Westlife let deg inn til mi inste dør

Som kulturentusiast sier vi vel alle høyt at all kultur er bra kultur, ingen grunn til å skjemmes over noe, men her om dagen var det skjemming, skam, shame, scham.

Westlifes «World of our own» surret i shufflen på vei opp heisen på jobb. Det er en av de første sangene jeg lærte å dirigere, og plutselig datt det en oversettelse inn i hodet mitt, så jeg åpnet datamaskinen og begynte å skrive

Å, vi har ei lita verd for oss sjølv
Eg fortel ting eg ikkje har gjort før
Eg let deg inn til mi inste dør
Kva kan eg gjere utan deg?

Og alle dei tinga som eg h

Og så gikk skjermen i striper, og så i svart, og jeg bare ææææh og svenskestartet flere ganger, men neida, datamaskinen hadde tatt repern.

Og jeg ville ikke gå til helpdesk og at de skulle se hva som sto på skjermen. Så jeg prøvde igjen og igjen, sludret med noen kolleger, men skjønte til slutt at jeg måtte på helpdesk.

Der ble jeg spurt om jeg hadde noe lokalt på denne maskinen, og jeg kunne ikke likegodt si «jo, du, jeg var i god sving med å oversette en boybandlåt til nynorsk ala Moren Vesaas», så jeg sa bare «nei», og så fikk jeg lånemaskin og brukte resten av dagen på å prøve å få tilganger og få den til å oppføre seg.

Men nå har jeg i alle fall fått delt det her. Her er et safespace hvor det ikke skal skammes.

Vel, eg er vel klar no
for å slå meg til ro
Alle krumspring er tatt
det er sant, det sver eg.

Inga «men» eller «kanskjer» (men eller kanskjer)
når eg går i to
reddest eg alltid av nokon
og taus, d’er deg

Ja, artig korleis livet kan sjokkere såpass
Eg blir nett no vár på kva du gjer

ALLE SAMMEN PÅ REFRENGET!

Å, vi har ei lita verd for oss sjølv
Eg fortel ting eg ikkje har gjort før
Eg let deg inn til mi inste dør
Kva kan eg gjere utan deg?

Og alle dei tinga som eg har søkt før
har alltid vore her utafor mi dør
Og all den tida eg søkte noko nytt
Kva kan eg gjere utan deg?

Hei, kunstbloggen!

Jeg tror faktisk ikke vi har skrevet meget om malerkunsten her på Mynte Krusedull fram til nu. Og det er jo en skam! For vi er jo ikke akkurat tapt bak en kunstvogn, Kristin og jeg.

Her om dagen svingte vi til og med innom Munchmuseet! Ikke det nye autovernet for kjemper nede ved sjøen, men det gode, gamle Munchmuseet oppe på Tøyen, der de nå viser utstillingen «Svaneprinsessen» kuratert av Kari J. Brandtzæg. «Svaneprinsessen» er et av flere russiske hovedverk på utstillingen som er et samarbeid mellom Munchmuseet og Tretjakov-galleriet i Moskva. Mange av bildene i denne utstillingen har aldri blitt vist utenfor Russland før – og utstillingen står bare fram til den 22. april, så her gjelder det å kaste seg på t-banen til Tøyen før det er for sent.

Det er også viktig, når du først har kjøpt din billett og begynt rundturen, at du ikke går for nærme bildene. Dette er nemlig veldig stressende for vaktene, som spretter opp som troll i eske for å be folk/deg/oss holde seg på riktig avstand. For å si det sånn, den avstanden skal være større enn du tror, noe både Kristin og jeg smertelig fikk erfare. Hvis man kan kalle skam-følelse etter vaktrefs som smerte?

Her kan dere se Kristin i det som må være perfekt avstand til objektet for hennes beundring, maleriet Aljonusjka av Viktor Vasnetsov (1881). Hva tenker Aljonusjka på? Og hva tenker Kristin på?

Et av favorittbildene mine, som jeg ble trukket mot i så stor grad at jeg fikk nok en runde med vakt-kjeft, var dette bildet av Abram Arkhipov. Han var en russisk realistisk maler av jødisk herkomst, fra Ryazan Oblast, et flatt lavtliggende område i sentrale Russland med mye jordbruk og industri, og han levde fra 1862 til 1930. Siden dette er en nettside og ikke et galleri kan du trygt presse nesa di litt nærmere for å studere dette maleriet. Legg spesielt merke til lyset som faller inn på busken ved siden av den gamle mannen, og lystspillet på veggen bak ham, der klesvasken henger som fargerike flagg.

Abram Arkhipov levde fra 1862 til 1930. Jeg er usikker på hva som er tittelen på dette bildet, for selv om jeg har briller så ser jeg ganske dårlig, såpass ærlig må det være lov å være.

Visste du forresten at en helt annen Arkhipov kan ta æren for at menneskeheten fortsatt består? Vasili Alexandrovich Arkhipov var navnet på den sovjetiske marineoffiseren som stemte i mot å bruke atomvåpen under den cubanske missilkrisen i 1962. Han var den eneste av de russiske marinesjefene som ikke ville bruke atomvåpen mot de amerikanske styrkene, i en ekstremt opphetet og usikker situasjon, der sovjeterne faktisk var usikker på om den tredje verdenskrig hadde brutt ut. Som flåtesjef la Arkhipov ned veto, og slik reddet han menneskeheten fra en atomkrig som antakeligvis ville gjort ende på oss alle. Fint å tenke på. Men litt vanskelig å forklare, så se heller denne filmen her.

Hvis det er lenge siden du gikk på skolen har du kanskje lyst til å brushe opp kunnskapen din om den kalde krigen ved å se denne lille filmen her.

Påskeboken slukker sorgen

Sola skinner! Ting kommer opp fra bakken! Se! Fugler kvitrer! Snøen smelter i skogen. Jeg har sett det. Vår nærmeste stjerne brenner det som stikker ut i ansiktet ditt og du blir glad. Kjøpe en ny solkrem med faktor femti, ta på en fargerik genser, finne en solvegg og drikke noe som bobler. Alt er helmaks, tipp topp, tommel opp – en ny vår!

Eller kanskje ikke? Kanskje du har det langt under pari og har tusen gode grunner til å gråte fram et nytt tusen sjøers land? Kanskje du har brukket et bein, mistet en venn, er blakk som en kjerkerotte, har gjort noe dumt? Kanskje noen du er glad i er alvorlig syke, klimakrisen tynger deg ned og den du elsker har sviktet deg fullstendig. Hva skal man gjøre da? Da skal man lese en bok. Ja, det skal man.

Jeg har noen tips. Jeg synes bøker hjelper, for alt/mot alt. Jeg synes Naja Maria Aidts bok «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok» er helt megafantastisk trist og knusende og oppbyggelig på samme tid. Men jeg må innrømme at jeg måtte begynne og legge den fra meg igjen et par ganger, før jeg kom meg gjennom. Jeg gråt mye. Det rant ned på sidene. Den er fantastisk god og veldig direkte. Boken er en skildring av Aidts sjokk og sorg når hun mister sønnen Carl i en voldsom og plutselig og unødvendig ulykke/hendelse. I boken jobber hun seg mot en slags forståelse av hvem han er nå, Carl, når han er borte, og hvem hun har blitt, og hvordan man i det hele tatt kan fortsette å leve når man mister et barn, riktignok et voksent barn, men sitt barn, den gyldne gutten. Hun er som en arkeolog med den aller minste børsten. Og så blåser hun. Alle vet at det hjelper å blåse når noen har det vondt.

En annen bok jeg vil anbefale er Han Kangs «Hvit». Også her tar forfatteren utgangspunkt i en tragisk hendelse i sin egen familie, noe som skjedde før hun ble født, og som kanskje er selve forutsetningen for at hun senere skal bli født inn i akkurat denne familien. Hun spinner et silkemykt nett av tynne, hvite tråder og utforsker verden på en langsom måte i tekstene. Det er en bok som er både rå og forsiktig på en gang, men først og fremst er den veldig vakker, med et nydelig språk og mange sterke bilder.

Det er to spinkle bøker, rent fysisk, men sånne bøker, du vet, som eser opp inni deg etter at du har lest dem. Slike bøker leses aller best under et tre, aller helst et tre med en nattergal i, eventuelt et pæretre, men hvis ingen av disse trærne åpenbarer seg kan også grantrær, furutrær, en gammal bjørk eller et stein dødt plommetre gjøre nytten. Husk teppe/sitterunderlag, for når man føler seg litt molefonken er en urinveisinfeksjon det siste du trenger.

Prøv dem da vel, hvis du føler deg litt flat og ikke påskegul og skinnende?

Å gripe inn, eller å ikke gripe inn, det er spørsmålet!

Så var det tid for tidenes påskekrim, tv-serien «Our planet». Et åtte episoders klima-mareritt lunt kommentert av David Attenborough, som ikke har stått opp fra de døde, men faktisk bare lever og lever og lever, klimakrise til tross.

Allerede FØR folk har rukket å se hele serien har det vært mye hissing grunnet hvalrosser i fritt fall. Det har vært to fronter i debatten, så langt jeg har fått med meg, isfronten og hjemmefronten. Isfronten mener hvalrossen faller ned fra klipper og dør fordi isen har smeltet så de ikke lenger har isflak å chille på, og derfor må klatre høyt opp – og falle langt ned etterpå, med døden som konsekvens. Isfronten er på en måte dokumentaristene, som legger problemet fram som et «is-problem».

Hjemmefronten, derimot, mener isen ikke har noe med saken å gjøre, at hvalrossene alltid har klatret høyt, og at det må ha vært en løve som har skremt dem.

Hvalrosser har visst ikke så bra dybdesyn, så når de har det travelt, og skal fort fra a til b (aka fra klippe til vann), så påstås det at da feilberegner de avstanden og fallet i terrenget, og faller. Denne feilberegningen ville ikke funnet sted hvis de ikke hadde klatret, men når noen sier de klatrer is eller ikke is, så blir det litt vanskelig å gjøre seg opp en mening. Dybdesyn er nå en ting, men det hjelper jo ikke akkurat at disse dyrene verke har armer eller bein, ja, hvordan de kommer seg rundt på land, selv på flatmark, er jo en bragd, spør du meg! Marinbiologer/zoologer må ha meg unnskyldt hvis mine kommentarer om luffer/skills er infantile, men slik er det med kunnskapsnivået hos den jevne nordkvinne, og det er verdt en kommentar i seg selv. Vi er jo en kystnasjon vi med! Uansett. Utfallet, det man kan se i dokumentaren, er meget sørgelig, – hvalrosser som faller og faller og dør på seg.

Hissingen dreier seg om to ulike ting, og ikke bare de to frontene, nemlig 1: at man ikke skal vise så grusomme ting til intetanende seere som kan risikere kvalme/redsel/angst/post-traumatisk stress og 2: at man ikke skal si at hvalrossenes død skyldes klimaendringer når det skyldes løver.

Jeg har som sagt ingen kvalifikasjoner som tilsier at jeg kan gi seieren til isfronten eller hjemmefronten, men jeg er uansett interessert i en helt annen problemstilling som er beslektet med #hvalrossgate, selv om jeg begynte å se serien med mine egne bekymrede øyne før #hvalrossgate eksploderte i mediene.

Mitt spørsmål er: hvorfor griper ikke filmteamet inn? Ok, jeg kan forstå at filmteamet kanskje ikke hadde brannbil med redningskurv, Sea King Helikopter eller sånne brann-trampoliner for hånden når denne hvalross-katastrofen utspilte seg foran øynene deres (og våre, bekymrede). Men hva med den lille gnuen? Den som de filmer hoppende omkring på lette, ubekymrede gnu-ben. Hvorfor gjør de ingenting når de slemme «hundene» kommer, og sniker seg innpå for å spise babygnu til lunsj? Hvorfor roper de ikke «husj», for eksempel? Geir, mannen min, synes dette er en latterlig problemstilling, helt bokstavelig talt. Han lo høyt og hjertelig da jeg presenterte dette, for meg, dilemmaet, da vi så på en episode sammen med våre tre barn, og jeg, den eldste i husholdningen, måtte gjemme meg bak en pute fordi scenen med babygnu vs slem «hund» var så nervepirrende/urovekkende.

Hvorfor gjør de ingenting? Hvorfor griper de ikke inn? Naturdokumentarer er fulle av skumle scener der selve «naturen» utfolder seg, der kun naturlover og «den sterkestes rett» gjelder. Jeg forstår jo det. Likevel. Likevel, jeg spør dere: hva med de helt utrolig nydelige gepardungene som står i fare for å bli spist av noen løver, skal man ikke hjelpe dem heller? Geparder, som står i fare for å bli utryddet fra planteten vår, og så lar man bare kamera rulle og krysser fingrene, for hva da, for bra utsnitt på bildene?

Jeg skal ikke fortelle mer om utfallet av gnu/gepard-scenene her, det blir som å røpe slutten på Game of Thrones, antar jeg, for dem som er opptatt av drager, og ikke levende dyr.

Ja, det er kanskje bare meg som er litt i overkant glad i dyr, men er det ikke dypt ironisk at en hel programserie som er laget nettopp for å vise hvor dårlig det står til med dyrene våre på grunn av oss, ikke en gang reflekterer over dette?

Dette kan sikkert Erlend Loe skrive en bok om. Eller vent…

Spa-tanker

Da jeg hadde levert det jeg skulle på cover og manus til Feltnotater fra småbarnslivet for forhåpentlig siste gang og holdt et foredrag som gikk bra, befant jeg meg klokken 12.45 i Larvik og inns at hvis jeg spilte kortene mine riktig kunne jeg dra på FARRIS BAD! helt for meg selv i noen timer.

Som sagt, så gjort. Jeg har ikke vært på spa før, bare litt fine hotell-badeavdelinger og badeland. Jeg tror ikke jeg kommer til å dra på spa igjen, men jeg er glad jeg gjorde det. Her er ymse tanker jeg hadde:

Det var godt at det var tomt, for selv om det sto «stille!» på dørene, lo jeg høyt flere ganger når jeg så hvor dumme ting de hadde der. Det rareste var et lunkent rom en liten plinkefontene og lys som skiftet mellom ulike farger. Jeg fikk umiddelbar kink på å forsøke å sitte i de duste tilbakelente steinbenkene. Jeg gikk ut under ett minutt senere og tenkte på de mange hundre kronene jeg hadde brukt.

Men det å kaste bort alle sine penger og tenke på alt man egentlig skulle gjort, det er vel en del av spa-opplevelsen, vi deler den alle i våre brune badekåper, det er meningen at mye skal være rart, og at vi alle skal vasse rundt i stygge sandaler og med en tøybit som har et vanskelig indisk navn som ikke er sarong, som kan brukes til mye, men alt er jo fuktig.

I det store svømmebassenget var det 16 (SEKSTEN!) knapper som skulle sette i gang ting. Ingen gjorde noen ting. Ja, jeg svømte rundt hele bassenget og prøvde alle. De gikk ned sånn åtte centimeter, så jeg trykket hardt hele veien.

Noen burde ta en alvorsprat med dem som lager badetøy som skal passe alle. Haha. Denne trusen i størrelse XL faller av meg, men dekker ikke hele rumpesprekken oppover. Brukte hårstrikk til å knytte av ti centimeter i bredden.

Fikk XS-bikinioverdel, men den var fortsatt så stor at det kom store luftbobler inn som prompet i vei når jeg lå på ryggen i kildebadet.

Jeg leverte badetøyet tilbake da jeg var ferdig. Litt skamfullt at jeg har betalt 150 kroner for å føle meg tjukk og teit, og lurer på om de kan gjenbruke det på noen måte.

Sjøbad er digg. Kanskje jeg skal begynne å bade i oslofjorden igjen nå.

Jeg savner sjøbadet i Helsinki. Skulle ønske vi hadde det i Oslo.

Utendørs boblebad er kanskje det beste jeg vet i hele verden. Jeg tror jeg satt minst en time oppi her helt alene. Rakk å lage og øve inn mitt eget mantra inspirert av Acem jeg har lest om i Stress-boken til Anne Gunn Halvorsen, komponere et korverk for åtte stemmer, planlegge lanseringsfesten for boken min pluss bare la tankene vandre.

Så badet jeg i varmt kildevann. Det var et mørkt rom, og jeg lå og fløt i midten og lurte på om de hadde kameraer der som kunne fange opp at jeg lå og så ut som jeg var død. Jeg var alvorlig lightheaded da jeg kom opp, og kunne dunket rett i de vakre flisene hvis jeg ikke hadde skjerpet meg.

Satt på en teit steinbenk og ventet på at jeg skulle bli meg selv igjen. Ble ikke det.

Så gikk jeg en tur i garderoben for å spise en sjokolade og sjekke telefonen. Tok med meg notatbok og Aina Villangers Nattnød tilbake. La meg på en day bed og leste og sorterte tanker. Likte det siste av de tre langdiktene ganske godt.

Tok et siste sjøbad for å ha saltvann på huden når jeg skulle gå.

Satt i badstuen til slutt og så kom det inn en naken mann. Han hadde en liten klut foran tissefanten, men det var en naken mann, og alt jeg klarte å tenke var NAKEN MANN NAKEN MANN NAKEN MANN og dermed var det ingen ro å spore på avslutningen av dette spa-oppholdet.

Så gikk jeg i dusjen og tok all balsamen jeg kunne klare å få i håret.

Brukte under 10 minutter i garderoben, og så var jeg ute og avgårde til toget. Jeg er like stresset som jeg var før, men jeg har i det minste ligget i et boblebad i dag. Tenker nå på hvordan jeg skal få råd til en hytte med utendørs boblebad og sauna. Tror jeg må tjene mer penger.

Bipp, bipp, det er tid for VEEP!

For deg som føder, er på vei til the ladies, er i ferd med å sette insulinsprøyte eller er i ferd med å sovne: det viktigste først: VEEP har sluppet nye episoder! Ja, det er helt sant, slipp det du har i hendene, men mindre det du har i hendene er FJERNKONTROLLEN, og sett deg rolig ned foran skjermen.

VEEP er tilbake. Med Julia Louis-Dreyfus, aka den morsomste kvinnen i amerikansk fjernsyn, i rollen som presidenkandidat Selina Meyer i mitt favorittprogram numero uno.

Første episode av sesong 7 (forøvrig mitt lykketall) kom forrige uke og er grunnen til at jeg ikke har blogget på lenge. Jeg gikk inn i en slags tv-koma, og har ikke klart å tenke på annet, bare sett den første episoden igjen og igjen og igjen, siklende fra stabilt sideleie for an tv-skjermen. Ja, eh, jeg har fortsatt tv-skjerm, ser IKKE tv fra Mac-en. For den jobber jeg på samtidig. Later som. Okei! Så nå skal jeg smitte dere med det samme tv-viruset, hvis dere ikke allerede ligger nede for telling og ser første episode av ny sesong med VEEP igjen og igjen og igjen. Men VENT, i dag er det mandag, som betyr at en NY episode slippes. Ja! Mine bønner har blitt hørt! Snakkes aldri.

PS: Serien finnes på HBO-Nordic. Hvis du ikke har HBO-Nordic så er det synd på deg. Kanskje besøke en venn som har? Tenk kreativt! Ikke la en mur stanse deg. Aldri.

Femten år uten bukse – til i dag

Hvordan er deres ungdomsminner?

Et av mine er at jeg og mamma står inne på Bik Bok og hun skjeller ut betjeningen for at det ikke finnes bukser som passer meg. Jeg var 14 år, 1.83 høy, normalvektig (da! Ikke nå!) og det var ingen bukser å få kjøpt.

Dette var rundt de tider buksene skulle sitte langt langt nede på hoftene også. Vel vel.

Årene gikk, og hver gang jeg kjøpte bukser, var det bare trist, og jeg husker ikke helt når, men en eller annen gang i løpet av videregående faset jeg ut buksene. Siden har jeg brukt skjørt til alt. Lange skjørt, korte skjørt og vide og ikke så mange trange.

Så i post-dødlinje-rus (ikke la dere lure, det er fortsatt noen skjær i sjøen før Boken er helt ferdig, men etter i dag bør ikke de skjærene være formet som «sidene står om hverandre, det er feil hode og denne teksten gir ikke mening») gikk jeg inn på Cos.

Cos er gøy. Noen av mine favorittplagg har jeg derfra, men hvis jeg går inn i prøverommet med ti plagg som jeg tenker kan passe, er garantert ni av dem plagg som får meg til å le høyt. De er altså så sinnsykt uflatterende.

Det gjaldt også i dag, men så åpenbaret den seg:

Det måtte selvfølgelig dokumenteres. Takk til Ellinor (6 år) som hjelper mamma å være moteblogger. Hver gang jeg ser det «P Info»-skiltet i bakgrunnen tenker jeg at det er Pingus søster Pinfo, men uansett:

Se! Bukser! Som går opp til navlen!

Ok, skjønner at typ ingen bryr seg, men jeg bryr meg. Jeg har prøvd så mange bukser, og problemet er ikke alltid at de ikke er i store nok størrelser, men de klemmer og dytter og fremhever og skjærer akkurat der de ikke skal. Denne gjør ikke det. Det er intet mindre enn et mirakel.

Riktignok slutter de midt på leggen, men det kan kalles mote, anklene er sjelden kalde, og hvem bryr seg.

Et bilde i timen: Aprilkollaps

Jeg skulle prøve være årntli blogger og å ta ett bilde i timen. Det gikk dårlig. Og det er også noen dager siden nå, så jeg husker ikke helt hva som skjedde innimellom.

00.00

Normale 32-åringer skal sove på dette tidspunktet. Ja, som dere ser er bildet tatt 23:41, men ved midnatt sto jeg altså og tok et glass vin på Revykavalkaden og var lettet og glad for en fin skolerevysesong.

08.00

Omtrent i dette området ble jeg vekket og bidro på hjemmefronten.

09.00

Ser Gift ved første blikk i sengen.

10.00

Skulle du sett, ombrekken er kommet tilbake ooooooh. Dette betyr mye jobb de nærmeste dagene, men det er så utrolig spennende å se boken faktisk ta form! Å få pdf med ombrekk (altså å sette sammen til ordentlige sider) er stort. Og veldig veldig slitsomt. Jeg angrer på å ha skrevet bok. Jeg skal aldri lage bok igjen.

11.00-13.00

Spiser lunsj med søstrene mine.

14.00

Utstillingsåpning på Norsk Folkemuseum – «Hytta«. Det er veldig bra prosjekt, men det er veldig rart fordi min familie og vår hytte er en sentral del av boken. Det er også en bok, og det er jo bra, men det er rart. Uansett fint med Mozell på en helt vanlig torsdag.

15.00

Elsker familien min. Når vi uansett var på Bygdøy, måtte vi selvfølgelig sjekke ut Viktorias seneste prosjekt, med privat omvisning.

16.00

Hentet i barnehagen. Her er det pause utenfor mens pappa handler middag, og Ellinor og jeg pugger tyske gloser.

17.00

Spiste middag. Ryddet. Stresset.

18.00

Årsmøte i Landsforeningen 1001 dager hvor jeg har sittet i styret. Jeg ledet årsmøtet. Det gikk bra, men det var slitsomt.

19.00

Og så, omg, fordi jeg går ut av styret, stilte generalsekretær Lena opp med Love Actually-soundtracket på høyttaler og plakater som fortalte hvor høyt jeg er elsket! Jeg gråt og gråt. Angret på at jeg hadde takket nei til gjenvalg, men jeg klarer ikke gi mer nå, og jeg måtte ha pause. Men for en gave å ha ei Len i livet sitt.

21.00

Spiste på Litteraturhuset med det nye styret, og ble så begeistret for at Sandra Lyng Haugen lenket til oss på sin Instagramkonto <3

22.00-23.00

Syklet hjem, knotet med lading av sykler, kollapset inn på sofaen, lastet inn disse bildene og sovnet omtrent midtveis mellom sofa og seng. Husker ikke mer.

Sur kongeblogger dekker Monacos roseball 2019

Ok, dere vet meg. Går og plystrer langs en landevei og tenker på hist og pist. Så tikker det inn et bilde av en kongelig opptreden på min telefon. Og jeg bare STOPP. Se. Beundre. Vurdere om jeg har sett den tiaraen før. Fortsette langs min landevei.

Nå har det seg sånn at det er ganske mange kongehus i verden i dag. Det engelske kongehuset er jo det folk tenker mest på, og også det det alltid er mest bilder av. De er likevel ikke øverst på min liste. (Hva er den, sier du? Glad du spør:

Monarkier jeg kan alle navn, ordener og større tiaraer, og leser alle nyhetssaker om

Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Belgia

Monarkier jeg kan navnet på nesten alle, kjenner til ganske mye av det rundt, klikker på nyhetssakene bortsett fra finne-på-klikk-saker om Meghan

Storbritannia, Spania, Lichtenstein, Luxembourg, Japan, Bhutan

Monarkier jeg ikke klarer å mønstre entusiasme for (og tidvis mener er regimer som burde vært avskaffet)

Marokko, Andorra, Monaco, Bahrain, Kambodsja, Brunei, Swasiland, Kuwait, Jordan, Thailand, Saudi-Arabia

)

Som dere ser er Monaco overraskende langt nede på listen, sammenlignet med for eksempel andre europeiske småstater.

Grunnen? Vel, jeg klarer liksom ikke bli entusiastisk for en familie som er så åpenbart skakkjørt, har anerkjente barn «på si» (bare det at det konseptet finnes), har et fyrstepar som åpenbart ikke har det noe hyggelig sammen og en litt sånn følelse av «hvis det skjer så mange ulykker med akkurat dere, så er det kanskje ikke BARE uheldige omstendigheter»?

Ok, sorry. Men måtte bare forklare hvorfor jeg likevel mener det er verdt å bruke energi på å se på bildene fra roseballet forrige uke. For det mener jeg at det er! Jeg liker Roseballet fordi de tar det helt ut. De siste årene har prinsesse Caroline kommet sammen med sin god venn Karl Lagerfeld. Han har kledd seg gøyere og gøyere. Før han døde, rakk han å planlegge årets tema: rivieraen.

Trist er det at han ikke var med i år, særlig fordi prins Albert aldri helt klarer å ta igjen på motefronten:

Embed from Getty Images

Prinsesse Caroline bruker for første gang et perlesmykke som faren ga til moren da de forlovet seg (fyrst Rainer + Grace Kelly, hvis noen har glemt.) Det er et pent smykke! Og så igjen blir jeg sånn «ærlig talt her har dere masse smykker og så lar dere dem bare ligge og vansmekte? Perler skal brukes!!!)

Hm, nå ble jeg sur igjen. Så la oss fylle på med en vitamininnsprøytning:

Embed from Getty Images

Vær så snill å si at dere blir glade med meg. Jeg burde selvfølgelig ha gitt dere full gjennomgang av «who are you wearing???», men jeg har ikke funnet det ut, og jeg gidder ikke fordi jeg er lat og prøver å gjøre andre ting i livet mitt enn dype internettsøk av folk jeg ikke egentlig bryr meg om.

Embed from Getty Images

Men så bryr jeg meg litt om Tatiana, da. Gift med Carolines eldste sønn Andrea, og det er noe Sara Danius over dette antrekket her, er det ikke? Elsker det.

Embed from Getty Images

Carolines sønner har giftet seg smart oppover. Pierres Beatrice er alltid en åpenbaring. Du ser at hun har de store hagers selvtillit og gamle penger. Kanskje jeg ser litt Sonja Haraldsen i denne historien? «Kvinner av folket» som har mer glamour og sjarme enn den kongefamilien de gifter seg inn i, er en historie jeg liker.

Embed from Getty Images

Såvidt jeg husker, kåret jeg Charlotte til ballets vinner i fjor. Det synes jeg ikke i år. Min indre bobbysock verdsetter alltid rosa paljetter, men bortsett fra det er jeg ikke overbevist.

Embed from Getty Images

Ytterst til venstre i sted, og ytterst til høyre her, har vi prinsesse Alexandra. Hun er yngstedatteren til prinsesse Caroline, altså lillesøsteren til de tre jeg har nevnt før, nitten år gammel. Hun har vokst seg inn i offentligheten, og jeg elsker dette kjolevalget. Dristig og udristig samtidig.

Ja, og så lurer du kanskje på hvorfor hun er prinsesse når ikke storesøsknene hennes er det. Vel. Det er en lang historie, men de tre andres far Stefano døde i 1990, og Alexandra ble født i 1999 med prins Ernst August av Hannover som far. Ernst August og Caroline er fortsatt gift, men de har visstnok ikke snakket med hverandre på veldig mange år, så man lurer jo på hvorfor de fortsatt er gift, og for å være ærlig så lurer jeg på det, men ikke nok til at jeg gidder å bry meg om ting i denne familien.

Siden vi trengte litt mer drama, avslutter vi med Carlo og Camilla av Bourbon Two Sicilies, som er eksilkongelige, men hvis Italia fortsatt var kongedømme ville kanskje han her vært konge, hvis det ikke var for en gammel krangel og to grener av familien som krangler om dette, så du kan lese litt mer om det her, eller ikke, og bare være takknemlig for at dine familiekrangler og private affærer ikke må stille opp på roseball en gang i året.

Embed from Getty Images

Jeg har lest: Educated av Tara Westover

og alle ord blir fattige. Jeg begynte å lytte til den fordi det var en såkalt snakkis, og BÆMBOM KABANG var jeg fanget inni Westovers fortelling om å vokse opp i en crazy mormonerfamilie, ja, egentlig er det ikke religionen som er hovedproblemet, men at det er opptil flere diagnoser, ekstrem mengde vold og paranoid tilnærming til Staten involvert.

Boken er en memoar, og Westover er født i 1986. Samme år som meg. Dette har skjedd parallelt. Det skjer parallelt. Jeg hadde litt samme opplevelse da jeg leste boken til Anders Torp, og forsåvidt da jeg leste Jeanette Winterson. Det er den religiøse biten av den, men den biten om å vokse opp i en familie hvor det ekstremt unormale og skadelige er normalt, er kjempeinteressant.

Og så kunne det vært «bare kjempeinteressant» hvis det ikke er for at Westover også har en phd. i historie. Hun er rett og slett kjempesmart, og gjør noen refleksjoner og sammenligninger jeg kommer til å tenke på lenge. Hun klarer å kombinere fagperson og personlige erfaringer.

Boken er akkurat kommet på norsk, den ser ganske døll ut, men inni er den så mye.

Her kan du se et lite intervju: