øyehaug bruker kvinner ikledd klærne til elskerne sine som et bilde på en kanskje uunngåelig del av det å være forelsket i noen – hvis man er en ung kvinne. At man er sårbar og utsatt, kan nesten ikke illustreres tydeligere. Se på meg! Jeg har ikke engang på mine egne klær lenger, jeg er «hans» nå, stuck her, i en herreskjorte, og nå kan jeg ikke en gang forlate soverommet/leiligheten. Eller som et bilde på hvor liten og yndig man er; som et barn iført for store voksenklær, som tramper inn i stua til allmenn forlystelse. «Åååååh! Nammen!». Etterfulgt av: «Ta et bilde av henne, nå var hun så søt.»

Omvendt kan man si at kvinnen, ved selv å velge å ta på seg kjærestens skjorte/trøye/strikkegenser tar hevdpå ham. Man kan se for seg følgende indre monolog, fremført av Id: «Jeg tar på meg ditt plag, ergo er du min, nå. Jeg tok trøya, som er din, i samme slengen tar jeg hjertet ditt og hodet ditt, for nå bestemmer jeg og vi er sammen til evig tid, til døden skiller oss ad, og etter det igjen også, hvis det finnes liv etter døden.»

Hva tenker du, kjære leser? Vi vet jo alle at «there is no such thing as a free lunch”, ei heller finnes det gratis t-trøyer eller herreskjorter. 

Hvis du føler deg presset til å tasse rundt i en litt gulvkald byleilighet iført din elskers kanskje ikke helt rene herreskjorte for å se sexy ut, ja, da høres jo det ut som en slags handling som man vil være foruten hvis man vil unngå forkjølelser. Samtidig, hvis du som en slags kleptoman stjeler alle klærne til typen din, mot hans vilje, og kanskje uten at han vet det, drar på forelesning eller jobb som en slags Annie Hall- wannabe, så er jo det bare litt moro og litt rart, eventuelt trist, hvis det er patologisk og du alltid MÅ stjele ting, a la Winona Ryder.

Her er en film som viser deg hvordan du kan gjøre herreskjorten om til en damebluse, hvis du er lei av å gå rundt i huset iført kun herreskjorter og nå tenker at du er klar for noe nytt a la Jenny from the Bygdøy.DYU

Når det gjøres på film, kvinne i herreskjorte, er det gjerne for å fremstille kvinnen som sexy, men hva sier det egentlig om kroppspress mot kvinner? Er det meningen at alle kvinner skal være fysisk mindre enn mennene de ligger med/er sammen med? På film er skjortene store, og kvinnene små og nette. Symboliserer skjorten også at kvinner hører til i huset, altså at når mannen har på skjorte symboliserer det «karriere og ansvar», mens når kvinnen har på skjorte er det en barnslig lek, hun «leker» ved å ikle seg herreklær, og er dermed en slags lerkefugl mot hans kåte alvor? 

I klassisk stil tastet jeg meg inn på verdensveven for å finne svar. Da fant jeg som vanlig mye artig. Og trist. Som at det finnes kvinner som på forhånd kjøper seg herreskjorter i ekstra store størrelser, fordi de ikke er, eller føler seg petit selv. Da har de et passende plagg på lur, hvis de skulle ha med seg menn hjem som er mindre enn de selv er, og det leder til avkledning, sexing, og siden påkledning av nevnt herreskjorte oventil.

Men jeg fant også noe helt annet, nemlig en slags vitenskapelig undersøkelse gjort ved University of British Columbia, der det viste seg at kvinner som fikk lov til å ha på seg kjærestens t-skjorte, med hans lukt, under ulike tester, følte seg gladere og lykkeligere og fikk også lavere cortisol-nivå i blodet, enn de som måtte ha på seg t-skjorter uten lukt, eller med kroppsduften til en de ikke kjente.

En av psykologene som gjorde testen, en viss Peter Klein,mente at man ikke ville fått samme resultat hvis mennene hadde hatt på seg kvinnens plagg, fordi kvinner har bedre luktesans, og menn dessuten er lettere visuelt stimulert enn kvinner. Kvinners klesplagg har altså ingen avslappende effekt på menn, bare omvendt.

Jeg kan simpelthen ikke akseptere den hypotesen hvis de faktisk ikke har testet om dette stemmer. Og samtidig – har de testet hva slags effekt det ville hatt for en kvinne å ha på seg t-skjorten til bestevenninnen, søsteren eller moren? Tror jeg ville fått et minst like avslappet cortisol-nivå med et slikt plagg på kroppen. 

Skal man plutselig la være å stjele typens t-skjorte hvis det er noe man pleier å gjøre? Nei, ikke hvis du skal i jobbintervju, tydeligvis, og er bekymret for cortisolnivået ditt når du er under press. Men ta gjerne på noe på underkroppen, og for helgarderingens skyld kan du kanskje låne noen uvaskede plagg av venninna di/moren din også. Det er tross alt høst, og da blir lag-på-lag aldri helt feil. 

Sang om grov tortur

Noe av det morsomste jeg vet, er å synge forferdelige tekster til morsomme melodier. Gjør vi ikke alle?

Fordi et lite barn på bare fire hadde gleden av å finne
et mishandlet lik i en trappeoppgang

Dette kunne jo vært tonesatt i moll, men nei da, Bare Egil Band skadet en hel generasjon med denne catchy strofen.

Hver syttende mai har jeg med bravur sunget andreverset av Bjørnsons «Den norske sjømand»:

Her er et folk i krig
for livet uavlatelig –
/: med dyre mannefall
i kampe uten tall. :/

NB, denne sangen har to melodier, og det er bare den ene som går i såpass tempo at du må synge «forlivetuavlatelig» som om du vandrer med freidig mot. Bruk den.

Her har vi sangen, men de har droppet andreverset med mannefallet. Men du skjønner poenget, og bare det å se og høre filmen gir en heldig bonus. Jeg er heterofil, og mer spesifikt førstebassmedullstrømperfil.

Vårt første piano ble akkurat satt i fengsel, og da fikk vi et piano fra en annen institusjon (ikke spør), og siden vi bor i et flyttelass, og fordi jeg var på biblioteket, dro jeg med meg Norsk visebok, så jeg prøver å synge det jeg kan.

Midt i en hjerterørende fremføring av Rudolf Nielsens Gategutt kom treåringen og plasserte en Peppa Gris-bok midt foran, så da laget jeg en variasjon over temamelodien. Jeg lover at når jeg har jobbet litt mer med «Etyde dé Porc» skal dere få høre den. Uansett, jeg kom meg videre, og der fant jeg en gammel favoritt. Otto Nielsens «He is dead, but he won’t lie down»:

Full fart inn i strofen «mord og vold og grov tortur», det er fantastisk.

Og så er det jo et godt grep fordi med lystig marsjtakt kan man si utrolig sterke ting. Særlig måneden. Denne måneden hvor 4chan og 8chan og Chanten og Stomperud og hele gjengen med gærninger gærner seg sammen og TROR DET ER GREIT eller KULT eller TØFT å angripe andre mennesker.

JEG

ORKER

IKKE

Takk, Otto Nielsen. Nå synger jeg av full hals

Skjønt – den giftige sopp
stikker også hatten opp
i vår egen jord og blir en tropp
ledet av en kamerat
som doserer rasehat –
he is dead, but he won’t lie down

Og så lager jeg et nytt refreng til slutt.

Du er tøff (Du er tøff)
som Nasse Nøff (Nasse Nøff)
Alt du tror på, er gigantisk kjempebløff.
Ikke sitt på Internett
og tro at bare du har rett
Ikke hør på folk som Tore Tvedt.
Kom deg ut og få en klem
Vi skal heie deg helt frem.
He is dead and is staying down.

Blogg om kongebloggere

Det føltes signifikant at jeg satt i Dagsnytt 18-studioet og snakket om kongehuset mens beskjeden kom om at Kjell Arne Totland er død. Han vel rett og slett VÆRT norsk kongejournalistikk.

På vei til studio var jeg ikke helt sikker på hva jeg skulle si, men så tenkte jeg at jeg skulle utnerde. Hva er viktigst, å høre en eller annen litteraturviter snakke om konstitusjonen, eller å lære litt om det japanske kongehuset? Jeg tenker det siste.

Researcherne i Dagsnytt 18 spør alltid hva man vil tituleres som når man skal være med. Jeg spurte om jeg kunne få prinsesse. Jeg fikk ikke det.

Her kan du se seansen. Jeg mener seansen på en ikke-Märtha-Louise-måte.

Her er a i gang. Jeg har allerede fått gode tilbakemeldinger på t-skjorten, det var faktisk den jeg gikk på jobb med i dag. Fikk tips om at jeg burde skifte, det ville trekke bort for mye oppmerksomhet, men nå har jeg sjekket ut #dax18 på Twitter og det er faktisk INGEN som nevner den.

For øvrig har jeg en ring på venstre hånd som er en danskebåtkopi av Dianas forlovelsesring (jeg oppdaget etterpå at den har begynt å miste litt sølvfarge på innsiden, utrolig hva du ikke får for 249 kroner) og min lille notisblokk har et bilde av den norske kongekronen på forsiden. Jeg leverer på kongemerch på en tilfeldig dag!

Ellers hadde jeg et nyinnkjøpt skjørt, handlet på Coast opphørssalg til 499 etter at jeg hadde handlet flaxlodd for 12.000 kroner. For ja, Aftenposten-jobben er rik og variert. Nå kunne endelig sommerens etterslep av kryssordvinnere få seg ei litta premie i posten.

Storrusten tester: Allsang på Grensen

På mandag trykket jeg på artikkelen «Hva gjør du nå, Christian Ingebrigtsen?«. Såklart. Jeg var en gigantisk a1-fan. Jeg husker så godt å oppdage dem via Topp 20, et program som gikk på teve sånn at man fikk se sangene som var populære. Jeg mistet det helt. Jeg ble bare stående. Hva var dette? Woooow jeg må ha alt av dette.

Dermed fulgte to-tre år med a1-fandom. Jeg var på den første norske konserten, jeg hang i a1-forumer på nett, kjøpte dyre a1-vhser spesialimportert, tapetserte rommet mitt, prøvde å lære meg dansen til Same old brand new you (mislyktes), vel, du forstår.

Så sluttet det, slik det gjerne slutter, men a1 er fortsatt godfølelse for meg. På kjipe dager med kjipe arbeidsoppgaver kan jeg sette på førstealbumet, «Here We Come», og føle meg bra igjen. Ja vent, husket jeg å si at jeg sendte en lang klagemail til Håkon Moslet i Dagbladet da han ga andreplaten terningkast 3? Fikk svar også. Skulle ønske jeg fortsatt hadde det.

Det viste seg at det Christian Ingebrigtsen «gjør nå», var blant annet å forberede seg til å delta på Allsang på Grensen. Hele bandet, inkl. Paul, skulle opptre på norsk jord sammen for første gang på femten år.

På dette punktet gikk hjernen min i overdrive. Jeg har aldri sett Allsang på Grensen, det virker helt ulidelig. Men a1! Men potensiell boybandgrining med fullkameraproduksjon? Men jeg kan jo? Men …

AARGH sa jeg, og min ektemann lurte på om jeg ville være for skamfull til å dra, og jeg sa nei, skam har jeg ikke mye av, og det er helt fint for meg at folk reiser på Allsang på Grensen. Jeg bare tror det er kjedelig, og mye venting for dette, men …

Det endte opp med at jeg fikk med meg min lillesøster, herfra anonymisert som «Lillerusten». Straks planen ble bekjentgjort, avslørte min familie hvordan vi angriper slike ting. Mammarusten hadde mange innspill til hvordan programmet burde settes opp, og da Lillerusten og jeg ankom parkeringsfeltet på et jorde utbrøt hun «hallo, dette er sjukt ineffektivt, vi burde parkere …»

Med andre ord, vi blir logistikksjefer over noe vi knapt vet hva er. Allsang på Grensen er mye organisering, så vi hadde nok å bite tenna i.

Fredriksten festning er skikkelig fin, og oppvarmingen, inkl. boder fra sponsorene, var klein.

Og hovedproblemet er at man forsøker å få nordmenn til å synge i fellesskap uten å drikke alkohol først. Arrangørene maste ofte om å lese tekstheftene, men det var mer Allklapp på Grensen enn noe annet. Heldigvis eier ikke jeg eller Lillerusten hemninger. Vi leverte særlig stødig på «Shallow», da vi skjønte at vi kunne den, for tekstlinjen «I’m off the deep end, watch as I dive in, I’ll never meet the ground» må leveres i full gønning. Jaså, dere andre synger ikke? Vi er opplært til å ta ansvar i slike sammenhenger. Det var gøy. Vi koste oss.

Lillerusten og jeg hadde seter langt bak, jeg tror ikke vi ble filmet en eneste gang, men jeg sa «Når Everytime kommer, da går jeg fremover». Og det gjorde jeg. En stakkars intetanende familie fikk meg rett bak seg, jeg gaulet, de snudde seg, jeg blåste i det, jeg så dem, og jeg tenkte at nå er det bare å gå all-in, jeg gjorde det for meg selv for tyve år siden.

Det er litt rart med et arrangement der ikke alle er fans. Det hadde vært gøyere hvis alle var gærne. Men men, at de var der for Keiino er ikke noe jeg dømmer for, så kanskje jeg bare må på en reinspikka a1-konsert igjen. Dette handler jo ikke om at jeg tror at disse menneskene er guder. De er helt vanlige folk, men de har bare skapt denne sangen som er et utrolig viktig minne i mitt liv. Dermed sitter man plutselig på en slette i Halden og feel all the feels.

Så da jeg oppdaget at Ben og Paul skulle gå ut langs den raden der jeg satt, og alle småjentene strakte frem hendene for å gi high five, og jeg tenkte at nå kan jeg spille kul og la dem gå forbi, eller jeg kan strekke ut hånden min, og kanskje det blir filmet men hvem bryr seg …

JEG TOK PÅ BEN OG PAUL MED DENNE HÅNDEN

og den utrolig ekle festivaldoen, men dette bildet handler ikke om det. Den handler om mitt litt anstrengte smil, alle følelsene som gjemmes bak det uttrykket i øynene, at jeg naturligvis kan gå gjennom livet med hodet høyt, og ikke minst at jeg skriver av billetten på skatten som research. Her er det for mye. Dette må brukes til noe.

Lesekroppen 2019

Mange bekymrer seg for hvordan de ser ut på stranden. Det skjønner jeg godt, du ser jo virkelig ikke ut, kanke vise deg i bikini sånn som det der, ærlig talt.

Haha.

Vis deg i hva du vil, men hva du har i hendene, eller på ørene, eller på lesebrettet, det dømmer jeg deg for. Så her er min sommerguide til hva du skal ha i hendene hvis du vil at jeg ikke skal tenke at du er rar. Forresten, aldri les Omgitt av idioter i offentligheten. Det tar seg ikke ut.

«Jeg vil lese det alle andre leser, men samtidig signalisere at jeg ikke hopper på trender»: Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

«Jeg er en trendy 20-something med god smak»: Samtaler med venner av Sally Rooney

«Jeg bryr meg om norsk litteratur og jeg kjenner de rette folka»: Voksne mennesker av Marie Aubert

«Jeg har lest nyhetene og dette med om det er konsentrasjonsleire i USA nå er spennende men jeg henger litt bakpå hele diskusjonen»: Bloodlands av Timothy Snyder

«Om sommeren er det lov å lese noe lett, men egentlig liker jeg det hele året, men shhh»: Nordlys 2 av Malin Falck

«Jeg er en pretensiøs kulturkjerring som synes det er viktige ting i viktige verden vi skal lese»: Å kysse en ørken, å kysse en myr, antologi med fribyforfattere

«Jeg er bare sjukt pretensiøs.»: Anna Karenina av Lev Tolstoj

«Vi som vil ha Den norske Bokklubben tilbake»: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen

«Jeg liker norsk litteratur, men forfatterne gir ut altfor mange bøker på rappen»: Dyrene i Afrika av Erlend Loe

«La meg bare lese det alle andre leser»: Koke bjørn av Mikael Niemi

«Ikke kok bjørn, la den leve, men jeg er fra midt i byen og bryr meg ikke om bompenger, ulvedebatt eller kommunesammenslåing»: Serotonin av Michel Houellebecq (trodde jeg hadde skrevet det rett på første forsøk, men jeg hadde glemt en e)

Dette er bare dem jeg kom på i farten. Kom gjerne med flere forslag!

Sosiale medier brenner!

Sånn, ja. Nå følger du med. Våknet litt fra Aperol-døsen, eller? Flott! For sosiale medier brenner. Og som vanlig er norske old school-medier litt treige på avtrekkeren med å dekke DET SOM SKJER. Aka brannen.

Men ikke Marimor. Selv om hun er midt i levering av bokmanus (krehemt #humbleshaming) og prøvesitter bikini før ferieavreise i morgen, så er hun med når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det.

Jeg snakker selvsagt om traileren til den nye Cats filmen! Herregud, vi må snakke MYE om denne traileren. Jeg er så oppøst at jeg ikke klarer å stokke fingrene riktig! Jeg ramler ut av bikinien! Jeg letter! Og nett som jeg skriver en bok om HUND OG KATT! Er det mulig?

Dette er traileren til den nye Cats-filmen som kommer rundt juletider. Litt tidlig å tenke på jula, men HØY tid å tenke på denne musikalen som vi her altså ser en SYK smakebit av.

Ja, nå ser du selv med dine egne øyne at det er mulig. Et aldri så lite stjerneensemble skal gestalte denne West End-klassikeren som ene og alene har bidratt til global oppvarming (hvorfor flyr ellers folk til London og New York? Jo, for å se Cats. Evt Les Miserables. Evt den med mormonerne. Du vet) nå altså i teknisk oppdatert psyko-versjon på sølvskjermer over hele verden.

Du kommer antakeligvis aldri mer i ditt liv til å synes at A. Taylor Swift er hot (hvis du likte henne fra før da) eller B. Idris Elba (Idrissa Elkuna Elba blant venner) er hot. You can´t unsee it! Beklager! Eller nei, Cats-gjengen bør beklage. Katter har ikke pupper. Og siden denne filmen er teknisk vidunderlig så burde det være en smal (smal!) sak å shoppe bort puppene til de mest barmfagre kattekvinnene. Eventuelt shoppe inn den varianten som ekte hunnkatter faktisk har. Er det ikke faktisk på en litt syk måte litt sexistisk (ja, dette blir merkelig) at hunnkattene har store pupper (ikke alle, men, du vet) mens hannkattene ikke har bul i kattetightsen? Jeg må spørre! For noen andre har glemt å gjøre det. Typ hele filmcrewet. Er dette en «Keiserens nye klær»-situasjon, der ingen tør si at kattene ikke har klær, men de har pupper?

Nei, dette handler ikke om at jeg, Frk pripp ikke aksepterer bryster eller at jeg vil sensurere nipples på Instagram (hva bryr seg!), men katter med bryster. Jeg står over.

Forresten, sa jeg at kattene ikke har klær? det stemmer ikke helt. Et par av kattene er nemlig iført…pelsjakker. Katter med pels! Både Judi Dench-katten og Jennifer Hudson-katten har på seg pelsjakker. Altså i tillegg til pelsen de allerede er ikledd fra topp til tå? Er ikke det litt rart? Er det, krehemt, fuskepels? Eller har de ikledd seg sin døde mor/tante/bror? Tankene mine raser avgårde til en viss «Silence of the lambs» film. Vel, dette er «Silence of the Cats». Igjen, jeg bare spør. Jeg har flere spørsmål. Men først en jukselapp.

Her kommer en kort jukselapp til selve Cats-musikalen:

  • Historien er basert på T.S Eliots berømte barnefortelling/diktepos «Old Possum´s Book of Practical Cats» som jeg av forklarlige årsaker har liggende her på pulten ved siden av meg i både norsk og engelsk språkdrakt! Diktsamlingen ble opprinnelig skrevet til hans gudbarn. I denne samlingen fortellinger introduseres vi for kattene (f.eks Mungojerrie) som vi kjenner fra musikalen.
  • Musikken, og dette kan alle quiz-folk utenat i søvne, er komponert av Andrew Lloyd Webber. Viktig å huske to b-er i etternavnet her, mannen komponerer musikk, ikke griller!
  • Musikalen «Cats» er den lengstspillende musikalen på både Broadway og West End.
  • Andrew Lloyd Webber la musikk til diktene mest for sin egen del, for å se om han kunne klare det, og det klarte han.
  • For å få musikalen opp å stå tok Webber opp lån med sikkerhet i huset. Hvis musikalen hadde floppet ville han blitt husløs. Som en slags løskattemann.
  • De to mest berømte sangene fra musikalen «Pollicle dogs and Jellicle cats» og «Memory» er ikke hentet direkte fra den «Old Possum …», men skrevet senere av regissør Trevor Nunn som satte opp den første forestillingen i 1981. Disse sangene var basert på andre T.S.Eliot dikt, nemlig det upubliserte diktet «Pollicle Dogs and Jellicle Cats», og et annet Eliot-dikt kalt «Rhapsody on a Windy Night».[1]

I filmversjonen av scenemusikalen fra 1981 så får vi ikke bare se skrekkversjonene av Taylor Swift og Idrissen, men også stakkarer som Jennifer Hudson, Jason Derulo og James Corden har fått kjørt seg først i sminkestolen og kostymer (kos og mask), før folka i etterarbeid har ruset seg på meskalin og kattehasj og gått løs på dem etter alle kunstens regler.

Jeg er så lei meg for å si det, men dette ser ikke bra ut. Menneskehender! Menneskeneser! Og hår overalt, overalt! Man får lyst til å kaste seg inn i første og beste tvilsomme waxing-studio og fjerne hver minste lille hårstubb på kroppen. For dette er ikke greit! Det er som å legge seg på andre juledag, i stummende mørke og våkne opp uten klær liggende på playaen i Ayia Napia! Mens alle glor og roper! «Look Dar ar hairy fairy monsterkvinne! Du talar norsk with me? (de snakker norsk-engelsk der nede)

Not, ok, Cats! Not, ok, Tom! Jeg ser for meg at T.S Eliot spinner i graven! Selv skal jeg gå og legge meg og får marerittenes mareritt. Nei, vent, det har jeg allerede sett. For det verste av alt er størrelsene på disse katte-dvergene. De er ikke katter i menneskestørrelse, ei heller er de mennesker kledd ut som katter i kattestørrelse (noe som ville vært det logiske), neida, de er mennesker kledd i kattekostyme i en slags muse/hamster-størrelse. Hvor sjukt er ikke det! På toppen av alt dette andre! Jeg orker ikke mer.

Om jeg skal se filmen i jula? Ja, da, jeg kommer sikkert til å KOSE meg. Sånn er kvinner. Nevnte jeg at det er fullmåne? Fullmåne og musikalnyheter = oppskriften på overtenning.

Bonne nuit. Buona notte e sogni d´oro.