Blogg om kongebloggere

Det føltes signifikant at jeg satt i Dagsnytt 18-studioet og snakket om kongehuset mens beskjeden kom om at Kjell Arne Totland er død. Han vel rett og slett VÆRT norsk kongejournalistikk.

På vei til studio var jeg ikke helt sikker på hva jeg skulle si, men så tenkte jeg at jeg skulle utnerde. Hva er viktigst, å høre en eller annen litteraturviter snakke om konstitusjonen, eller å lære litt om det japanske kongehuset? Jeg tenker det siste.

Researcherne i Dagsnytt 18 spør alltid hva man vil tituleres som når man skal være med. Jeg spurte om jeg kunne få prinsesse. Jeg fikk ikke det.

Her kan du se seansen. Jeg mener seansen på en ikke-Märtha-Louise-måte.

Her er a i gang. Jeg har allerede fått gode tilbakemeldinger på t-skjorten, det var faktisk den jeg gikk på jobb med i dag. Fikk tips om at jeg burde skifte, det ville trekke bort for mye oppmerksomhet, men nå har jeg sjekket ut #dax18 på Twitter og det er faktisk INGEN som nevner den.

For øvrig har jeg en ring på venstre hånd som er en danskebåtkopi av Dianas forlovelsesring (jeg oppdaget etterpå at den har begynt å miste litt sølvfarge på innsiden, utrolig hva du ikke får for 249 kroner) og min lille notisblokk har et bilde av den norske kongekronen på forsiden. Jeg leverer på kongemerch på en tilfeldig dag!

Ellers hadde jeg et nyinnkjøpt skjørt, handlet på Coast opphørssalg til 499 etter at jeg hadde handlet flaxlodd for 12.000 kroner. For ja, Aftenposten-jobben er rik og variert. Nå kunne endelig sommerens etterslep av kryssordvinnere få seg ei litta premie i posten.

Storrusten tester: Allsang på Grensen

På mandag trykket jeg på artikkelen «Hva gjør du nå, Christian Ingebrigtsen?«. Såklart. Jeg var en gigantisk a1-fan. Jeg husker så godt å oppdage dem via Topp 20, et program som gikk på teve sånn at man fikk se sangene som var populære. Jeg mistet det helt. Jeg ble bare stående. Hva var dette? Woooow jeg må ha alt av dette.

Dermed fulgte to-tre år med a1-fandom. Jeg var på den første norske konserten, jeg hang i a1-forumer på nett, kjøpte dyre a1-vhser spesialimportert, tapetserte rommet mitt, prøvde å lære meg dansen til Same old brand new you (mislyktes), vel, du forstår.

Så sluttet det, slik det gjerne slutter, men a1 er fortsatt godfølelse for meg. På kjipe dager med kjipe arbeidsoppgaver kan jeg sette på førstealbumet, «Here We Come», og føle meg bra igjen. Ja vent, husket jeg å si at jeg sendte en lang klagemail til Håkon Moslet i Dagbladet da han ga andreplaten terningkast 3? Fikk svar også. Skulle ønske jeg fortsatt hadde det.

Det viste seg at det Christian Ingebrigtsen «gjør nå», var blant annet å forberede seg til å delta på Allsang på Grensen. Hele bandet, inkl. Paul, skulle opptre på norsk jord sammen for første gang på femten år.

På dette punktet gikk hjernen min i overdrive. Jeg har aldri sett Allsang på Grensen, det virker helt ulidelig. Men a1! Men potensiell boybandgrining med fullkameraproduksjon? Men jeg kan jo? Men …

AARGH sa jeg, og min ektemann lurte på om jeg ville være for skamfull til å dra, og jeg sa nei, skam har jeg ikke mye av, og det er helt fint for meg at folk reiser på Allsang på Grensen. Jeg bare tror det er kjedelig, og mye venting for dette, men …

Det endte opp med at jeg fikk med meg min lillesøster, herfra anonymisert som «Lillerusten». Straks planen ble bekjentgjort, avslørte min familie hvordan vi angriper slike ting. Mammarusten hadde mange innspill til hvordan programmet burde settes opp, og da Lillerusten og jeg ankom parkeringsfeltet på et jorde utbrøt hun «hallo, dette er sjukt ineffektivt, vi burde parkere …»

Med andre ord, vi blir logistikksjefer over noe vi knapt vet hva er. Allsang på Grensen er mye organisering, så vi hadde nok å bite tenna i.

Fredriksten festning er skikkelig fin, og oppvarmingen, inkl. boder fra sponsorene, var klein.

Og hovedproblemet er at man forsøker å få nordmenn til å synge i fellesskap uten å drikke alkohol først. Arrangørene maste ofte om å lese tekstheftene, men det var mer Allklapp på Grensen enn noe annet. Heldigvis eier ikke jeg eller Lillerusten hemninger. Vi leverte særlig stødig på «Shallow», da vi skjønte at vi kunne den, for tekstlinjen «I’m off the deep end, watch as I dive in, I’ll never meet the ground» må leveres i full gønning. Jaså, dere andre synger ikke? Vi er opplært til å ta ansvar i slike sammenhenger. Det var gøy. Vi koste oss.

Lillerusten og jeg hadde seter langt bak, jeg tror ikke vi ble filmet en eneste gang, men jeg sa «Når Everytime kommer, da går jeg fremover». Og det gjorde jeg. En stakkars intetanende familie fikk meg rett bak seg, jeg gaulet, de snudde seg, jeg blåste i det, jeg så dem, og jeg tenkte at nå er det bare å gå all-in, jeg gjorde det for meg selv for tyve år siden.

Det er litt rart med et arrangement der ikke alle er fans. Det hadde vært gøyere hvis alle var gærne. Men men, at de var der for Keiino er ikke noe jeg dømmer for, så kanskje jeg bare må på en reinspikka a1-konsert igjen. Dette handler jo ikke om at jeg tror at disse menneskene er guder. De er helt vanlige folk, men de har bare skapt denne sangen som er et utrolig viktig minne i mitt liv. Dermed sitter man plutselig på en slette i Halden og feel all the feels.

Så da jeg oppdaget at Ben og Paul skulle gå ut langs den raden der jeg satt, og alle småjentene strakte frem hendene for å gi high five, og jeg tenkte at nå kan jeg spille kul og la dem gå forbi, eller jeg kan strekke ut hånden min, og kanskje det blir filmet men hvem bryr seg …

JEG TOK PÅ BEN OG PAUL MED DENNE HÅNDEN

og den utrolig ekle festivaldoen, men dette bildet handler ikke om det. Den handler om mitt litt anstrengte smil, alle følelsene som gjemmes bak det uttrykket i øynene, at jeg naturligvis kan gå gjennom livet med hodet høyt, og ikke minst at jeg skriver av billetten på skatten som research. Her er det for mye. Dette må brukes til noe.

Lesekroppen 2019

Mange bekymrer seg for hvordan de ser ut på stranden. Det skjønner jeg godt, du ser jo virkelig ikke ut, kanke vise deg i bikini sånn som det der, ærlig talt.

Haha.

Vis deg i hva du vil, men hva du har i hendene, eller på ørene, eller på lesebrettet, det dømmer jeg deg for. Så her er min sommerguide til hva du skal ha i hendene hvis du vil at jeg ikke skal tenke at du er rar. Forresten, aldri les Omgitt av idioter i offentligheten. Det tar seg ikke ut.

«Jeg vil lese det alle andre leser, men samtidig signalisere at jeg ikke hopper på trender»: Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

«Jeg er en trendy 20-something med god smak»: Samtaler med venner av Sally Rooney

«Jeg bryr meg om norsk litteratur og jeg kjenner de rette folka»: Voksne mennesker av Marie Aubert

«Jeg har lest nyhetene og dette med om det er konsentrasjonsleire i USA nå er spennende men jeg henger litt bakpå hele diskusjonen»: Bloodlands av Timothy Snyder

«Om sommeren er det lov å lese noe lett, men egentlig liker jeg det hele året, men shhh»: Nordlys 2 av Malin Falck

«Jeg er en pretensiøs kulturkjerring som synes det er viktige ting i viktige verden vi skal lese»: Å kysse en ørken, å kysse en myr, antologi med fribyforfattere

«Jeg er bare sjukt pretensiøs.»: Anna Karenina av Lev Tolstoj

«Vi som vil ha Den norske Bokklubben tilbake»: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen

«Jeg liker norsk litteratur, men forfatterne gir ut altfor mange bøker på rappen»: Dyrene i Afrika av Erlend Loe

«La meg bare lese det alle andre leser»: Koke bjørn av Mikael Niemi

«Ikke kok bjørn, la den leve, men jeg er fra midt i byen og bryr meg ikke om bompenger, ulvedebatt eller kommunesammenslåing»: Serotonin av Michel Houellebecq (trodde jeg hadde skrevet det rett på første forsøk, men jeg hadde glemt en e)

Dette er bare dem jeg kom på i farten. Kom gjerne med flere forslag!

Sosiale medier brenner!

Sånn, ja. Nå følger du med. Våknet litt fra Aperol-døsen, eller? Flott! For sosiale medier brenner. Og som vanlig er norske old school-medier litt treige på avtrekkeren med å dekke DET SOM SKJER. Aka brannen.

Men ikke Marimor. Selv om hun er midt i levering av bokmanus (krehemt #humbleshaming) og prøvesitter bikini før ferieavreise i morgen, så er hun med når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det.

Jeg snakker selvsagt om traileren til den nye Cats filmen! Herregud, vi må snakke MYE om denne traileren. Jeg er så oppøst at jeg ikke klarer å stokke fingrene riktig! Jeg ramler ut av bikinien! Jeg letter! Og nett som jeg skriver en bok om HUND OG KATT! Er det mulig?

Dette er traileren til den nye Cats-filmen som kommer rundt juletider. Litt tidlig å tenke på jula, men HØY tid å tenke på denne musikalen som vi her altså ser en SYK smakebit av.

Ja, nå ser du selv med dine egne øyne at det er mulig. Et aldri så lite stjerneensemble skal gestalte denne West End-klassikeren som ene og alene har bidratt til global oppvarming (hvorfor flyr ellers folk til London og New York? Jo, for å se Cats. Evt Les Miserables. Evt den med mormonerne. Du vet) nå altså i teknisk oppdatert psyko-versjon på sølvskjermer over hele verden.

Du kommer antakeligvis aldri mer i ditt liv til å synes at A. Taylor Swift er hot (hvis du likte henne fra før da) eller B. Idris Elba (Idrissa Elkuna Elba blant venner) er hot. You can´t unsee it! Beklager! Eller nei, Cats-gjengen bør beklage. Katter har ikke pupper. Og siden denne filmen er teknisk vidunderlig så burde det være en smal (smal!) sak å shoppe bort puppene til de mest barmfagre kattekvinnene. Eventuelt shoppe inn den varianten som ekte hunnkatter faktisk har. Er det ikke faktisk på en litt syk måte litt sexistisk (ja, dette blir merkelig) at hunnkattene har store pupper (ikke alle, men, du vet) mens hannkattene ikke har bul i kattetightsen? Jeg må spørre! For noen andre har glemt å gjøre det. Typ hele filmcrewet. Er dette en «Keiserens nye klær»-situasjon, der ingen tør si at kattene ikke har klær, men de har pupper?

Nei, dette handler ikke om at jeg, Frk pripp ikke aksepterer bryster eller at jeg vil sensurere nipples på Instagram (hva bryr seg!), men katter med bryster. Jeg står over.

Forresten, sa jeg at kattene ikke har klær? det stemmer ikke helt. Et par av kattene er nemlig iført…pelsjakker. Katter med pels! Både Judi Dench-katten og Jennifer Hudson-katten har på seg pelsjakker. Altså i tillegg til pelsen de allerede er ikledd fra topp til tå? Er ikke det litt rart? Er det, krehemt, fuskepels? Eller har de ikledd seg sin døde mor/tante/bror? Tankene mine raser avgårde til en viss «Silence of the lambs» film. Vel, dette er «Silence of the Cats». Igjen, jeg bare spør. Jeg har flere spørsmål. Men først en jukselapp.

Her kommer en kort jukselapp til selve Cats-musikalen:

  • Historien er basert på T.S Eliots berømte barnefortelling/diktepos «Old Possum´s Book of Practical Cats» som jeg av forklarlige årsaker har liggende her på pulten ved siden av meg i både norsk og engelsk språkdrakt! Diktsamlingen ble opprinnelig skrevet til hans gudbarn. I denne samlingen fortellinger introduseres vi for kattene (f.eks Mungojerrie) som vi kjenner fra musikalen.
  • Musikken, og dette kan alle quiz-folk utenat i søvne, er komponert av Andrew Lloyd Webber. Viktig å huske to b-er i etternavnet her, mannen komponerer musikk, ikke griller!
  • Musikalen «Cats» er den lengstspillende musikalen på både Broadway og West End.
  • Andrew Lloyd Webber la musikk til diktene mest for sin egen del, for å se om han kunne klare det, og det klarte han.
  • For å få musikalen opp å stå tok Webber opp lån med sikkerhet i huset. Hvis musikalen hadde floppet ville han blitt husløs. Som en slags løskattemann.
  • De to mest berømte sangene fra musikalen «Pollicle dogs and Jellicle cats» og «Memory» er ikke hentet direkte fra den «Old Possum …», men skrevet senere av regissør Trevor Nunn som satte opp den første forestillingen i 1981. Disse sangene var basert på andre T.S.Eliot dikt, nemlig det upubliserte diktet «Pollicle Dogs and Jellicle Cats», og et annet Eliot-dikt kalt «Rhapsody on a Windy Night».[1]

I filmversjonen av scenemusikalen fra 1981 så får vi ikke bare se skrekkversjonene av Taylor Swift og Idrissen, men også stakkarer som Jennifer Hudson, Jason Derulo og James Corden har fått kjørt seg først i sminkestolen og kostymer (kos og mask), før folka i etterarbeid har ruset seg på meskalin og kattehasj og gått løs på dem etter alle kunstens regler.

Jeg er så lei meg for å si det, men dette ser ikke bra ut. Menneskehender! Menneskeneser! Og hår overalt, overalt! Man får lyst til å kaste seg inn i første og beste tvilsomme waxing-studio og fjerne hver minste lille hårstubb på kroppen. For dette er ikke greit! Det er som å legge seg på andre juledag, i stummende mørke og våkne opp uten klær liggende på playaen i Ayia Napia! Mens alle glor og roper! «Look Dar ar hairy fairy monsterkvinne! Du talar norsk with me? (de snakker norsk-engelsk der nede)

Not, ok, Cats! Not, ok, Tom! Jeg ser for meg at T.S Eliot spinner i graven! Selv skal jeg gå og legge meg og får marerittenes mareritt. Nei, vent, det har jeg allerede sett. For det verste av alt er størrelsene på disse katte-dvergene. De er ikke katter i menneskestørrelse, ei heller er de mennesker kledd ut som katter i kattestørrelse (noe som ville vært det logiske), neida, de er mennesker kledd i kattekostyme i en slags muse/hamster-størrelse. Hvor sjukt er ikke det! På toppen av alt dette andre! Jeg orker ikke mer.

Om jeg skal se filmen i jula? Ja, da, jeg kommer sikkert til å KOSE meg. Sånn er kvinner. Nevnte jeg at det er fullmåne? Fullmåne og musikalnyheter = oppskriften på overtenning.

Bonne nuit. Buona notte e sogni d´oro.

En perfekt sommerferiedag med barn i Oslo

I dag var første ekte sommerferiedag, og mellom flyttedager der barna må plasseres bort, skulle denne være bra.

Vi startet med iPad og voksne fikk sove til 8.30, det hjelper veldig. Så spiste vi noen yoghurter, klikket, satte på en vaskemaskin, en oppvaskmaskin, ja, dette er så sykt meg:

Men så! Så! Dro vi (inkl. klikk, jobbtelefoner, etc etc) til Åpent bakeri på Aleksander Kiellands plass. Bestilte god mat og lot som vi var i en storby, fårsjempel Berlin, som det er veldig lett å late som på Tranen.

Vi syklet videre, de fine gatene over Bislett, Majorstuen til Frognerbadet. Der badet og sprutet vi, og seksåringen turte å hoppe fra seksmeteren, og vi spiste softis. Vi trengte ikke late som vi var noe sted, bare på Frognerbadet. Vi dykket til og med ned og stirret på de andre ved det lille bassenget.

Vi syklet litt og jeg øynet muligheten for en perfekt dag, så jeg sa vi må i Frognerparken, bare sykle rundt, og det gjorde vi, og der var en BRANNBIL og den sprutet på en søppelkasse som hadde tatt fyr, og fem minutter med å stirre på det var jo toppen av treåringslykke.

Vi dro til Deichman Majorstuen og alle fikk ta med seg de bøkene de ville, og vi leste noen der. På gresset utenfor spiste vi joghurtposer og banan, før vi syklet over graven vi passer på ved Vestre Aker, og leverte kjøkkenutstyr til gjenbruksstasjonen på Bentsebrua. Der fant barna hver sin ting, og vi syklet hjem langs Akerselva, krysset over ved Hønse-Lovisa og barna lekte sammen med boken de hadde fått på gjenbruksstasjonen og noen ostesmørbrød senere sov de, og jeg sa jeg orker ikke snakke med noen, og jeg ligger i en hengekøye og skriver dette.

Men seriøst, trenger ikke reise ut av byen for sommerferie.

Jeg er total geek

Ok, dette er en utfordring til Mari, siden jeg tror du skårer lavt, men andre kan også slenge seg på.

HVA ER GEEKSCOREN DIN?

Jeg tok innergeeks test flere ganger opp igjennom tenårene, og da jeg kom på den nå igjen, tenkte jeg at jeg skulle ta den i 2019 for å se hvor «normal» jeg er blitt. NEIDA. Rundet 30 prosent, 30,99631 % faktisk, «Total geek». Mener å huske jeg lå på rundt 28 på videregående.

Jeg merker det jo av og til. Hvordan jeg kommer fra det rare hjørnet av internett, hvordan de andre har helt andre referanser enn meg. Utenpå ser jeg ut som en av dere, en som kan jobbe som journalist og late som hun er en av dere, men inni? Nei da.

Jeg lot som jeg kjente meg igjen i SKAM også, forresten. For all del, jeg elsket det, men det var Lovleg som ga mening.

Testen er veldig amerikansk og ganske datert, men du får svare med godviljen til vi får laget en norsk oppdatert versjon.

Dette er bare begynnelsen. Burde sett hvor det bar.

Kristin Karenina

Jeg leser mest samtidslitteratur, og blir alltid gledelig overrasket når klassikerne treffer meg. Jeg har ikke lest noen av de russiske klassikerne, så denne sommeren tenkte jeg å ta for meg Anna Karenina.

Jeg koser meg, faktisk. Til tross for de mange navnene. (Eller hva, Stiva aka Oblonskij aka Arkadjevitsj aka etc?) Jeg nærmer meg slutten av bind 1, og jeg er engasjert og av og til noe uengasjert, men fordelen med å lese som voksen er at man kan jo bare skumme de partiene som ikke tenner en flamme.

Og plutselig identifiserte jeg for mye med Levin.

«Overalt så [Levin] bare død og forvarsler om død. Men det arbeidet han hadde gitt seg i kast med, opptok ham bare desto mer. Mørke senket seg over alle ting, syntes han; men nettopp på grunn av dette mørket følte han at den eneste rettesnoren i mørket var arbeidet hans, og sine siste krefter brukte han til å gripe denne snoren og holde den fast.»

Det er typ mitt livsmotto.

Og så lo jeg så veldig av dette, både av personskildringen og ikke minst sammenligningen:

«Prinsen hadde en kondisjon som var uvanlig selv for prinser; og ved å drive gymnastikk og stelle vel med kroppen sin var han blitt så sterk at at han til tross for at han rent overdrev festingen, var frisk som en svær grønn og glinsende hollandsk agurk.»

Du kan si at uttrykket «svær grønn og glinsende hollandsk agurk» har sklidd rett inn i husholdningen her. Sa brura.

5 ting du kan gjøre mot noen du hater (eller elsker) som er slemt, men også snilt

Denne bloggposten skrev vi opprinnelig den ettermiddagen det ble kjent at noens kone hadde gjort det. Så syntes vi det ble litt mye, vi ville ikke bidra til presset. Men vi synes fortsatt det er gode idéer. Velbekomme.

Her er Mynte Krusedulls tips til hvordan du kan være plagsom på med Kardemommeby-metoder som gjør at du kan si det var ment hyggelig. Så kanskje du ikke blir ettersøkt av PST.

1. Send hjertekonfekt og 300 roser

Det gikk ikke så bra, da. Ble anmeldt.

2. Send glitterbombe

Internett <3 <3 <3 For 10 dollar kan du sende et anonymt, eventuelt med en notis, til en fiende som sprer pittebittesmå glitterkorn overalt.

3. Lag en schtøgg statue

Denne pranken krever en del, blant annet veldig kjente venner og et fullt crew, men VI HAR TRUA PÅ DEG

4. Snu skjermen

Hvis du ikke allerede har gjort dette på en kollega som er litt slapp med å låse datamaskinen når hen går til lunsj, har du ikke levd et ekte liv og burde skjerpe deg.

(PS. Her kan vi ikke love at PST ikke blir koblet inn. Det avhenger helt av hva som har skjedde tidligere i deres kollegiale forhold. Pass på.)

5. Stjel noe og støp det inn i gelé

Du trenger ikke være The Office-fan for å sette pris på denne. Stiftemaskin innkapslet i jordbærgelé er morsomt, men også forstyrrende. Prøv det!

Jeg, en blogger?

I mange år har jeg fulgt de svenske bloggerne Elsa Billgren, Sandra Beijer og Underbara Clara. Jeg elsker dem. Jeg kan late som det er noe ironisk distanse der, men jeg elsker dem. Jeg er også ganske overrasket over at vi ikke har slike bloggere i Norge: Bloggere som jeg, kulturkjerring 33, ønsker å være. Som tar fine bilder, er smarte i hodet sitt og lever liv jeg skulle ønske jeg hadde.

Nå begynte jeg, etter tips fra yngre enn meg, å lese Flora Wiström, en annen av disse svenske toppbloggerne. Og da mistet jeg det i alle fall, alle hemninger, jeg ble ååååå hvorfor er jeg ikke 24 år med en vennekrets, en debutroman, killer, kolasås, midsommar …?

Kanskje er det bare at jeg er så sjalu på midsommar. Kanskje er det at jeg er tross alt en tobarnsmor som jobber, gulp, ja, hvor mye jobber jeg egentlig? Det er ikke pent, og det etterlater ikke mye tid til sminketutorials, ad-samarbeid eller after works med mina snygga killkompisar.

Så dette er ikke et nyttårsløfte, men et midsommarløfte: Det neste året skal jeg leve mer som de svenske tjejene.

Duckface, den gule kjolen og det høye håret er en god start. Dette er en av mine siste selfies, og det er to uker siden. Det er en dårlig start.

Mighty Meryl

Setter du pris på skuespill i verdensklasse? Ja, da har du kommet til riktig artikkel. Denne artikkelen er nemlig en hyllest til hun jeg mener er verdens beste skuespiller, intet mindre.

Verdens beste skuespiller, med utdannelse fra Yale og lang erfaring med organisasjonsarbeid for miljøet fra Mothers & Others, som hun var med på å starte i 1989. Hun er også engasjert i et knippe andre organisasjoner, som Women for Women International, the Committee to Protect Journalists, Donor Direct Action, Women in the World Foundation og Partners in Health. Hun er en populær foredragsholder og bildet over er fra: https://www.maconferenceforwomen.org/speakers/meryl-streep/

Jeg snakker selvsagt om Meryl Streep. Eller Mary (navnesøstera mi!) Louise Streep. Eller Meryl Deep (ingen gjør klok som Meryl), Meryl Veep (ingen gjør sorg som Meryl), Meryl Creep (ingen gjør skummel som Meryl), Meryl Leap (ingen gjør vågemot som Meryl) og Meryl Sweep, hver gang det er Oscar-utdeling.

Med tre gylne statuer på peishylla, og tjue nominasjoner under beltet – må man vel kunne si at Meryl Streep sveiper med seg priser og roller raskere enn du får sagt «Broene i Madison County».

Og i dag fyller hun 70 år! På årets lyseste dag, som man kan tenke seg er passende for den mest lysende stjernen på skuespillerhimmelen. I en alder av 70 år. Jepp, det er her du hører harpemusikk i bakgrunnen.

Det herlige med Meryl (ja, vi er på fornavn), er at hun bruker sitt engleaktige ytre, og sin uskyldige stemme, til å mane fram en glødende sårhet og de mest suspekte undertoner i alle karakterene sine. Hvordan hun får det til aner jeg ikke. Marian Saastad Ottesen har noen av de samme kvalitetene, hvis du for eksempel har sett henne i «Vikingane» skjønner du hva jeg mener. Men snakker vi om navnesøstera mi. Det er ikke hennes berømte rolle som «Anna Wintour»-aktig redaktør i «The Devil Wears Prada» jeg snakker om her. Men ta for eksempel måten hun gestaltet stemmen til Jessica Lovejoy i The Simpsons, du vet, Reverend Lovejoys eldstefødte datter, som med et engleaktig ytre og en djevelsk sjel, sjarmerer Bart.

Og så kommer vi liksom til poenget med hele teksten, som kommer lovlig sent og helt uten forvarsel – nemlig Meryl Streeps ankomst i en av mine favoritt-miniserier gjennom tidene, «Big Little Lies».

I utgangspunktet var «Big Little Lies» ferdig. En enkelt mini-serie, punktum finale. Den sluttet på eksemplarisk og tilfredsstillende vis, og så levde de ulykkelige i alle sine dager, noe vi ikke skulle få vite noe mer om. Men akk, med en sådan suksess bak seg, var det jo fristende å tenke seg at det var mer melk igjen. Og gjett om det var, gjett om! My milkshake brings all the boys to the yard! Damn right, it´s better than yours! Jeg er takknemlig, på ekte, for at Liane Moriarty skrev boka som var utgangspunktet for serien, og at Witherspoon og Kidman kjøpte opsjonsrettighetene til boka.

Jeg tror faktisk ikke NOEN mann kan forstå hvor tilfredsstillende castingen på denne mini-serien er for en kvinne. Her er det altså et helt perlekjede av perleroller, med ekte, helt ekte saltvannsperler, som alle jo vet er perfekte, nettopp fordi de aldri blir helt perfekte. Ekte perler har skavanker, overflaten er aldri helt glatt, men de skinner alle på en helt spesielt måte. Alle kvinnene i «The Monterey Five», fra Shailene Woodley til Nicole Kidman til Reese Witherspoon (snakk om undervurdert skuespiller!), til Zoë Kravitz og fantastiske Laura Dern, er kvinner du ikke blir ferdig med å se på. De er rå i seg selv, og makser rollene sine i hvert eneste sekund de er på skjermen.

Ta for eksempel i Reese Witherspoon som Madeline i traileren over, i scenen med rektor på barneskolen, i det hun plukker med seg en liten muffins:

«I dont even like to chew. I shove them down.»

Dette er ikke kvinner du kødder med. Og som om ikke castingen var pitch-perfect fra før, så kommer Meryl Streep inn fra siden og bare EIER hele serien fra episode én av «Big Little Lies 2». Fritt for å ikke være i Celestes sko her (Nicole Kidman), når Meryl Streep, som Mary Louise (!) Wright, mamma til hennes døde eksmann, nesten hvisker med sin «snille» stemme:

«Hoooooo, you left that out, too…»

For hva er det som blir utelatt? Hva er det Mary Louise ikke får vite om sønnens dødsfall? Hun vet at noen vet. Og det lukter trøbbel lang, lang vei bare man ser henne på skjermen.

Helt til slutt, en liten video som viser navnesøstera mi opp gjennom sin sykt imponerende karriere:

Vi avslutter det hele på Merylsk vis, fra hennes rolle i filmen «Doubt» der hun spiller en rolle som rektor og søster Aloysius på en katolsk skole, og får mistanke om at en av prestene har svin på skogen. Når han forsøker å berolige henne, få henne fra å undersøke saken videre, svarer hun med knusende sinnsro:

«I will decide what’s important»

Og vet du hva, Meryl, bursdagen din er viktig. Den er det. Gratulerer med 70-årsdagen!