Mighty Meryl

Setter du pris på skuespill i verdensklasse? Ja, da har du kommet til riktig artikkel. Denne artikkelen er nemlig en hyllest til hun jeg mener er verdens beste skuespiller, intet mindre.

Verdens beste skuespiller, med utdannelse fra Yale og lang erfaring med organisasjonsarbeid for miljøet fra Mothers & Others, som hun var med på å starte i 1989. Hun er også engasjert i et knippe andre organisasjoner, som Women for Women International, the Committee to Protect Journalists, Donor Direct Action, Women in the World Foundation og Partners in Health. Hun er en populær foredragsholder og bildet over er fra: https://www.maconferenceforwomen.org/speakers/meryl-streep/

Jeg snakker selvsagt om Meryl Streep. Eller Mary (navnesøstera mi!) Louise Streep. Eller Meryl Deep (ingen gjør klok som Meryl), Meryl Veep (ingen gjør sorg som Meryl), Meryl Creep (ingen gjør skummel som Meryl), Meryl Leap (ingen gjør vågemot som Meryl) og Meryl Sweep, hver gang det er Oscar-utdeling.

Med tre gylne statuer på peishylla, og tjue nominasjoner under beltet – må man vel kunne si at Meryl Streep sveiper med seg priser og roller raskere enn du får sagt «Broene i Madison County».

Og i dag fyller hun 70 år! På årets lyseste dag, som man kan tenke seg er passende for den mest lysende stjernen på skuespillerhimmelen. I en alder av 70 år. Jepp, det er her du hører harpemusikk i bakgrunnen.

Det herlige med Meryl (ja, vi er på fornavn), er at hun bruker sitt engleaktige ytre, og sin uskyldige stemme, til å mane fram en glødende sårhet og de mest suspekte undertoner i alle karakterene sine. Hvordan hun får det til aner jeg ikke. Marian Saastad Ottesen har noen av de samme kvalitetene, hvis du for eksempel har sett henne i «Vikingane» skjønner du hva jeg mener. Men snakker vi om navnesøstera mi. Det er ikke hennes berømte rolle som «Anna Wintour»-aktig redaktør i «The Devil Wears Prada» jeg snakker om her. Men ta for eksempel måten hun gestaltet stemmen til Jessica Lovejoy i The Simpsons, du vet, Reverend Lovejoys eldstefødte datter, som med et engleaktig ytre og en djevelsk sjel, sjarmerer Bart.

Og så kommer vi liksom til poenget med hele teksten, som kommer lovlig sent og helt uten forvarsel – nemlig Meryl Streeps ankomst i en av mine favoritt-miniserier gjennom tidene, «Big Little Lies».

I utgangspunktet var «Big Little Lies» ferdig. En enkelt mini-serie, punktum finale. Den sluttet på eksemplarisk og tilfredsstillende vis, og så levde de ulykkelige i alle sine dager, noe vi ikke skulle få vite noe mer om. Men akk, med en sådan suksess bak seg, var det jo fristende å tenke seg at det var mer melk igjen. Og gjett om det var, gjett om! My milkshake brings all the boys to the yard! Damn right, it´s better than yours! Jeg er takknemlig, på ekte, for at Liane Moriarty skrev boka som var utgangspunktet for serien, og at Witherspoon og Kidman kjøpte opsjonsrettighetene til boka.

Jeg tror faktisk ikke NOEN mann kan forstå hvor tilfredsstillende castingen på denne mini-serien er for en kvinne. Her er det altså et helt perlekjede av perleroller, med ekte, helt ekte saltvannsperler, som alle jo vet er perfekte, nettopp fordi de aldri blir helt perfekte. Ekte perler har skavanker, overflaten er aldri helt glatt, men de skinner alle på en helt spesielt måte. Alle kvinnene i «The Monterey Five», fra Shailene Woodley til Nicole Kidman til Reese Witherspoon (snakk om undervurdert skuespiller!), til Zoë Kravitz og fantastiske Laura Dern, er kvinner du ikke blir ferdig med å se på. De er rå i seg selv, og makser rollene sine i hvert eneste sekund de er på skjermen.

Ta for eksempel i Reese Witherspoon som Madeline i traileren over, i scenen med rektor på barneskolen, i det hun plukker med seg en liten muffins:

«I dont even like to chew. I shove them down.»

Dette er ikke kvinner du kødder med. Og som om ikke castingen var pitch-perfect fra før, så kommer Meryl Streep inn fra siden og bare EIER hele serien fra episode én av «Big Little Lies 2». Fritt for å ikke være i Celestes sko her (Nicole Kidman), når Meryl Streep, som Mary Louise (!) Wright, mamma til hennes døde eksmann, nesten hvisker med sin «snille» stemme:

«Hoooooo, you left that out, too…»

For hva er det som blir utelatt? Hva er det Mary Louise ikke får vite om sønnens dødsfall? Hun vet at noen vet. Og det lukter trøbbel lang, lang vei bare man ser henne på skjermen.

Helt til slutt, en liten video som viser navnesøstera mi opp gjennom sin sykt imponerende karriere:

Vi avslutter det hele på Merylsk vis, fra hennes rolle i filmen «Doubt» der hun spiller en rolle som rektor og søster Aloysius på en katolsk skole, og får mistanke om at en av prestene har svin på skogen. Når han forsøker å berolige henne, få henne fra å undersøke saken videre, svarer hun med knusende sinnsro:

«I will decide what’s important»

Og vet du hva, Meryl, bursdagen din er viktig. Den er det. Gratulerer med 70-årsdagen!

Hvis du sutrer lenge nok, dukker hattebloggeren til slutt opp

Onsdag 7:25

– Hei, Ingebjørg, nå er det Royal Ascot. Se på bildene, da! Se! Se!

– Hei, sier Ingebjørg, – fint det, men jeg har virkelig ikke tid.

Torsdag 22:48

– Hei Ingebjørg. Hva er sjansen for at du sitter akkurat nå og surfer på nettet og har tid til å gi «on the top of your head»-kommentarer til kongelige hatter jeg viser deg?

– Stor.

– Jeg visste det!

– Men jeg skal legge meg snart.

– Jeg skal være kjapp.

Embed from Getty Images

Seriøs kommentar: Klassisk retrostil elegant utført

Hun til høyre vinner for beste matcher-nesten-men-ikke-helt-og-nettopp-derfor-er-det-så-elegant-prisen for hatt/kjole-kombo. Og beste og flateste flate hatt siden 30-tallet-prisen

Bra fagkunnskap med «hun til høyre».

Er hun kjent?

Embed from Getty Images

En suppetallerken! Elsker det. Nå som Madonna har begynt med øyelapp er dette kanskje en greie.

Nå har vi hatt tefat og suppeskål!

Embed from Getty Images

De gjør en veldig fin par-match! Vinnere i det!

De plukker subtilt opp elementer i hverandres antrekk, uten at det er banal mach. Striper og rosa hos begge. Tipper de er et veldig lykkelig par.

Hun ser ut som en søt, rosa kanin. På en måte som er mer vellykka enn jeg ville trodd det skulle være å satse på kanin-look.

Bridget Jones klarte det jo.

Embed from Getty Images

Ok, jeg gispet av denne. Buksedressen!

Mad kreds for hatt til buksedress! (Og FOR en bukseress!) Her har vi ei som matcher hatt og klær så perfekt at det hadde vært kjedelig om det ikke hadde vært en kul buksedress. Men det er det!

Hatten er en klassisk kennedy-pilleeske, båret korrekt bak i nakken. (Fortsatt på buksedress-dama. Hun er rå!)

Embed from Getty Images

Oi. Den hatten er drøy. På en helt annen måte enn de derre blomsterekplosjonene folk vanligvis tror Ascothatter må være

Den dama der KAN hatt

Sopphatten er ekstremt krevende å bære. Den funker bare om du insisterer på at den gjør det. Den dama insisterer hardt nok.

Hvem er hun? Jeg er imponert

Embed from Getty Images

Men så MÅ vi snakke om denne hatten!

Noen burde ha sagt akkurat det til hun med blomsterklatten. «Kjære, vi må snakke om den hatten.»

Det er en sånn erketypisk Ascot-greie. En sånn blomsterpyntsak som er mer en forvokst fascinator enn en hatt. Den lages av folk som er mer blomsterdekoratører enn modister.

Embed from Getty Images

En sånn hatt folk selger på Etsy når de har oppdaga at de har tilgang på plastbaser, limpistol og kunstige blomster fra Kina. Altså, jeg liker alt folk bærer som hatt, av prinsipp, men jeg er også lei av at folk forveksler brudebuketter og hodeplagg. Dog: Den er kanskje så drøy at det er kul.

Embed from Getty Images

Hun tar matche kjole og hatt så langt, og på en litt uventa måte. Og roa ned alt annet. Så det funker, på et rart vis! Selv om hun ser ut som et teservise.

lurer på om innsiden av kjolen hennes er hvit, så hun kan krølles opp og bli usynlig. hvis hun står mot en hvit vegg.

bare beina hennes vil synes, innså jeg nå.

Han som står ved siden av, og matcher med slipset, VET at den er hvit inni.

For han har fått sjekke. Du ser et på gliset hans.

nå harru flaks, for det er jo ektemannen.

Tippa det. De matcher jo!null

Dumt å ta med en elsker på Ascot, og så glemme at du ikke må matche

Skal vi krone buksedress-dama til kveldens dronning?

Helt klart! Nå ser jeg nærbilder av hatten og AKKURAT SÅNN skal man gjøre slør!

purrfection.

Og for noen legg i den buksa!

Takk for alt dette, nå har det gått en halvtime.

Dette var gøy! Du fikk lurt meg utpå, og det er jeg glad for

Jeg kan send deg portrettbilde med rar hatt om du vil illustrere hvor hattegal jeg er

ja takk!

du er så kul.

Et stevnemøte med mannen

Ja, så har det altså skjedd. Jeg har forlatt Casa Caos (aka Villa Heimbo, som huset jeg bor i så flott, men akk så uforståelig ble døpt en gang i hin hårde dager) for er par timers tid, forlatt papirbunker, uferdige manus, voksende kleshauger, skitne vinduer og vinduskonvolutter, og dratt på stevnemøte med mannen, ikke døden.

Det er jo ikke hans feil at han har bursdag midt i måneden mange foreldre har lært seg å hate:

J for : «jesussåmangeavslutningerdissebarnaskalhafortsetterikkealttilhøsten?».

Med barna plassert hos snille svigerforeldre som sier: «åtte no knussel, je tæk dom aille sju», så satte vi i vei med kollektivtransport mot byens midte.

For selv om vi ikke har sju unger, men tre, så går det ene ofte ut på det andre. Dette er et filosofisk spørsmål foreldre har balet med i århundrer: Hvordan kan ett eneste barn føles som tre barn, tre barn føles som to, mens andre ganger føles sju rolige unger som en piknik i parken? Da tenker jeg på sju rolige unger med blanke ark og fargestifter til. Ingen forferdelige glittertusjer eller maling og pensler, som det bare blir styr med.

Men, altså, mannen og jeg, vi var ikke akkurat ute på en rolig piknik i parken (PiP-festivalen som har relokert til Sofienbergparken – som forøvrig var parken mannen min en gang i ungdommelig overmot fridde til meg for fjorten-femten år siden. Hvem teller? Ikke jeg, tydeligvis), vi skulle ha oss noe mat, og så skulle vi på forestilling, og siden den franske stevnemøterestauranten numéro un var fullbooket, satte vi kursen mot Mangelsgården.

Jeg skal ikke leke matanmelder, men det må sies at denne restauranten, Mangelsgården, den manglet gjester denne vakre junikvelden. Det var ingen der inne. Langt om lenge trakk fire bebrillede gjester inn i restauranten fra campingbordene på utsiden, og vi satte oss i nærheten av dem, bare for å få en følelse av liv. For som forelder er man vant til liv og leven, og restaurantens overveldende tomhet og stillhet gjorde at jeg fant meg i en akutt tilstand av panikk: Hvorfor er det så stille her? Har noen dødd? Hvorfor har alle forsvunnet? Giftdrap? Et terrorvarsel vi ikke har fått med oss? Eller er det rett og slett et helt annet sted livet er?

Da var det bare å svelge ned kål og rødbeter og komme seg videre til neste post på programmet. Den Andre Teaterfestivalen 2019 på Det Andre Teateret. Du vet, det teateret som du til slutt finner hvis du vandrer opp langs Akerselva, så langt opp langs elva, at du tror du har gått feil. Forbi en hel masse fosser, og så litt videre, ja, så langt, at du faktisk blir andpusten. Så langt, at litt sjokolade i lommen og kanskje en flaske vann i veska er en skikkelig god idé.

Den andre teaterfestivalen 2019 på Det Andre Teatret oppe ved Akerselva/Sandaker/Sagene/Torshov.

Vi hadde billetter til en forestilling som het Garry Starr Performs Everything, en 60 minutters gaga gjennomgang av teaterhistorien. Og med teatervitenskap grunnfag i sekken må jeg si at dette var teaterhistorie på syre, og det var gøy. Teatervitenskap grunnfag er også #gøy, men dette var #psychogøy og veldig energisk. Da forestillingen var ferdig og jeg hadde sett både akrobatikk og penis på ganske nært hold, hadde jeg ikke mer eyeliner igjen #losåjeggråt.

Men: Det er mer festival igjen! I kveld for eksempel så kan man se søstrene Flo&Joan i fri utfoldelse. Hvis du ikke har tre tonn med klesvask foran deg, så stikk på Det Andre Teatret da vel?

Til slutt vil jeg legge til en bemerkning om ordet «stevnemøte». I vår tid er dette ordet lite brukt. Det føles for dramatisk, for seigt og hardt og svelge på en gang. Men jeg, for min del, er heller ikke så glad i det engelske ordet «date». Jeg er heller ikke glad i ordet «playdate» som mange foreldre i vår tid bruker titt og ofte. Vi må ha en «playdate» med ungene våre? Hva er galt med å invitere noen på kaffe og vafler? Jeg vet jeg høres Ellingsk ut her, men det må da gå an å møtes uten å kalle det en «date»?

Det er forresten flere enn meg som sliter litt med ordet «date». På sprakadet.no er det en som spør om hen kan skrive «deit» eller «å deite» om det å treffe noen på romantisk fasong og får følgende svar fra ekspertene:

«Ordet ikke er normert på norsk, så man kan skrive det som man vil. Vi trenger ikke følge engelsk rettskrivning i Norge. 

Det samme gjelder substantivet en date/deit. Bokstavkombinasjonene deit og deite er ledige på norsk, og ordene er unektelig praktiske.

Vi har andre ord for liknende kurtiseringatferd, som stevnemøte, men de fleste vil vel mene at det står for noe annet enn moderne deiting, og at det er utdatert. Det gjelder jo å være noenlunde up-to-date (som imidlertid må skrives som her).

Men i den grad å deite rett og slett er å møtegå ut medha følge medvære sammen med eller være kjæreste med noen, kan man gjerne vurdere å holde seg til det tradisjonelle. Det er tross alt ikke noe helt nytt fenomen det dreier seg om, noe mange av oss er levende bevis på.» https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/date/

Forøvrig har vi også vær egen språkekspert her i Mynte Krusedull, nemlig Kristin Marie Storrusten, så sende gjerne inn spørsmål hit til oss så skal vi svare i vilden sky.

De kuleste smykker til utlån


Smykkesamlingen består af ca. 300 smykker af høj kunstnerisk kvalitet, som Statens Kunstfond siden 1978 har indkøbt af de mest anerkendte og eksperimenterende smykkekunstnere i Danmark. Samlingen vokser stadig med nye indkøb hvert år.

I Danmark har altså Staten kjøpt inn kule smykker. Og det er ikke det beste:

I 2007 fik kunstfonden så den idé, at også de mange unikke smykker, fonden har købt, kunne vises i det offentlige rum. Da smykker er skabt til at blive båret, besluttede fonden, at det var oplagt at låne smykkerne ud, så de kunne blive vist og brugt på samme tid.​

For det første kan vi sette pris på danskenes rause kommabruk, men for det andre: For en vanvittig god idé!

Det er ikke slik at hvem som helst kan bestille seg et smykke. De er for folketingsmedlemmer, byråder, ministre og andre som har en offisiell rolle. Kunstnere kan også låne dem. De er ment for offentlige arrangementer, feiringer, prisoverrekkelser og lignende.

Jeg vet ikke om vi har en slik løsning i Norge, men det synes jeg vi burde ha.

Les mer, og hvis du er kvalifisert, bestill her.

Skjermdump fra https://vores.kunst.dk/da/search/results/*;jsessionid=197D3B663C3A68E4BC4961C574F0090E?filter=classifications%3ASmykker

Det beste av rojale opptredener: Juni 2019

Førsteplass

Charlotte Casiraghi har giftet seg. Jeg var ingen stor fan av dagantrekket, men jeg omkommer tvert av smykket. Det var en bryllupsgave til mormoren Grace Kelly, men har ikke vært brukt siden hun døde. Diamantene! Jeg klarer ikke! (Forresten også gratulerer og applaus til Dimitri Rassam, brudgommen.)

Andreplass

Embed from Getty Images

Polarprisen, en svensk musikkpris, gir alltid storartede klær. Denne festen av en rosa tyllbombe er mer enn jeg klarer å ta inn. Det hjelper også så utrolig at den er på classy Victoria.

Tredjeplass

Embed from Getty Images

Autumn Philips på «Trooping the colour». Å, vent, ser du henne ikke?

Embed from Getty Images

Joda, du ser alltid hot pink, også når den er gjemt bak en engelsk prins. Storartet farge, halslinning helt on point, gøyal hatt.

Fjerdeplass

Embed from Getty Images

Familien Cambridge. Hatten brukte hertuginnen i Harry og Meghans bryllup, og den er storartet. Barna er skjønne i retroklær. Den walisiske uniformen alltid pen. Ser kjekkere ut med sånn enn med sånn duskehatt han hadde da han red i paraden.

Femteplass

Embed from Getty Images

Raske briller for Willem-Alexander. Eller kanskje mest kona. Men disse brillene. Alltid like gøy når menn i dress må ta på seg hjelmer, beskyttelse eller andre dustete innretninger.

Anledningen er forresten at han og kona er på statsbesøk i Irland. Skarpe kongefølgere og enkelte statsvitere skjønner dermed hva som er nødt til å dukke opp på bilder:

Sjetteplass

Embed from Getty Images

Den irske presidenten. Jeg har jo et prinsipp om å ikke omtale utseende eller seksualisere folk for mye, men jeg klarer ikke å styre meg for hvor søt Michael Higgins er. Hver gang! Hver eneste gang jeg ser et bilde med ham! Sårri.

Synes han ser tipp topp ut, men femteplassen går likevel til smaragdtiaraen, fordi gollumser som meg alltid tenker smaragdtiaraer > hobbitses …

Syvendeplass

Embed from Getty Images

Look at those arms! We wants it! We needs it. Must have the precious. Sneaky little queenses. Wicked, tricksy, false! Coming out from wraith. Wraith with wings!

Embed from Getty Images

Åttendeplass

Embed from Getty Images

Ok, før jeg mister det helt her. Nydelig familie i femtiårsdagen til bror/svoger/onkel Joachim.

Niendeplass

Embed from Getty Images

Og hederlig omtale til hvit smokingjakke, fordi det er gøy, og nydelig brosje på Marie.

Tiendeplass

Embed from Getty Images

Okai, denne er jeg litt usikker på. Jeg ble overordentlig entusiastisk da jeg så denne stilen for Sofia (på Polarprisen), fordi det er GØY. Men det er også veldig noe som hadde passet på SKAM-avslutningen. Litt for mange blomster på blomster going on, kanskje, eller at det er så usporty av Carl Philip å ikke ha et tørkle i lommen av samme stoff? Så det er en «hurra, dette er gøy, fortsett sånn», mer enn selve kjolen i seg selv.

Skudd for baugen i Kristin Storrusten-museet

Så, jeg flytter.

Pause for medlidenhet.

Denne leiligheten som vi elsker, som vi har bodd i i snart syv år, men som er blitt for liten. For alle våre ting. Og siden vi har mer penger enn vi hadde for syv år siden, kan vi låne enda flere penger og kjøpe større.

Ulempene er imidlertid i ferd med å skygge for fordelene.

For det første fører det til nærkontakt med boligstylister. Jeg har ingenting personlig mot hun jeg møtte i dag, men boligstylister er jo et endetidstegn. «Folk kjøper på følelser! Her må det ligge en pære!» Om få år kommer vi til å se tilbake på dette og riste på hodet. Betalte vi noen mennesker titusenvis for at de skulle bidra til å øke en økonomisk karusell som slenger barn, uføre og eldre av i en vanvittig fart? Var det LOV å bruke hundretusenvis på å gjøre en bolig «visningsklar»?

Ok, jeg snakker meg bort. For uansett salget, var det ikke tvil om at det var på tide å gå gjennom tingene sine. I går kveld tok jeg papirer som jeg har stukket inn i bokhyllene (ingen av bokhyllene gikk god for hennes nåde boligstylisten, hvis du lurte.) Der har jeg stukket regnskapet mitt, tidligere skisser av manus, bilder, viktige brev, etc etc. Du skjønner tegningen. Eller ikke alle, det var noen tegninger der jeg ikke vet hvem har tegnet eller når, og det var høyst uklart om de fremstilte noe.

Men en ting jeg fikk ryddet opp i, var notepermen min. Notepermene. Det var nostalgisk. I min familie har vi visst et motto, eller en slags indre drivkraft, som er «Hvis du får tak i et arrangement, tvihold på det.» Med andre ord kunne jeg basert på min samling opprettet minst tre tensingkor, to kirkekor, fire kvartetter, åtte damekor og forsynt dem alle med materiale for årevis fremover. Et trestemt arr av Gaute Ormåsens «Kjærlighet er mer enn forelskelse»? Førstemann!

Jeg kastet omtrent halvparten. Ting jeg ikke har sunget, hovedsakelig.

Og så kom den morsomme biten, nemlig Kristin spiller piano og gitar til egen sang eller allsang. Tekster kopiert opp så mange ganger at det er uklart hvor de først kommer fra, eller printet ut fra internett anno 2001. Det var mye lovsanger, the Kirk Franklin was strong in this one, eller gitar-tab for Muses «Unintented» eller rett og slett akkordene til Bare Egil Bands «Gal av lengsel». En gang satt jeg med disse her, spilte og spilte.

Jeg kommer jo ikke til å gjøre det igjen.

Eneste grunn for å holde fast her, er bare at jeg ser for meg forvalteren av fremtidens Kristin Storrusten-museum. Eller forskningsdirektøren på Kristin Storrusten-laben, hvor de skal dyrke kloner som vil ha akkurat de samme interessene som meg, akkurat samtidig. 14 år gamle Kristin.

Sjansen for dette museet og laboratoriet er heldigvis lite. Jeg kan se på notene, få «My life is in your hands» så hardt på hjernen at det ikke kan fjernes med noe menneskelig middel, tenke om de sparker joy (det gjør de, men Marie Kondo, teoriene dine funker ikke på dette), og så kaste det. Jeg kastet. Jeg kasserte så hardt at man skulle tro at alle disse notene lå fritt tilgjengelig på nett.

Men aldri i denne rekkefølgen som jeg hadde det. Aldri alle de takkekortene jeg bestilte, men ikke fikk sendt ut. Så her kommer unnskyldningen til fremtidens arkivarer: Jeg trodde ikke faktisk at dere skulle grunnlegge det museet (og så på mitt fødested da, så charmant). Men jeg beholdt i alle fall ETT eksemplar av tidlige manus av utgitte bøker, og alle refusjonsbrev. Ha nåde med meg.

Etter at jeg leste Thomas Espevik debutroman «Hva ville Johannes gjort» hadde jeg denne på hjernen i dagevis. NÅ ER DEN DIN

Beste barnenavn 2019

Dette er en veldig uhøytidelig liste for deg som ikke gidder å scrolle gjennom Norges 10.000 beste navn, men vil helt seriøst ha Mynte Krusedulls anbefalinger. Mari Christine og Kristin Marie har vært ute en fødenatt før, og vi har selv klart å produsere Ellinor, Adelheid, Petra, Gustav og Olav.

Og her må jeg, Mari, legge til, at alle de tre ungene mine selvfølgelig har hemmelige mellomnavn. De er ment som navn de kan bytte til, hvis de på ett eller annet tidspunkt velger seg spektakulære liv – som trenger tilhørende spektakulære navn. Petras hemmelige mellomnavn begynner på M, Olav har et på B og Gustav har et på H- i all hemmelighet. Det står ikke noe sted, finnes ikke i noe register, annet i mamma-hjertet, som det heter på blogsk.

Vi anbefaler fra det rotete dypet av våre mamma-hjerter å velge et navn som du virkelig har lyst på. Og hvis det er sånn at du og partneren din begge liker to veldig spesielle, men dessverre også forskjellige navn, så er det sjeldent en god idé å kompromisse med et navn som er helt «meh» og som ingen av dere liker og som er altfor streit for dere begge. Go crazy i stedet. Finn på et tredje alternativ som er enda friskere!

Lar du deg inspirere av litterære forbilder, musikere, tegneseriehelter, gamle tanter, ex on the beach-deltakere (Melina, Adrian eller Lloyd?) eller berømte feminister – det finnes uansett et navn for ditt barn! Og husk, hvis du ikke klarer å velge et navn innen seks måneder, så velger Staten et navn for deg. Da pleier de ta neste navn på «storm og orkan-kalenderen». Noe å tenke på.

Og PS hvis dere klarer å gjette hvem av oss, altså hvem av Kristin og Mari, som har skrevet inn hvilke navn under, så vinner dere en av Kristins bøker i signert versjon og en av Maris bøker i signert versjon.

Guttenavn

  • Ailo
  • Alfred
  • Arthur
  • Bernhard
  • Bjartmar
  • Bjørnstjerne
  • Boris
  • Eiolf
  • Erling
  • Gulbrand
  • Helmer
  • Ib
  • Ivan
  • Iver
  • Jason
  • Lyder
  • Nordahl
  • Olai
  • Otto
  • Samir
  • Selmer
  • Seppo
  • Sigurd

Jentenavn

  • Alette
  • Astrid
  • Bianca
  • Blanca
  • Constanse
  • Dagmar
  • Dagny
  • Diana
  • Emmy
  • Flora
  • Frøydis
  • Grace
  • Greta
  • Halima
  • Hedvig
  • Hilda
  • Hillevi
  • Irina
  • Irma
  • Irmelin
  • Isa
  • Laila
  • Laura
  • Lillen
  • Lucy
  • Matilda
  • Minna
  • Molly
  • Naomi
  • Norunn
  • Oline
  • Ravdna
  • Rosa
  • Sigrid
  • Solveig
  • Virginia
  • Åse

Kultur for tøffe tider

Det er mye å gjøre for tiden. Jeg bare håper Mari lever, hun står i verste dødlinjekjøret, der jeg var for noen uker siden. Nå er det verste jobbmessig over for min del, men om noen dager skal jeg flytte, og alle som har forsøkt å pakke ned livet sitt i flyttekasser, vet at det ikke akkurat er en tur i parken.

Men men. Derfor har jeg blitt fascinert over kulturinntaket mitt den siste tiden. Det er tydelig at jeg velger kultur for slitne hjerner:

Jeg er på Harry Potter-kjøret. Nå 1/4 uti bok 5, den er jo langt som et vondt år, men den er bra, og jeg kjenner det så godt. Jeg lytter og lytter.

På tv-en ser jeg How I Met Your Mother. For … åttende gang? Episodene får surre. Vi ler sammen i sofaen.

På lyden hører jeg favorittspillelister, eller soft piano listenings eller hva Spotify kaller det. Forrige helg var jeg på Backstreet Boys-konsert (!!!), og det var ganske magisk. Jeg gråt, helt uironisk, under Show Me the Meaning of Being Lonely. Jeg tenkte på gamle dager og tider som skal henrulle og jeg strakte hendene etterpå i været og skrek woooooooho.

Men jeg leser også Anna Karenina. Jeg bestemte meg plutselig for at nå skal det skje, og jeg leser noen sider hver dag, og det går fremover. Nå er det en hest og grev Vronskij. Burde man ikke forresten bli litt forelsket i noen i en slik bok? Det skulle kanskje være Levin, men han er altfor sutrete.

Og jeg skriver. Jeg har et notatdokument jeg åpner stadig vekk, og jeg skriver mer i det. Det kan godt hende det ikke blir noe av, men det er så deilig å ha noen karakterer jeg vet hva skal oppleve, og så ville la dem få oppleve stadig litt mer av det.

Og jeg leser jo gode nekrologer, da. Å være nekrologredaktør i Aftenposten kunne jeg aldri sett for meg at var mulig for ett år siden, men det var det. Tenk at jeg får penger for dette. Ikke si det til Schibsted, men det der kunne jeg faktisk gjort gratis.

Tenk på det

Et lesedrama i én akt

Aktører:

Kjersti Stordusten, kulturjournalist i Gnorposten, nå på lanseringsturne til Vestlandet for sin nye bok, sannsynligvis utgitt på Påfuglen forlag

Hilde Byhagen, ansatt på Litteraturhytta, lanserer samme bok

Beingunn Viking, kritiker og ansatt på Litteraturhytta.

AKT 1

Kjersti Stordusten ankommer Litteraturhytta, litt krøllete i kantene etter å ha tatt nattoget og arbeidet på Ritazza på togstasjonen. Blir sluppet inn på Hilde og Beingunns kontor, og slipper seg selv ned i en lenestol mens praten går om lanseringen og barnehageplasser.

Kjersti: Å, der ligger Ikkje tenk på det! Kan jeg lese den mens dere jobber?

Boken handler om Oddlaug Nilstun, som Kjersti beundrer og selv hadde bilde av en bok av på sin debutbok Varsel. Ikkje tenk på det er en parodi på norsk forlagsbransje, en bransje Kjersti begynner å kjenne ganske godt etter hvert.

Hun lar Anna Karenina ligge i sekken. Tar på ørepropper og leser krøllet opp i en lenestol. Ler. Tar ut øreproppene.

Hilde og Beingunn snakker om kulturjournalistikk, og Kjersti vil høre på. Så må de gå i møte, og Kjersti blir sittende igjen for å lese. Mens hun leser bytter hun sko fra slitte joggesko til pene høyhælte, siden hun tross alt skal sitte på en scene om en times tid og lansere en bok. Sminke seg kan hun gjøre etterpå i kafeen, når bokbaderen kommer. Gjelder å ta seg bra ut.

Kjersti ler av boken. Hun nikker gjenkjennende, og tenker på hvor inhabil hun er til å skrive noe som helst om denne boken.

Kjersti Stordusten koser seg. Det er en kostelig liten bok. Kanskje savner Kjersti litt mer dybde, litt mer forklaring på hvorfor Jeppe drikker, men alle bøker trenger ikke være skarp satire, de kan være bare fine også.

Så åpner Kjersti Stordusten bloggen sin.

Fant ikke et bedre coverbilde, selv om det er en forvirrende skrivefeil i forfatternavnet. Hvem er denne Olaug Nilssen?

Nytt kapittel

Wow.

Dette skriver jeg fra den fine lille sovekupeen til Vy. Jeg elsker å ta sovetoget. Man må jo ikke sove, heller. Jeg har endelig bestemt meg for å ta litt grep om sånne bøker man «bør» ha lest, og har lånt meg Anna Karenina. Det er planen for de neste dagene. Det, og mer Harry Potter and the Goblet of fire på lydbok, og kanskje Kunsten å miste av Alice Zeniter på kindlen, som jeg liker veldig godt, men har bare lagt fra meg noen ganger.

Uansett. Det skjer mye i livet akkurat nå. Det er et stort kapittel som avsluttes når mannen min leverte bacheloroppgaven på fredag, og er blitt barnehagelærer. Han begynner i ny jobb, barna våre skifter barnehage og begynner på skolen, vi overtar leilighet, må selge vår elskede Lindern-leiligheter, og ….

Jeg har lansert Feltnotater fra småbarnslivet. Det er gøy, jeg holder jo egentlig på med det fortsatt, og jeg håper bare så inderlig at alt dette oppstusset leder til noe, at vi blir tatt inn i bokhandler, kjøpt inn av kulturråd, sendt ut til folket, for bokbransjen, den er ikke slik at gode anmeldelser og god oppmerksomhet på Facebook gjør at du tjener penger, neida.

Nå har jeg begynt å skrive på noe helt annet, bare for gøy. Jeg har søkt på stipender og kurs og noen jobber, og jeg fortsetter å henge på Aftenposten som jeg jo elsker, så selv om jeg akkurat nå henger litt bakpå med arbeidet og forsøker det beste jeg kan å ikke begynne å grine, og heller bare å jobbe, så er jeg glad.

Så nå skal jeg se om jeg kommer noe lenger med russerne. Krølle meg sammen i sovekupeen. De neste dagene skal jeg krølle meg sammen på hotellrommet. Kanskje ta noen turer ut. Kanskje ikke. Vi sees i det neste kapittelet.