Pene kjoler, flotte smykker, en sliten blogger som fortapes i bling

Hallo folk. Jeg har akkurat gjennomført ironietappen «Søke om kunstnerstipend for neste år mens fiffen er i Frankfurt», så jeg er utslitt og lykkelig og det er mange ting på en gang.

Men jeg måtte springe til tastaturet, for William og Kate er i Pakistan, og jeg beklager mangelen på gode innsiktsfulle kommentarer, men:

Embed from Getty Images

Hfnhpj! Blllmpr!

Embed from Getty Images

Når du har hatt en bra dag på fotografjobben din. Kreds.

Embed from Getty Images

Altså! Den kjolen! Og ikke minst tradisjonell drakt på arveprinsen! Her er vi bra i stil!

De er på statsbesøk i Pakistan, altså, hvis jeg glemte å nevne det, og i nabolandet er Willem-Alexander og Máxima (Nederlands kongepar) og det ser sånn ut

Embed from Getty Images

Men så ser det også sånn ut

Embed from Getty Images

Den kjolen! Det burde være Mynte Krusedulls offisielle uniform. Det lille anstrøket av sari, uten at hun konkurrerer med den nydelige ved siden av seg (presidentkonen Savita Kovind)

Embed from Getty Images Embed from Getty Images Embed from Getty Images Embed from Getty Images

Hva da du har sett nok bilder nå av den kjolen og det kledelige skjegget? HVA DA NOK BILDER

Embed from Getty Images

JEG SKJØNNER IKKE HVA DU MENER START DIN EGEN BLOGG UTEN TUSEN BILDER AV DENNE KJOLEN

Embed from Getty Images

MITT HJERTE FRYDES AV BLING. En improvisert salme for ekle rojalister som ignorer alt slaveriet og føydalsamfunnet som ligger bak dette bildet
Mitt hjerte frydes av bling
smykke, øredobb eller ring
se glitteret når de sving’
Hør deres ding og pling
der de står et ansikt omkring
Jeg kan se på de fine ting
Mitt hjerte frydes av bling.

Kulturferie 2019

Som frilanser må man ta seg ferie (mao. ulønnet, unyttig tid) når man kan. Lørdag kveld logget jeg av livet. Jeg skrudde på blokkering av Facebook og Instagram, de første dagene fikk jeg mannen til å sjekke for meg en gang i døgnet. På rehaben min fikk jeg til gjengjeld lese bøker, så mange jeg ville, faktisk, i tillegg til å sortere og rydde i nyinnflyttet leilighet, rydde i papirer, få oversikt over livet, ikke enda en gang ha null energi til å følge opp det som skjer.

En viktig del av opplevelsen var å ha en stor bunke bøker, og lese i vei. Her tok jeg bilde av bunken for noen dager siden, til venstre er lest, til høyre er ulest. I tillegg har jeg hørt Testamente av Nina Wähä på lydbok, den anbefales virkelig. En mørk og interessant familieroman fra Tornedalen i Finland, litt samme opplevelse som å lese Berlinerpoplene for første gang, kanskje blandet med den finske galskapen fra Populærmusikk från Vittula, pluss veldig gode personskildringer.

Det er veldig morsomt at det ble gule bøker, det var faktisk ikke bevisst. Udyr av Kristine Tofte hadde jeg gledet meg til å lese, jeg liker hvordan hun skriver og hvordan hun tenker, uheldigvis liker jeg ikke fantasy eller norrøn mytologi spesielt mye. Men det var verdt tiden, anbefales kanskje deg med litt annen men ikke så annen litterær smak enn jeg.

Sommertid av Hilde Rød-Larsen er en av høstens debutanter. Den handler om ekteparet Ingrid og Peter, og hadde ganske store forventninger, men første halvdel – der vi følger Ingrid – syntes jeg var seig og litt oppstyltet. Andre halvdel, Peters, den likte jeg, og den var verdt opplevelsen.

Så leste jeg Pupp? av Mina Lystad og Kristin Grue, jeg har hatt overdose på foreldrelitteratur det siste året, men det var fint å dykke inn i denne. Jeg likte veldig godt de mange ulike fortellingene, å amme med funksjonsvariasjon, å amme tvillinger, å ikke ville amme, etc, og kjente at jeg ikke savner å amme i det hele tatt.

Jeg leste Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt? av Øystein Runde og Ida Neverdahl, som jeg av en eller annen grunn, underlig som den må være, ikke hadde store forventninger til, og derfor ble såååå begeistret for. Tempoet, ærligheten, vennskapet, jeg likte det, og sendte snap til min tegneseriepartner in crime (Therese, som snart kommer med sin egen bok!) «JEG VIL BARE LAGE FELLESTEGNESERIEPROSJEKTER FOR ALLTID». Så ble det morgen og jeg tenkte at det kanskje er fint å ha noe å leve av, makrell i tomat er ikke gratis, så vi får se på det.

Innimellom har jeg svømt, sett Downton Abbey og Aretha Franklin-filmen på kino (dagtidkino! Beste oppfinnelsen!), vunnet quiz, hørt Frida Ånneviks nye album sytten ganger, så jeg var faktisk oppkvikket da jeg var tilbake på jobb igjen i dag. I går hadde mannen og jeg en voldsom ryddesjau (vi skulle få besøk), og huset gikk fra krigssone til noe som faktisk kunne vært nevnt på glanset papir. Vi har til og med kjøpt teppe og pynteputer! Hallo, nå ble det årnings! På Jysk!!!!

Nå leser jeg Deborah Levys The Cost of Living, den ble stappet i vesken min av bloggpartner in crime Mari, og igjen, hvorfor hadde jeg lave forventninger? Kanskje trodde jeg at den ikke kunne treffe meg så godt, den så for intellektuell ut? Kanskje fordi jeg trodde den skulle handle om foreldreskap, et tema jeg som sagt er ettertrykkelig lei, men den handler om å skrive, om livet, om skilsmisse, og den er så sterk og poetisk at jeg tenker vi avslutter med et avsnitt derfra.

I imagined the conversation that I had never had with the father of my children being found one day in the black box that was flung to the bottom of the ocean when the boat crashed. One rainy Tuesday in the far future, it would be found by artificial life who would gather round to listen to the sad, strong voices of humans being in pain.

Scene fra et liv

I går trillet jeg ut av porten vår, det bråkte sånn, jeg holdt på å bli gal. Det viste seg at det var en feiebil med alle koster, lys og ulyder på, den kom langsomt forbi rett foran meg, kostet vekk blader. Så, fordi bilen var stor og det vokser fire store trær utenfor bygården min, seilte det ned masse løv etter den, ristet løs av vibreringen. Og så kom det kjørende, langsomt fordi det går ikke an å forbikjøre akkurat der, en stor lastebil som det sto «STILLHET» på. Jeg måtte le, der jeg sto med sykkelen, dårlig tid, skulle til høyre, etter disse bilene, men det var åpenbart ikke plass til meg i sykkelfeltet.

Lastebilen solgte kontorinnredning, sikkert noe med akustikk, men vakkert var det i alle fall, en trafikkert formiddag i Waldemar Thranes gate.

Trollkake

Etter å ha latt meg fascinere av «Beforeigners» i en så stor grad at jeg har begynt å se etter lysglimt i Oslofjorden (fjordr) når jeg tar trikken opp forbi Sjømannsskolen, så burde jeg ikke ha blitt så overrasket som jeg faktisk ble da jeg oppdaget en fremvandrer i nabolaget.

Høstens tv-snakkis: Serieidéen som var så koko at det måtte funke, «Beforeigners» på HBO Nordic.

Det var en mørk kveld, og vinden rusket godt i tretoppene. Jeg var på kveldstur med søsteren min og hunden hennes (hushunden), da vi så ham komme gående (sjanglende?) mot oss nedover gaten midt i villastrøk.no. Han hadde langt, uflidd hår, og en slags topplue (av strie?) på hodet. Han hadde skjeggvekst i ansiktet, og litt lurvete klær på kroppen (ikke naken, takk og lov!).

Jeg tror nok at søsteren min, som meg, egentlig hadde tenkt til å gå i en liten diskret bue forbi denne mannskarakteren (ja, slik er det å være kvinne på tur om kveldene i mørket – man viker unna alle mannfolk som ikke har logisk åpenbar grunn til å oppholde seg ute, dvs har hund i bånd), men denne skikkelsen kom rett mot oss, og han bar på noe, som han tydeligvis ville vise fram. Et brett, av noe slag, som var delvis tildekket. Jeg tenkte straks at det var noe ekkelt på dette brettet, men øynene mine ville se.

«Hurdan har dere det i kvellenn, da?» spurte skikkelsen på et språk som var en blanding av svensk og norsk og noe enda mer eksotisk (framvandrer?). Nå var han ganske nær oss. Hunden til søsteren min bjeffet ikke, og så heller ikke ut til å være interessert i å forsvare oss noe særlig.

«Her går det fint, helt fint» sa søsteren min og jeg, og smilte stivt og anstrengt, mens vi scannet området med øynene. For denne skikkelsen var såpass rar og nærgående at her kunne vi komme til å ha behov for forsterkninger. Hvor er Natteravnene når du trenger dem?

«Vill ni ha lite trollkaka?» spurte han så, og begynte å pelle tilside folien som dekket brettet han bar på. Vi kunne tydelig se noe sjokoladekake-liknende på brettet foran oss.

Vi ristet febrilsk på hodene begge to. Selv om vi har bikka førti har vi ikke glemt barndommens lekse. Ta aldri i mot godteri fra fremmede.

«Er ni sæker? Trollkake mykke god!»

Skikkelsen gliste. Hva slags rus var han i? Temproxate? Sannsynligvis. Min søster og jeg beholdt de stive smilene på, mens vi gikk sideveis som krabber, vekk fra trollkake og fyren som bød. Han løftet fortsatt brettet mot oss.

Så hva tror du, kjære leser? Har du sett noen lysglimt i det siste? Hva tror du var i den «trollkaka»? Og hvem var det vi møtte? Følg med i neste episode av «Professor Drøvels Trollkake og lysglimtene i fjorden».

NB: Les forøvrig Kristin Storrustens eminente artikkel om språknerding og «Beforeigners» hos Aftenposten. Kostelig!

https://www.aftenposten.no/kultur/i/Vbpnkp/Drjugum-Er-gammelnorsk-endelig-blitt-kult

Fan-girl sings the blues

Tenk deg en festival helt uten artister! Er et da festivalen fortsatt en festival? Eller har den blitt noe annet? Ja, værsågod, det var kveldens filosofiske drypp.

Jeg har nemlig vært på festival i helga for å møte en av mine absolutte favorittforfattere, som ikke var der! Ja, værsågod, der har du drypp nummer to.

På årets «God natt, Oslo», (kanskje i fremtiden kjent som «God dag, mann økseskaft»? Neida, joda), var nemlig det største trekkplasteret (i hvert fall for min del) ikke tilstede, men tilstede likevel. Nei, de driver ikke med spiritisme på «God natt, Oslo», men litteratur. Eller «letteratura» som det heter på italiensk. Sånn, så var den leksen unnagjort også!

Her ser dere Lydia Davies på skjermen. Intens nærvær i fravær.

Men hvordan fikk de det til? Jo, det heter Skype. For Man Booker-vinneren fra 2013, Lydia Davies, hun flyr ikke mer. Ørnen har landet. I USA. Inspirert av svenske Greta Thunberg. Så i stedet var hun tilstede via en stor skjerm som hang ned fra taket, mens hennes norske oversetter Johanne Fronth-Nygren samtalte med henne foran publikum (oss) i salen.

Man kan jo kanskje bli litt lei seg over å ikke få kjenne på energien til en av sine favorittforfattere, men jeg har både sett Davies i levende live før, tilbake i 2013 på Litteraturhuset i Oslo (da fløy hun fortsatt), og dessuten, energi kan faktisk oppleves via Skype også. For hennes «telepresence» var såpass sterk at vi kunne merke det fra andre siden av Atlanteren.

At Davies som allerede har slått igjennom som forfatter og oversetter, velger å potensielt legge en brems på sin egen synlighet/karriere/salg/markedsføring ved å bli heime, er kanskje ikke et like stort offer som hvis en ung, uetablert, blodfersk forfatter skulle gjort det samme. Eller hva? Kjør debatt!

Davies selv sa at valget om å ikke fly mer hadde gitt henne mer tid til å skrive, så slikt sett var hun «better off» enn før. Det var «simplifying». I tillegg fikk hun mer tid til å tilbringe i sitt nærmiljø, noe som også har en høy egenverdi for Davies. Men samtidig så sa hun at hun har jo flydd så mye og sett så masse fra før. Men hva med de som nesten aldri har reist eller sett verden?

Vi har kanskje ikke noe valg lenger, uansett? Greta og Lydia synes ikke det. Og som Johanne Fronth-Nygren påpekte – bare 18 prosent av verdens befolkning har noen gang flydd…

Märtha Louises Instagram-profiler og troen på krystaller

Etter kritikk mot å blande prinsessetittel med bissniss, har Martha Louise laget to Instagram-profiler. Jeg forsøker å se forskjellen, det er ikke lett, mye dobbelposting og sånt, og det var det også i går, denne storyen her. Skjermdump.

Jeg må innrømme at da jeg så dette på prinsesseprofilen, tenkte jeg at det var kanskje mer materiale for den kommersielle, eller ikke at hun selger krystaller eller noe, men tross alt.

Men! Hun hadde lagt storyen ut begge steder, og dermed kan vi lære litt om forskjellen på følgerne til prinsessen og businessdamen. Her kan dere se:

Ingen gigantisk forskjell, og vi vet heller ikke hvor mange som har svart i hver av spørreundersøkelsene. Men siden profilene har hhv 136 og 21 tusen følgere, kan vi anta det er flere enn mamma og bestevennen, kanskje noen hundre eller tusen på hver.

Og som vi kan se, og til ingen overraskelse, er business-tilhengerne åpnere for kosmiske energier, men forskjellen er ikke ravende stor. Jeg oppfordrer Mette-Marit til å ha nøyaktig det samme spørsmålet på sin Insta, hadde vært sjukt gøy for nørder som meg.

Nada bokanbefaling

Noe å fortolle?
Jeg har aldri truffet Hanna Stoltenberg (tror jeg), men denne boken er kommet ut på Gyldendal, og jeg har indeed drukket min kvote vin på deres regning, for jeg har gitt ut barnebok der.

Jeg har lest bok. Ok, jeg leser mange bøker, så det er faktisk ingen nyhet. (Når jeg leser? Innimellom. Anbefales. Finn en bok du liker, så vil du heller lese den enn å gjøre livet ditt.) Men jeg har lest en ny yndlingsbok! Akkurat i det jeg tenkte at jeg var ferdig med norsk samtidslitteratur for øyeblikket, plukket jeg opp Nada av Hanna Stoltenberg. Jeg husker en god anmeldelse i Morgenbladet, og der lå den så stripete og fin, så jeg stjal den av Cecilie, en av de få faste leserne vi vet at vi har her på Mynte Krusedull. Shout out, du skal få den tilbake.

Boken handler om et mor-datter-forhold, om Karin og Helene. Synsvinkelen ligger hos 53 år gamle Karin, med tilbakeblikk, og der ligger den så godt. Jeg tror på Karin, jeg irriteres av henne: Hun er en dame som ikke er særlig likandes, men som bare prøver å være i fred, men som tvinges ut i livet fordi no man is an island.

Boken er heldigvis morsom:

En spenstig mann i gule bukser kommer inn med juicen de har bestilt, to gjennomsiktige plastkopper med grønt innhold som ser ut til å ha blitt tappet fra et forsømt akvarium.

Det jeg misliker med samtidslitteratur, er når jeg føler at den bare trasker rundt i tanker jeg allerede har tenkt, at hovedpersonene bare er slitsomme, at den er «finni på», at jeg gjennomskuer at her har forfatteren TENKT. Det kjenner jeg ikke her. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive følelsen nærmere, jeg skal jobbe med saken, men jeg blir så glad når jeg føler at historien og språket drives frem av seg selv, og jeg ikke tenker over hvordan forfatteren har jobbet.

Det er imponerende, for alle som er yngre enn meg (Stoltenberg er født i 1989) gjør meg umiddelbart skeptisk, så jeg skulle tro min «her har du gått på skriveskole»-alarm ville ringt som en føkkings sirene, men nei.

Ok, et problem, med det er ikke tekstuelt (Ja, jeg bruker fremmedord for å virke smartere, det kommer til å gi mening snart. Det betyr bare at problemet ikke ligger i selve romanen):

Som favorittforfattere ramser hun opp dette i debutantintervju:

Jean Rhys, Anita Brookner, Fleur JaeggyMary Gaitskill, Cathrine Knudsen, Elizabeth Bowen, Alexandra Kleeman, Iris Murdoch, Anne Carson, Rachel Cusk og Ottessa Moshfegh.

og jeg bare … Jeg har hørt om én av dem, kanskje to–tre, uansett, jeg føler meg som en kioskroman på Fossefestival. Vel vel. Hun skal selvfølgelig få ha sine highbrow favorittforfattere, kanskje jeg burde gi hele gjengen en sjanse og ikke tro så lite om meg selv at jeg er for dum til å lese Cusk (jeg tror det, jeg følte meg altfor dum eller i det minste utafor til å lese Maggie Nelson og Sheila Heti, som jeg mistenker er i samme område), men UANSETT jeg liker Nada. Den var vittig, passe lang, og nå skal jeg lese de siste tredve sidene og se om den holder helt i mål, men jeg ville skrive om den først, for jeg er alltid redd for å ikke bli tatt helt i mål, og da ville jeg ikke la det ødelegge denne anbefalingen. Les en debutant, les Stoltenberg.

Stopp. Du trenger å vite mer om prinsesse Lilian.

Embed from Getty Images

Ok, du trenger litt kongehistorie nå, du gjør det. For hvem er kvinnen som henger med den svenske kongefamilien der?

(Hvis du ikke vet hvem den svenske kongefamilien er på foregående bildet, KAN det hende at det som skal skje videre går over hodet på deg. Gå og les en blogg om Ex on the Beach eller Liverpool eller noe.)

Da den nåværende svenskekongen var bare ett år gammel, døde faren hans i en flystyrt. Den daværende svenskekongen var en eldre mann, han var født i 1858.

Arverekkefølgen kunne virke sterk: Den avdøde arveprinsen hadde fem barn. Ulempen var at fire var jenter, altså totalt uegnet, hvis man er av agnatisk overbevisning.

Den avdøde arveprinsen var selv del av en søskenflokk på fem. Meeeeen nå var altså eldste sønn død, søsteren kunne ikke arve (men hun ble dronning i Danmark, da), to av brødrene hadde giftet seg med ukongelige kvinner og dermed frasagt seg tittel og arverett, og det sto igjen en fyr bortsett fra den ett år gamle kronprinsen: Bertil.

Bertil var en fyr som satte plikt over det meste, så selv om han møte nydelige Lilian fra Wales og de hadde det topp, giftet han seg ikke for å sikre at det fantes noen utenom lille Calle som kunne redde bernadottene.

Bertils far og Calles farfar døde i 1973, og Carl Gustaf ble konge, 27 år gammel. Det er noe å tenke på, der du går rundt din sprell levende 1992-er og føler deg ung. DU KUNNE VÆRT KONGE I ET NABOLAND.

Anyways. Tre år senere giftet Carl Gustaf seg med Silvia, som jo strengt tatt ikke var noen kronjuvel når det gjelder blått blod (ypperlig på alle andre måter, da, jeg vil bare understreke at jeg gjengir historie og ikke støtter opp under galskapen), og dermed! Kunne! Bertil! Gifte seg! Med! SIN LILIAN!

Og det gjorde de.

Embed from Getty Images

Det er sikkert forstyrret å bli så rørt av denne historien som jeg blir, men jeg elsker det. Så levde de lykkelig sammen, de elsket hverandre, og siden Carl Gustaf ikke kunne huske sin far, var Bertil og Lilian så å si besteforeldre for Victoria, Carl Philip og Madeleine.

Embed from Getty Images

Jeg blir alltid imponert over de som er født så utrolig borgerlig, og ser mer kongelige ut enn resten til sammen. Merk tiaraen. Den har Victoria arvet.

Embed from Getty Images

På ferie <3 <3 <3

Embed from Getty Images

Kjærlighet som ikke ruster <3 <3 <3 (til og med som en storrust setter jeg pris på det.) Bertil døde i 1997, 84 år gammel. Lilian døde for fem år siden, 98 år gammel. Og til det siste en kjær del av kongefamilien.

Embed from Getty Images

Ok, sorry, nå har jeg lurt dere langt av gårde, men det var bare fordi jeg kom over et bilde av prinsesse Lilian jeg ikke hadde sett før, og jeg måtte bare dele det med dere. Så her er det. Sjukt couture.

Dette er slik prinsesse Lilian valgte å gå inn i det nye milleniet. Utkledd som en bjelle, med milleniets kjekkeste prins, solbriller i desember.

Tenk på det. Det er mandag i morgen. Det er aldri for sent å bli en romantisk historie ikledd en fantasi om hva 2000-tallet skulle bringe.

La oss snakke om kvinner og klær


– eller mer presist om kvinner og herreklær. Eller helst enda litt mer presist: om kvinner og klærne til kjærestene deres.

Og ja, dette er en tekst med hetero-cis vinkling, så har vi det unna veien, men tro ikke at vi ikke tenker på det. (Vi = det rojale vi).

Jeg leste forleden romanen «Malurtveien 10» av Maria Sand. Den likte jeg godt. Jeg vil anbefale den, hvis du liker bøker med godt språk og vemodig grunntone. Men det var en ting som slo meg da jeg leste romanen. Nemlig at den kvinnelige hovedpersonen, la oss bare kalle henne Mi, som hun også kalles noen steder i boken, ikler seg kjærestens Leo´s t-skjorte, hans Metallica-trøye, intet mindre.

Her er et utdrag:

«Jeg begynner å rote i en av kurvene, nederst finner jeg Leos Metallica-trøye, den jeg lånte en gang vi hadde badet fra båten, og han sa: Her, ta denne.»

Det som slo meg var først at dette minner meg om en av de klassiske film-tropene – kvinner iført for store herreklær, helst bare oventil, med bare føtter nederst og bustete hår øverst. Så nå forlater jeg romanen og begir meg over til filmlerretet, noe forfatter Maria Sand sikkert bærer over med meg, med all den film-bagasjen hun som skuespiller og filmfamiliedatter bærer med seg, og som også paret i boken hennes sleper på.

Se for eksempel for deg Jane Fonda i «Barefoot in the park» fra 1967. Der spiller hun den klengete nygifte kona til Robert Redford – og løper etter ham ut i korridoren kun iført en lyseblå herreskjorte (hans). Liknende scener, kvinne iført typens skjorte, finner du i filmer som «Iron Man», «The Wedding Singer», «Transformers», «The American President» og «Mr. & Mrs. Smith».

I Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» harseleres det med tropen, senere tolket, naturlig nok, ogironisk nok, på nettopp film, i «Kvinner i for store herreskjorter» i Yngvild Flikkes regi.

Øyehaug bruker kvinner ikledd klærne til elskerne sine som et bilde på en kanskje uunngåelig del av det å være forelsket i noen – hvis man er en ung kvinne. At man er sårbar og utsatt, kan nesten ikke illustreres tydeligere. Se på meg! Jeg har ikke engang på mine egne klær lenger, jeg er «hans» nå, stuck her, i en herreskjorte, og nå kan jeg ikke en gang forlate soverommet/leiligheten. Eller som et bilde på hvor liten og yndig man er; som et barn iført for store voksenklær, som tramper inn i stua til allmenn forlystelse. «Åååååh! Nammen!». Etterfulgt av: «Ta et bilde av henne, nå var hun så søt.»

Omvendt kan man si at kvinnen, ved selv å velge å ta på seg kjærestens skjorte/trøye/strikkegenser tar hevdpå ham. Man kan se for seg følgende indre monolog, fremført av Id: «Jeg tar på meg ditt plag, ergo er du min, nå. Jeg tok trøya, som er din, i samme slengen tar jeg hjertet ditt og hodet ditt, for nå bestemmer jeg og vi er sammen til evig tid, til døden skiller oss ad, og etter det igjen også, hvis det finnes liv etter døden.»

Hva tenker du, kjære leser? Vi vet jo alle at «there is no such thing as a free lunch”, ei heller finnes det gratis t-trøyer eller herreskjorter. 

Hvis du føler deg presset til å tasse rundt i en litt gulvkald byleilighet iført din elskers kanskje ikke helt rene herreskjorte for å se sexy ut, ja, da høres jo det ut som en slags handling som man vil være foruten hvis man vil unngå forkjølelser. Samtidig, hvis du som en slags kleptoman stjeler alle klærne til typen din, mot hans vilje, og kanskje uten at han vet det, drar på forelesning eller jobb som en slags Annie Hall- wannabe, så er jo det bare litt moro og litt rart, eventuelt trist, hvis det er patologisk og du alltid MÅ stjele ting, a la Winona Ryder.

Her er en film som viser deg hvordan du kan gjøre herreskjorten om til en damebluse, hvis du er lei av å gå rundt i huset iført kun herreskjorter og nå tenker at du er klar for noe nytt a la Jenny from the Bygdøy.DYU

Når det gjøres på film, kvinne i herreskjorte, er det gjerne for å fremstille kvinnen som sexy, men hva sier det egentlig om kroppspress mot kvinner? Er det meningen at alle kvinner skal være fysisk mindre enn mennene de ligger med/er sammen med? På film er skjortene store, og kvinnene små og nette. Symboliserer skjorten også at kvinner hører til i huset, altså at når mannen har på skjorte symboliserer det «karriere og ansvar», mens når kvinnen har på skjorte er det en barnslig lek, hun «leker» ved å ikle seg herreklær, og er dermed en slags lerkefugl mot hans kåte alvor? 

I klassisk stil tastet jeg meg inn på verdensveven for å finne svar. Da fant jeg som vanlig mye artig. Og trist. Som at det finnes kvinner som på forhånd kjøper seg herreskjorter i ekstra store størrelser, fordi de ikke er, eller føler seg petit selv. Da har de et passende plagg på lur, hvis de skulle ha med seg menn hjem som er mindre enn de selv er, og det leder til avkledning, sexing, og siden påkledning av nevnt herreskjorte oventil.

Men jeg fant også noe helt annet, nemlig en slags vitenskapelig undersøkelse gjort ved University of British Columbia, der det viste seg at kvinner som fikk lov til å ha på seg kjærestens t-skjorte, med hans lukt, under ulike tester, følte seg gladere og lykkeligere og fikk også lavere cortisol-nivå i blodet, enn de som måtte ha på seg t-skjorter uten lukt, eller med kroppsduften til en de ikke kjente.

En av psykologene som gjorde testen, en viss Peter Klein,mente at man ikke ville fått samme resultat hvis mennene hadde hatt på seg kvinnens plagg, fordi kvinner har bedre luktesans, og menn dessuten er lettere visuelt stimulert enn kvinner. Kvinners klesplagg har altså ingen avslappende effekt på menn, bare omvendt.

Jeg kan simpelthen ikke akseptere den hypotesen hvis de faktisk ikke har testet om dette stemmer. Og samtidig – har de testet hva slags effekt det ville hatt for en kvinne å ha på seg t-skjorten til bestevenninnen, søsteren eller moren? Tror jeg ville fått et minst like avslappet cortisol-nivå med et slikt plagg på kroppen. 

Skal man plutselig la være å stjele typens t-skjorte hvis det er noe man pleier å gjøre? Nei, ikke hvis du skal i jobbintervju, tydeligvis, og er bekymret for cortisolnivået ditt når du er under press. Men ta gjerne på noe på underkroppen, og for helgarderingens skyld kan du kanskje låne noen uvaskede plagg av venninna di/moren din også. Det er tross alt høst, og da blir lag-på-lag aldri helt feil.