It´s coronatime!

Ja, så var det den tiden på året. Den tiden på året som vanligvis byr på utfordringer av typen:

  1. Skal jeg droppe kåpe på vei til jobb i dag og heller ta på meg en jakke (evt skjokke) og fryse meg skakk i hjel mens jeg venter på trikken?
  2. Er det innafor å spre den siste haugen med snø i hagen utover plattingen så den smelter fortere?
  3. Er dette året jeg begynner å så blomsterfrø og grønnsaksfrø i vinduskarmen? Nei, tydeligvis ikke.

Og så videre, og så videre, og så videre. Livet var enkelt dere! Søtt, og enkelt. Sånn er det ikke lenger. Nå er det coronatime! Det siste sies med syngende stemme og jazzhender. I hvert fall av de tre barna mine. Jeg vet ikke hvor de har det fra, men mistenker Youtube aka «den nye læreren», har skylden.

Hva er «coronatime»? Hvordan føles det? For første gang på veldig, veldig mange år er det høyst relevant å stille folk spørsmålet «hva føler du nå?»

Noen er ute i felten, ute i krigen, som butikkansatte, som helsearbeidere, som renholdsarbeidere. Ja, jeg er såpass PC at jeg la til renholdsarbeidere på listen, før jeg la til folkevalgte, for eksempel, som blir syke i et bankende kjør fordi de ikke klarer å huske selv de enkleste smittevernregler. Ooops I did it again med Britney Solberg.

Uansett, dette er folk det blir klappet for rundt klokka sju, jeg har sett det i sosiale medier.

Noen er lagt inn på sykehus.

Andre er bare hjemme, i mer eller mindre frivillig karantene, mens noen er i isolasjon fordi de er så heldige at de har blitt testet. Ja, for egentlig skulle flere blitt testet, som ikke har blitt det, enten fordi de burde blitt det (har alle symptomer på korona, typ) eller fordi de har veldig lyst. Jeg mener at her har regjeringen sviktet. Du kan ikke ta bort muligheten for å fikse svissen, uten å tilby en slags erstatning? Frisør er lik psykolog med fagbrev, og det kunne jeg virkelig trenge i disse frynsete tider. Både svissen og nervene trenger litt antifrizz, er jeg redd. Og jeg er ikke alene. Kunne ikke en liten test bøte litt på den angsten noen og enhver (kan byttes ut med det personlige pronomenet «jeg») føler på? Jo, absolutt! 

Og ja, jeg er en av disse menneskene som gjerne skulle blitt testet. Der er det, jeg kommer ut av skapet, stolt som en hane, skamløs og fri – jeg elsker tester.

Selv pre-«coronatime», så elsket jeg tester. Test deg selv! La oss teste deg! Ta meg, ta meg, ta meg! 

Men nei, tyværr, ikke noen testing denne gang. Man kan melde inn sine symptomer, javisst, men selv om man melder inn både det ene eller andre, så blir man ikke testet. 

Og her, i denne teksten, er det selvsagt slik at «man» kan byttes ut med «jeg», som i et hvilket som helst tilfeldig portrettintervju.

«Man føler seg jo kanskje litt glemt».

Ja, det gjør man! Selv omgitt av sin kjære familie som synger ma-ma-ma-ma-ma-ma-ma hele dagen lang og natten kort.

Så da sitter «man» hjemme, da, i karantene, med sår hals, dundrende hodepine, kilende nese, nysing, hosting, svekket luktesans og stedsans og konstant fokus på det minste lille knirk som en halvgammel kropp har å by på. 

Ja, for jeg er litt pjusk. Og har vært i det jeg ser blir kalt frivillig karantene. Mann og barn har vært i ekte karantene på grunn av nærkontakt med koronasmittet. Fotballtreneren til en av ungene viste seg å ha korona (han ble testet). Etterpå har hele familien i tur og orden vært forkjøla og svimle og hostete og trøtte. Men hvem er ikke det på denne tiden av året?

Spørsmålet er altså: er jeg en av dem, nå? Kan jeg endelig skrive nynorsk i statusoppdateringen på face: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Vi med corona. Nei, det får jeg nok ikke vite. 

Er jeg eller er jeg ikke smittet av sykdommen som først og fremst har gitt meg en intens dragning mot både sosiale- og mainstream media? Jeg har begynt å se CNN sendinger hver kveld! Jeg setter stor pris på deres stramme klesstil, myke, skinnende hår og stive smil de gangene intervjuobjektene prøver å tøyse med dem. Du skal ikke komme her og komme her med CNN ankere, altså. Da kaster de deg i bakken med krav-maga-øynene sine.

Uansett, hva føler dere nå, folkens? Er du ute og slåss mot den usynlige fienden, eller koser du deg med armageddon-stemning hjemme i hiet ditt? Er du en av dem som faktisk synes det er relevant med «slik får du endelig orden i roteskuffen»-artikler i strømmen din eller har du mer en nok med hjemmeskole/fulltidsjobb/koronasymptomer men ingen test eller frisørtime i pipeline?  Drukner du dine sorger (el vino did flow), spiser du dine monstre (hei godteskuffen) eller løper du fra dem (her er mine work-out routines!) ? 

Jeg er selv i en av mine verste «scatterbrain»-perioder, og har absolutt ikke tenkt til å dynge ned verdensveven med tips til kulturelle/kreative idéer som kan løfte deg og din familie opp til et helt nytt nivå av perfekthet.

Nope.

Men. MEN. Hvis du har runda alle tv-seriene og ikke får fiksa leserbriller pga karantene/isolasjon, så går det jo an å svinge innom Joe Exotic. Aka Tiger King. Da kan jeg garantere deg koronafri hjerne. Faktisk kommer du til å føle deg frisk av å se den. Bare nevner det. I tillegg kommer du til å elske din egen frizz/ettervekst. Hva er din ettervekst mot håret til tigergutt? Nettopp, håret ditt er en balsamorgasme til sammenlikning.

Så, ja, du holder kanskje på å gå på veggen, men du sitter ikke i bur (men det gjør de kongelige – gullbur), og du sitter ikke bak murene heller. Eller, de fleste av dere gjør ikke det. Med mindre, det vil si, hvis det har gått så langt at du bokstavlig talt har krøpet inn i hundeburet til bikkja di, da trenger du hjelp. Fra flere enn frisøren din.

Der ingen skulle tru at ein tiger kunne bu

Adieu fra moi. Men du da, kjære bloggesøster som jeg ikke har vært i mils omkrets av på flere uker, hvordan går det med deg?

Jakkesjokk!

Sorry, men i disse coronatider må man dra på litt for å holde på oppmerksomheten til leserne. Bare vent litt, så skal jeg lime inn polititape rundt hele, så skjønner dere alvoret. Det er en ny jakke i byen. Nei, vent. Sa jeg jakke? Jeg mente skjorte? Nei, vent, jeg mener selvsagt (på med mattebrillene!):

Jakke + skjorte = skjokke!

Ja, jeg vet, det er umulig både å uttale og å se for seg. Jeg prøver igjen på engelsk.

Jacket + shirt = shacket

Har du ikke skaffet deg en shacket/skjokke ennå, sier du? Eller kanskje du har det, men du visste bare ikke hva plagget kalles? Jeg tror vi nærmer oss noe.

Denne nye tingen, skjokken eller «the shacket» om du vil, er nemlig et plagg som må være oppdiktet for nettopp våre nordiske trakter. Dette er ikke et plagg som er konstruert for sydens hete sol, nei. Dette er nemlig en skjorte som er så tykk og deilig i stoffet at den glir over i jakkesjangeren rent kroppstemperaturreguleringsmessig. Men den ser ut som en skjorte. Og derfor kan den, bør den, ber den(!) nærmest om å styles med en jakke oppå der igjen. Hva er vel mer passende her i «le nord»? Ingenting er mer passende. Annet enn å gå med termodress til vi bikker overgangen mai/juni i Sør-Øst-Norge, og bikker overgangen juli/august i Nord-Norge. Og da snakker vi ikke lenger om dagligmote, gjør vi vel?

Vi ønsker deg uansett velkommen inn i skapet, kjære sjokke/shacket, og gleder oss til mange, lange og kalde vårdager med deg på slep.

Mynte Krusedull lever igjen

Og både Linn Strømsborg og Ida Jackson viser hvorfor jeg tror bloggen overlever også inn på 20-tallet, så jeg velger å feire med en liten dum liste, bare for å komme i gang etter kuk i computeren.

3 drikker

Sjokolademelk
Eplejus
Te

3 klesplagg

Svart kjole med glitter i
Grønn, lang penkjole
Blått sirkelskjørt
(felles for dem: Like behagelig som pysj, ser ordentlig ut)

3 steder

Kjøkkenbordet med utsikten
Akerselva
Vansjø

3 uttrykk

Shit påmfritt
Milde måne
Saklig

3 musikaler

Les Miserables
Hamilton
Sound of Music

3 ting jeg har vært karneval

Drueklase
Smurf
Barbie i esken

3 forfattere

Jane Austen
Gerd Brantenberg
Roald Dahl
(haha vet ikke hvilke kriterier jeg satte der, gitt)

3 podkaster

Lindmo & co
Aftenpodden
Sånn er du

3 frukter

Appelsiner
Kiwi
Bringebær

En altfor trist (men vakker) kortfilm som du kommer til å like

På søndag var jeg med barna og venner på Vega scene, hvor de har det fantastiske tilbudet «Knøttekino». Det var rett og slett fem kortfilmer på skjerm, med sofa, dempet belysning og rimelig pris. Tipp topp! Temaet var «ull og tråd», så vi så blant annet denne:

Men den første, «Lost and found», vel, den ble vi ganske satt ut av. Den ligger fritt på nett, så jeg anbefaler deg å bruke syv minutter av livet ditt på den:

Lost & Found from Goldy on Vimeo.

Nydelig er den, for noen bilder den skaper, men altså. Snufs. Jeg storgråt. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på den trådstumpen.

Her er det bakomfilm og bilder og etc.

Kanskje vi kan diskutere det litt her. Ja, jeg synes jo at barn skal kunne se filmer som er triste og ordentlige, men dette var da VELDIG trist og VELDIG skummelt? Er det en barnefilm, eller er det en voksenfilm – men så tror vi bare at stop motion kosedyr må være barnefilm? Burde han ikke klart å hekle sammen vennen sin til slutt, i alle fall at det var litt bevegelse i den halen? Et lite håp? Et bittelite håp? Er det for mye å be om?

HÅP

Hvem er mest schjendis? Grydeland vs. Storrusten

Ok, jeg vet ikke helt hvordan dette cupmesterskapet skal gå for seg, men jeg har en lørdagskveld og en datamaskin og jeg PROKRASTINERER ÅKEIIIIII

Runde 1: Hva googler folk om deg?

Vel, dette var ganske forventet, tenker jeg. Kanskje litt overraskende at ingen husker at diktsamlingen min heter Barsel, men greit, greit.

Hoho! De husker hva Maris bok heter (Som hund og katt, den du skal kjøpe i julegave til dyreglade familiemedlemmer), men du og du som de lurer på sivilstatusen! Er hun gift, har hun kjæreste, har hun ektefelle, har hun Jan Zahl, har hun barn, har hun …

Svaret er forøvrig (så langt jeg vet) hhv. ja, nei, ja, ja (men bare som jobbektemann), ja x3.

Og tenk at hun har vært i Asylet, da dere! Jeg har ikke engang turt å se den.

Runde 1: Storrusten 0 – Grydeland 1

Runde 2: Hva står det om deg på Wikipedia?

På forrige bilde kunne dere jo se at det har jeg allerede tenkt over.

Lang fin bio. Men ingenting om mann, barn, zahler, alt det som folket bryr seg om.

JA DET STEMMER JEG SKJØNNER IKKE HVORFOR

Runde 2: Storrusten 0 – Grydeland 2

(Men det skal sies at Grydeland har tilbudt seg å skrive wiki-profilen min hvis jeg bare sender henne basic facts om meg selv, så siden jeg har en schjendis som vil skrive MIN wikibio er kanskje jeg mest kjendis? Interessant catch-22 det der.

Runde 3: Hvem ser fjongest ut på forfatterportrettet sitt?

Jeg ser hvorfor dere nå vil mene at dommeren er inhabil. Men det blåser jeg i.

Jeg berømmet Mari i store doser da jeg så dette bildet. Det er riktig fint, og hun fortalte meg et eller annet Camilla Pihl-triks for å få sånne krøller (det var noe med hestehale? Tror jeg? Hehe, har aldri trengt å jobbe med det). Men uansett: Pene øredobber, casual stil, nøytral bakgrunn, jeg liker asymmetrien i jakken hennes. Store knapper. Ok, begynner å erindre hvorfor jeg ikke er en moteblogger.

Velger såklart det bildet jeg er mest fornøyd med, tatt av motefotograf Julie Pike. Sjekk den rødfargen på leppene, a. Sjekk det bustete håret da jeg tenkte «Kan Solstad, kan jeg!» og bare lot gro. Sjekk åker jeg står i! Der snakker vi innsats! Jeg var så sulten på dette tidspunktet at jeg nesten gråt, men jeg klarte å holde meg til jeg kom meg til bilen. Vet dere hvor langt man må kjøre gråtende fra Brønnøya før man finner noe mat? LANGT.

Jeg vinner på krøller. Sårri, Grydis.

Runde 3: Storrusten 1 – Grydeland 2

Runde 4: Vilt og poetisk liv

Kjendiser skal helst sprute champagne og træsje hotellrom og skrive om natten og leve om dagen og ikke bry seg om hva andre mener og gå på rød løper.

Her føler jeg det er vanskelig å gi noen av oss poeng. Småbarnsmødre kan liksom ikke vinne i det gamet der, så lenge lus finnes og søppelposer begynner å lukte.

Runde 4: Storrusten 1 – Grydeland 2

Runde 5: Kjendisvenner

Alle vet at kjendiser trenger andre kjendiser for å være kjendis. Jeg har sett bilder av Grydeland sammen med UTROLIG pene mennesker. Ok, jeg vet at egne venner vil ta dette som en fornærmelse, og jeg elsker dere, men vi ville sett rare ut på Se og Hør-fest. Grydelands venner har sånne ballonger med konfetti i, liksom.

Men nå sa jeg faktisk «huh!» høyt da jeg oppdaget at hun har færre Facebook-venner enn jeg! Bare 64 prosent av hva jeg har. (Det at vi begge kan prosentregning trekker oss kanskje ned, jeg tenker at kjendiser ikke skal kunne matte? Eller betyr det bare at vi aldri kan bli med på Paradise? Er det minuspoeng?)

Uansett. Jeg takket ja til å lese på Grydelands slippfest i fjor, før vi kjente hverandre ordentlig, bare fordi det skulle komme så mange kjendiser. Jeg scrollet nedover inviterte-listen og pep. Etter at jeg hadde pepet på selve festen fordi jeg så Hallgeir Kvadsheim (jeg tror kanskje jeg har et problem), satt jeg i en sofa og pep. Og snakket bare med én kjendis. (Om lus, faktisk. Småbarnsmødre be småbarnsmødre.)

Jeg er usikker på om dette gir meg minus eller Grydeland pluss, men jeg velger å være raus og si:

Runde 5: Storrusten 1 – Grydeland 3

TIL SLUTT

Her kan jeg velge å dele ut noen siste visdomsord eller minuspoeng. Jeg begynner å ane hvor patetisk denne bloggposten er og tenker at jeg kanskje skal avslutte, men hvis jeg avslutter må jeg jo tilbake til det jeg holder på med. Som er et manus som kanskje kan gjøre meg veldig schjendis og at alle tilber mitt geni (?), så kanskje jeg skal avslutte her og si at du vinner denne runden, Mrs. Stockpotland, men bare vent! Bare vent!

Nobel-kjoler och -tiaraer! Her var det flott.

Først litt standard-løp:

Embed from Getty Images

Gjesp.

La oss dra over Svinesund.

Embed from Getty Images

Et gigantisk u-gjesp! For en fest den tiaraen er. Det er en smaragdtiara Sofia fikk til bryllupet av sine svigerforeldre, men toppene kan byttes ut, og dette er første gang vi ser den med turkiser. Ny-deh-li.

Embed from Getty Images

Denne kjolen til Victoria har jeg mixed emotions for, men det kan se ut som hun har tatt to Svenska-Akademien-menn, knøvlet dem sammen og tvunget dem til å gå skrått på knærne, så det tenker jeg er et statement vi kan støtte.

Embed from Getty Images

Hun er så pen at det er litt vanskelig, rett og slett. Flott strålediadem, så pent med det lyseblå mot det sorthvite.

Embed from Getty Images

Dronning Silvia spiller storartet i sitt dronning Silvia-spill, men …

Embed from Getty Images

Rååååsa!

Embed from Getty Images

Jeg har dødd og kommet til tiara/øredobb-himmelen. Får hodepine bare av å tenke på å klare å holde de kiloene der oppe med ørene, men men. Ikke mitt problem.

Embed from Getty Images

Kjolen er forresten ikke stroppeløs, dere kan se knapperaden i den gjennomsiktige toppen her. Elsker den desto mer.

<3 <3 <3

Og de kjører ikke akkurat to paracet og kosedress dagen derpå heller:

Bla og se.

Knytbluskjolen til Victoria, det virker veldig Sara Danius-tanke her, og den nydelige tiaraen fra prinsesse Lilian (som dere vel husker?). Dette er bare så bra løp for dem alle. Du og du. Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt.

Kulturtips

Jeg har ikke mye overskudd, men jeg har konsumert, og jeg trenger å fortelle det:

«Ida tar ansvar» av debutant Kjersti Halvorsen er en innmari bra bok. Det er en blindernroman, noe jeg kanskje tenkte at jeg ikke orker mer av, men hun har humor og stort alvor. Anbefales på det sterkeste.

Jeg har lest en haug med andre bøker også, men denne må jeg fortelle om.

Så har jeg vært på teater, veldig mye, jeg har sett Sigd og Charlie og sjokoladefabrikken og nå Sound of Music.

Disclaimer: JEG ELSKER SOUND OF MUSIC.

Så jeg syntes den var strålende, jeg. Flott scene, Solveig kringlebotn som abbedissen ga meg mange tårer, gjentatte ganger, og den gode vrien på nazi-sangkonkurransen ga meg the creeps (og det skal den gjøre.)

Det handler om det gode mot det onde, om glede og sang, om kjærlighet (bryllupet 🥰🥰😍).

Fred ut, folkens.

Dyrtid

Verden skal vite at vi er i ferd med å gå i hundene! Eller, det vil si, jeg har gått i hundene. Og i kattene. Etter å ha skrevet en sakprosabok om hunder og katter, en lettbent en, sådan, så ser jeg hunder og katter overalt. Og jeg ser dem i litteraturen, ikke minst. Så mange hunder og katter, og menneskene deres, dukker opp, at man kunne nesten gjort det til et prosjekt å samle dem. Samle dem og finne ut hva de gjør, i litteraturen, altså, hvilke funksjoner de har! Det er da kjempeinteressant?

Gratis tips til masteroppgave der, altså, til deg som er av den mastertypen.

For å gi deg et lite dytt i riktig retning, et ørlite puff som kan få deg i gang, så skal jeg gi deg et utdrag fra den relativt nye romanen til Hanna Stoltenberg som heter «Nada». Her begynner vi midt i en historie som er et tilbakeblikk for hovedpersonen Karin. Vi befinner oss utenfor et motell et sted i Tyskland, en sommerferie da Karin var på bilferie med Erik, samboeren, og den lille datteren deres Helene. I denne scenen snakker Karin med den middelaldrende kvinnen Nicola som er fra Brighton, og er på ferie med mannen Hugh. De har vært gift i hundre år, og har voksne barn og barnebarn som de har lite kontakt med. Her sitter Nicola og Karin utenfor motellet og jabber.

«En fet og gyllen labrador som tilhørte eierne av motellet, lå utmattet i skyggen av huset. Nicola satte en isboks med vann ned på grusen, men det var så vidt hunden orket å løfte hodet. Hun dyppet hånden i vannet og strøk den over pelsen. «Jeg er egentlig et kattemenneske,» sa hun over skulderen. «Vi har to stykker hjemme, men de klarer seg utmerket på egen hånd mens vi er borte. Selvstendige dyr, i motsetning til den hjelpeløse pelsen her.» Hun reiste seg og kom bort til Karin, firte seg langsomt ned i fluktstolen ved siden av henne. «Ungene våre var gale etter hunder da de var små, men jeg sa plent nei til å ha hund, så de gikk tur med naboens puddel i stedet. Helt til de ble lei, og det ble de, alle som en.»

Det står litt mer om hunden etterpå også, men hunden, og pratet om dyr, har en funksjon. Hvilken? Grei ut og brett helt tilbake.

PS: Til alle dere som elsker å nerde med språk vil jeg anbefale klisjeer.no som er «con amore» -prosjektet til språkentusiast Hans Andreas Tvedt. Der kan du lese masse mer om uttrykket «å gå i hundene»!

Best in show

Halloween kom og gikk, og gresskaret ligger fortsatt på kjøkkenbenken, uskadet.

Vi fikk ikke tid til å lage lykt i år heller! Kudos til dere som gjorde det! Dere er jammen flinke! Dere er jammen sykt flinke og inspirerende og kule folk, som svinger kniven og imponerer alle sammen med de flotte utskjært gresskarene deres!

Samma det. Det er en kategori til som man må prestere i på Halloween. Utkledningen. Selve mesternes mester-konkurransen innen familieskills. Det er her man skiller barna fra de voksne. Barna har det jo superlett, de trenger bare være små og søte. Det er vi voksne som må briljere her, som må legge oss i selen, svinge penselen, vise at vi er på G med de beste pop-kulturelle referansene.

Selv er jeg så heldig at jeg har barn som lager sine egne kostymer, og som heller ikke er fremmed for å komme med tips til sin gamle mor.

Vær ulv, sa dattera! Ulv som har kledd seg ut som en bestemor! Vel, jeg er jo snart bestemor, så gammal som jeg har blitt sa jeg, og så lo vi. Derfor gikk jeg bare for en helt straight up ulv, og tenkte i mitt stille sinn at hvis Nationaltheatret skal caste noen statister til å bare stå i bakgrunnen og se ut som en kul ulv på vinterens fremsyning av den eventyrlige rockemusikalen «Ulven og geita», så kanskje dette er min mulighet!

Her er bildet av meg:

Jeg vet, bildet står feil vei. La oss bare si at det er mac-ens egen trick or treat! Det ble trick, for å si det sånn.


Jeg synes jeg ble ganske fin, og klarte å skremme en mamma i klassen ved å bare si «hei» med helt vanlig stemme/volum. Det var gøy.

Jeg følte meg på en måte som en slags vinner, av en uoffisiell konkurranse som het «gamlemor gjør det igjen». Men den følelsen vedvarte dessverre ikke. For da jeg hadde kommet vel hjem igjen, og tatt på meg lesebrillene for å scrolle gjennom sosiale kanaler, så oppdaget jeg HKHMH og MHKHKMK, altså Mette Marit og Håkon, som rett og slett overleverte på årets Halloween. Hvis det var en konkurranse, så var det de som vant, for å si det sånn!

Stjålet fra VGs artikkel om KRPR. Se så fine!

Gratulerer til kronprinsparet! <3 Gwyneth selv skrev at hun ikke kunne tro hvor episk dette var. Vi er enige, Gwyn! 30 000 likerklikkere tar ikke feil.

Og som vanlig glir denne bloggposten over i en filmanbefaling. Tenk at denne filmen er fra 2001. Er det mulig? Da er det på tide å se den ommat.

Våre gode venner, fuglene

Etter at min bloggpartner Kristin Storrusten ble rushet til legevakten i en ambulanse, fulgt av politikortesje (antar jeg, hun er uerstattelig for mange av oss!) grunnet fugleangrep fra oven, har jeg ikke klart å slutte tenke på våre egentlig gode venner, fuglene. Hvem er de, hva tenker de på og hva symboliserer de for oss mennesker?

Er de en type flygende sunnhetspoliti? Som dere sikkert legger merke til så fisker Tippi Hedren ut en sigarett i denne klassiske skolegårdsscenen. Jo mer hun puffer på siggen, jo flere kråker samler seg på klatrestativet. Er fuglene…samvittigheten? Den dårlige, altså? Er fuglene…nikotin? Angst?

Og min kjære bloggpartner, Kristin? Hun knasket ikke akkurat på en gulrot da angrepet kom. Hun spiste burger. Igjen må man spørre seg. Fordømmer fuglene matvalget? Er de agenter for en vegetarisk framtid? Det er jo helt ulogisk, seriøst, måkene tar seg jo selv gjerne en liten fugleunge i ny og ne!

Jeg føler ikke vi kommer så mye lenger her. Mem henviser til mesternes mester, den smågale Alfred Hitchcock og hans offisielle trailer for «The Birds». Der fikk du et filmtips for helgen i samme slengen, forresten!